Nyheter

Tilfluktssted for armodens små

1800-tallets barneasyl skulle redde fattigungene fra «Gadelivets demoraliserende Indflydelse», mens frøbelske barnehager var et pedagogisk tilbud for folk som kunne betale.

Bilde 1 av 5

«Hver morgen kunde man se flokker av smaa unger strømme ind i asylet ute paa Grønlandsleret. Fra alle kanter og paa alle aarets tider kom de, lyse og mørke, sterke og svake. I sommertiden var det ikke større forskjel paa dem, men i de mørke vintermorgener med graaveir og sneslaps saa man at nogen var tykke og hadde store uldskjerf om halsen, mens andre var magre og tyndklædde.

De fleste lo, bare nogen enkelte graat . Mødrene fulgte de mindste til porten. Med vaktsomme øine blev de staaende og se efter dem helt til de forsvandt inde paa den store gaardsplassen. ’Saan vil vi engang bli nødt til at slippe dem fra os ut i verdensmylderet, men Gudskelov, derinde har vi dem trygt,’ tænkte de og skottet tillidsfuldt op mot det gamle huset.» (Fra «Asylet» av Elias Kræmmer/Anthon B. Nilsen).

Med mødrenes inntog i lønnsarbeidernes rekker fulgte behovet for barnepass. Alternativet for folk i de laveste samfunnsklassene var å overlate barna til seg sjøl med de farer det representerte. Sett fra myndighetenes side var det om å gjøre å redde unga fra moralsk forfall – tigging, kriminalitet og lediggang.

Løsninga ble å opprette «asyl» (asyl betyr tilfluktssted) for barn i 3–7-årsalderen. Norges første asyl ble oppretta i 1837 av «Selskabet de Nødlidendes Venner» i Trondheim, Christianias første av «Eugenia Stiftelse» i 1838. Fram til 1886 ble det ifølge Tobias 4/97 etablert 11 nye barneasyl. Etter hvert ble det også oppretta «krybber» for de yngste barna.

Mens barnekrybbene først og fremst tilbød stell, kost og pleie, skulle asylene også forberede barna på et liv som flittige, nøysomme og lydige arbeidere. Ingen av institusjonene la vekt på lek, snarere på oppdragelse og opplæring i håndarbeid, regning, lesing og bibelhistorie samt reinslighet og orden. Hvor mange timer barna var på asylet og hvor mange dager, avhang av foreldrenes arbeidssituasjon.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Barna ved Grønland Asyl kom ifølge «Asyl- og Skoletidende» (gjengitt i «Fra asyl til barnehage: barnehager i Norge i 150 år») mellom klokka 6 og 8 og ble henta mellom 18 og 21. Alle barna hadde et nummer som bestyrerinna noterte «efter Opraab» i en «Modtagelses-Protocoll» før deres «Påklædning og Reenlighed» ble ettersett og «Mangler heri» påtalt eller barnet ble hjemvist. Barna skulle ha med seg brød til tre måltider i en pose som ble hengt opp på plassen merka med barnas nummer. Det samme ble «Hatte og Huer» mens «Yderklæder hjemtages af Børnenes Ledsagere.»

Dagen ble innleda med morgenbønn og sang. Barna sto «opstillede ved siden af hverandre efter No., som opraabes i Stillhed.» Deretter var det undervisning, etterfulgt av frokost «med den tillavede Melk (hvorved brugen av Smør godt kan undværes), efterat Poserne ere lagte på Bordene foran ethvert No.»

Så var det tid for gymnastikk i hagen, «hvor Gymnastik-Aparaterne benyttes trinvis af nogle Børn under fornødent Opsyn, medens de andre tumle dem omkring og øves tillige i at marschere efter Tact», før en ny runde undervisning fram til middag – suppe – innleda med bordbønn. Etter middag var det «Vaskning efter No. i Badelocalet, forsåvidt behøves» før ny undervisning, ettermiddagsmat, sangøving og håndarbeidssysler, og klokka 18 var det aftenbønn med sang før «Afhentingen begynder, som ogsaa til Lettelse for Forældrene kan udsættes til Klokken 7 om Vinteren og 8 à 9 om Sommeren.» Det var bare fattige mødre som benytta seg av barneasylene.

Prisen var lav, driften ble hovedsakelig finansiert ved almisser og innsamling av penger, klær og utstyr. Seinere også ved kommunale tilskudd. Sjøl om de fleste mødre i de øvre klasser var hjemmeværende, var det ingen som forventa at de skulle ta seg av barna sine aleine. Barna ble som oftest passa på av barnepiker. Men det fantes også institusjoner som tilbød noen timers formiddagsatspredelse for overklassebarna, de såkalte frøbelske barnehagene.

De var basert på en pedagogikk utvikla i Tyskland på 1840-tallet, som la vekt på læring og oppdragelse gjennom lek og egenaktivitet – i samsvar med barnets utvikling.

Mens barneasylene som oftest var drevet av en organisasjon og bemanna av en diakonisse eller menighetssøster og hennes medhjelper, var de frøbelske barnehagene gjerne eid og drevet av sjøllærte, enslige kvinner fra de høyere lag og helfinansiert gjennom egenbetalinga. Også barneasylene ble påvirka av de frøbelske ideene, og undervisningsbiten ble etterhvert tona ned. Dagens barnehager har røtter fra begge retningene.

Mer fra Dagsavisen