VIF inn i flytsonen

For snaue tre uker siden var Vålerenga i Skien for å spille mot Odd. Odd er et sterkt lag, av mange utpekt som en klar medaljekandidat denne sesongen, og Vålerengas poengfangst i Telemark de siste årene har ikke vært mye å skryte av. Derfor var det med en viss overraskelse de tilreisende på tribunen i Skien kunne registrere at Vålerenga eksploderte ut av startblokkene, og tok et jerngrep om kampen.

Alt så ut til å stemme. Det ene angrepet etter det andre ble rulla opp, og Odd-spillerne var ikke i nærheten av å kunne gjøre noe med det.

Det eneste som mangla var en ikke helt ubetydelig del av spillet fotball: Et mål. Skuddene gikk de bitre centimeterne på feil side av stolpen, eller i klypene på Odd-keeperen, gang på gang. Men med et så godt tak på kampen kunne det vel bare være et spørsmål om tid før den forløsende scoringa kom?

Kommentar: Mental fotball (Reidar Sollie)

Men nei, marginene som hadde sendt Vålerengas avslutninger hårfint utenfor Odd-målet fortsatte å jobbe for hjemmelaget. En lang Odd-pasning etter en drøy halvtime, en avslutning, en svak klarering fra Vålerengas keeper, og vips var Odd i ledelsen. Totalt mot spillets gang omsatte altså Odd den første sjansen de skapte. Hvor urettferdig er det mulig for en fotballkamp å være? Vålerenga kom seg aldri etter sjokket og endte med å tape kampen 2–1.

To uker etter kampen mot Odd, under forrige fredags oppgjør i Ålesund, skulle de små marginene igjen vise seg å bli helt avgjørende. Nok en gang var det Vålerenga som styrte det som var av spill i begynnelsen av matchen, mens Aalesund hadde mer enn nok med å forsvare seg. Akkurat som i Skien kunne supportere fra Oslo Øst kjenne på følelsen av at det lå et mål i lufta, og igjen kunne man kjenne på forstadiet til et hjerteinfarkt da Aalesund startet en kontring etter en drøy halvtime. Er vi der igjen, liksom? Skal vi rote bort nok et spillemessig overtak, og la motstanderen score et flaksemål på sin første mulighet?

Men denne gangen var marginene og Fru Fortuna så til de grader på Vålerengas side. VIF-keeper Marcus Sandberg fikk akkurat en finger på markkryperen fra Aalesunds Edwind Gyasi. Den fingeren var akkurat nok til at ballen ikke gikk i mål, og ett minutt senere var det Vålerenga som plutselig leda 1–0 etter et nydelig langskudd fra Herman Stengel.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Påstanden om at marginer avgjør fotballkamper er kanskje en fotballspråklig floskel, men de to situasjonene viser at floskelen har noe for seg. Hadde en av Christian Grindheims avslutninger i Skien vært fem centimeter bedre plassert, så hadde vi aldri tapt den kampen. Og hadde det ikke vært for fingeren til Marcus Sandberg i Ålesund så hadde garantert Vålerengas tolv år lange rekke uten seier i jugendbyen blitt forlenga med enda et år.

En annen fotballfloskel er at lag som er i en god flyt på magisk vis får marginene til å vippe i sin favør. Og sånn sett har vi kanskje sett et Vålerenga som har tatt steget inn i flytsonen de siste kampene? Der vi tidligere i sesongen tapte jevne oppgjør, som mot Sandefjord og Haugesund, har vi nå tatt poeng i tre tette kamper på rad. En kamp mot Stabæk hvor vi sikra uavgjort i det 89. minutt, samt to spillemessig stygge, men poengmessig herlige ettmålsseiere mot Aalesund og Kristiansund.

Forhåpentligvis kan vi ta med oss både flyten, marginene og fingeren til Marcus Sandberg når vi reiser til Sarpsborg på søndag kveld.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.