Overveldende Raga-hyllest

Se flere bilder i bildeserien over, og les anmelderens liste over de 20 beste Raga-bidragene nederst i saken!

5

Diverse artister

Sannhet på boks: En hyllest til Raga Rockers

C+C Records/Falck Forlag

«Dronning Åse, den første, mitt ord er lov!» utbasunerer Åse Kleveland, og man kan formelig høre henne smile mens hun vrir på linjene om «kong Michael» i sin fremføring av Raga Rockers’ klassiker «Fritt liv» (1989), utgitt året før hun ble kulturminister. Åse Kleveland synger Michael Krohn, der altså. Det hadde vi ikke sett komme da Raga Rockers debuterte i 1983.

Drøyt 30 år senere er altså den helt idiotisk omfangsrike platehyllesten «Sannhet på boks» et faktum. Den medfølgende boka omfatter bidrag fra 79 tegneserieskapere/kunstere og  67 artister, skribenter og journalister (deriblant Geir Rakvaag og undertegnede fra Dagsavisen). Fordelt på 12 CD/LP-er gjør 137 norske band og artister hver sin Raga Rockers-låt, i kronologisk rekkefølge tar man altså for seg samtlige innspilte Raga Rockers-låter, album for album. Det er det klart mest omfattende utgivelsen jeg har anmeldt sånn i ett strekk. Det er en overveldende og utmattende lytteropplevelse med mange høydepunkter, svært mye bra, enda mere middels, og lite direkte dårlig.

LES OGSÅ: Michael Krohn: «Jeg trodde karrieren var over»

For å ta det verste først, så er det forfatterstanden som skjemmer seg ut her. Karl Ove Knausgård spiller trommer i det gjenopplivede studentbandet Lemen, de låter kleint til vanlig og helt forferdelig pompøst her, hvor de prøver å blande folkesang med en slags doom-metal i «Litt av en gjeng», uten at noen av delene fungerer, verken hver for seg eller sammen. Det er også temmelig sjelden i våre dager at man tydelig kan høre på en plateinnspilling at en trommeslager er inkompetent. Og Johan Harstad har fått så mye kritikerros for sin nye roman at han får tåle et terningkast 1 her: «Øvingslokale søppelpønk loppemarked» står det på mine notater her, når bandet Schtraf (Harstad er trommis han også) får slippe til på «Sannhet i boks» fra selveste «Maskiner i Nirvana»-albumet. Det var en lite klok beslutning, ellers er det meste av rollebesetning veloverveid gjort her. Tittelkuttet på «Maskiner i Nirvana» er sånn en påle i norsk rockhistorie at man nesten blir nervøs for å høre hva Kristopher Schaus band Dogs finner på, men de gjør jobben helt korrekt ifølge ortodoks rockistisk lære: Rakt på i en ravende sinnssyk fart, forvrengt og hissig, Schau låter helt rabiat, og skaper ett av boksens høydepunkt. (Så kan vi anføre for ikke å bli beskyldt for å beskytte våre egne, at det heller ikke var noen god idé å la den storkjeftede musikkjournalisten Egon Holstad slippe til foran mikrofonen med bandet Fem Fæle Fyrer. Hans vokalframføring på «Alle pikers drøm» er gravalvorlig, udynamisk, pregløs, og det høres dumt ut når han synger affektert oslodialekt. Han stoler ikke på seg selv. Slik skal det ikke gjøres. Som en rockjournalistisk gest gikk jeg og pisset mens Egon sang, jeg vet han ville satt pris på det).

Kanskje er det ikke overraskende, men likevel er det en anelse skuffende at så mange av deltakerne har forholdt seg såpass tradisjonelt til låtmaterialet. Det er få som gjør virkelig radikale grep, de fleste spiller låtene temmelig rakt opp og ned, på sin måte, merkelig mange prøver å synge sånn Krohn-aktig, med romklang og hulk. De beste er jo de som er helt fullstendig seg selv og eier materialet, og det er mange av de erfarne traverne som slipper seg løs med hell her. Åse Kleveland er nevnt. Også Anneli Drecker setter et fint preg på «Aldri mer» fra Übermensch (2007), Raga Rockers’ beste post-80-tall-album. Og det er helt ubetalelig å høre Bjarne Brøndbo med fullt gospelkor og DDE i ryggen synge refrenget på tittellåten: «Übermensch, übermensch, jeg elsker deg» - på ett eller annet vis klarer han å heve låten over ironi og kritikk, og får den til å fungere som en alternativ Nitimen-slager. Det er låttolkningskunst god som noen, det. Og som sagt, helt sprøtt! På lignende vis, med motsatt fortegn, gjør Jonas Fjeld et uventet høydepunkt ut av «Antitrist», fra bandets forrige plate, den underveldende «Shit Happens». Med hjelp av Thom Hell på diverse instrumenter går Jonas Fjeld inn i sangen og bebor den, han gir den kjøtt og blod og sjel og drama, det er en spektakulær vokalprestasjon, i skolen til Johnny Cashs «American Recordings».

LES OGSÅ: Enda en boks med Raga Rockers

Mange store navn i norsk rock er med, ingen av dem gjør mindre enn bra prestasjoner: DumDum Boys (som Racer), deLillos, Motorpsycho, Seigmen, Jan Eggum, Janove Ottesen (Kaizers) – alle gjør det de pleier sånn omtrent, på godt mer enn vondt. Backstreet Girls «Lørdag» er også en fest av en låt, i hvordan de bare bruker Raga-sangen som et påskudd til å gå over i en boogie-orgie, som spruter av spilleglede.

Så har jeg også lyst til å trekke fram etpar av Michael Krohns samtidige fra det mørke 80-tall, som dukker fram fra krokene her og minner om hva de er og var gode for. Særlig Harald Tusberg jr (fra Ping Pop, bl.a) bringer en helt egen tyngde til låten «Hokus Pokus» med en vokal som er blant boksens råeste, mest inntrengende. Og så liker jeg godt hvordan Paul Værlien og Norske Gutter raser igjennom «Jordens sønn», som en påminnelse om at punken og post-punken også handlet om cool, en hardt tilkjempet valuta; og hvordan det snerrende sarkastiske, lakoniske verdenssynet går som en rød tråd gjennom hele Raga Rockers’ katalog. Av noe nyere dato ivaretar også Launderettes det tilbakeholdne, kule, minimalistiske og tøffe ved Raga Rockers. Uten å gjøre noe mer radikalt enn å gå til kjernen av låten, og fremføre den på sitt vis, minimalistisk og skarpt, gir de låten og teksten en en litt annen tvist, og får en til å høre etter på ny. Michael Krohns helt unike ambivalens er vanskeligere å gjenskape. Best fungerer de versjonene som enten skrur opp humoren, eller skrur opp alvoret, drar låtene i en av retningene. Sånn sett er det artig og fungerer fint når Alex Rosen tar på Elvis-dressen med «Schwong». Eller når Thomas Numme spiller crooner, selv om han egentlig ikke kan synge, har han masse humor og showmanship å tilføre Fantomet-hyllesten «Ånden som går», den nest siste av alle de 137 låtene her.

LES OGSÅ: 30 år med Nye Takter (og Raga Rockers)

Nå er det allerede ganske mange som er nevnt og enda flere som blir glemt (Vidar Busk er til og med glemt på platecoveret!), men alle er på sett og vis like viktige, for denne hyllesten kunne bare bli gjort på akkurat denne måten. I omslagsheftet forteller initiativtaker Christer Falck at de startet med ideen om å gjøre «en skikkelig hyllest, type 10-15 artister på en dobbelt-cd». Men så ballet det på seg, fordi alle ville være med og hylle Raga, til de tilslutt valgte å ta prosjektet til en logisk konklusjon, å gjøre 33 år med Raga Rockers i sin helhet.

Så er jo ingen av disse versjonene i nærheten av å erstatte originallåtene – slik John Cale skapte en ny  «Hallelujah» på en Leonard Cohen-hyllestplate. Et dykk og noen hopp rundt i Raga-katalogen minner om hvor konsekvent Michael Krohn er i sin låtskriving, hvordan han hele tiden holder fast ved en kjerne i sin låtskriving. Men alle disse nye versjonene minner om hvordan Michael Krohns låter kan fargelegges eller lyssettes på mange forskjellige måter, selv om motivene er de samme. Og Anja Skybakmoens glassklare «Noen å hate» har allerede vist hvordan Krohns låter fortsatt har sprengkraft, særlig når teksten vises fram på nye måter, i nye sammenhenger.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Utgangspunktet for dette prosjektet har vært å hedre, ikke nødvendigvis å endre eller revolusjonere. Gjennomgående er det en litt overdreven respekt for stoffet her, låtene blir behandlet som nasjonalhelligdommer, det er de jo ikke? Dessuten er spennet i sjangere egentlig ikke særlig stort, det er svært få jazz-utøvere med og ingen av dem får virkelig prege låtene, utvalget elektronika-navn er noe forutsigbart, og selv om de gjør tøffe ting – særlig Lasse Marhaug – bidrar de egentlig ikke med noe uventet.  Det er få aktuelle pop-artister med, det ville vært interessant å høre hva noen av dagens nye norske rap, r&b, elektropop-navn ville fått ut av Raga-sangene. Men utvalget av artister blir litt middelaldrende, tydelig basert på kjennskap og kontakter.

Mens blant tegneserieskaperne ser en mange svært vellykkede eksempler på at nyere navn kommer til Michael Krohns tekster med friskt blikk. De viser også hvordan Raga-refrenger, tekstbiter og sanger har blitt felles kulturelle referanser også blant langt yngre generasjoner. Elise Syvertsen, Johanne Eikå Bergill, Ida Larmo; Flu Hartberg, Bendik Kaltenborn, er alle gode eksempler på dette. Og Christopher Nielsens rockhistoriske tilbakeblikk på Ragas tidlige år er strålende morsom lesning. Tegneseriene kunne stått for seg selv som en egen bok. De skriftlige bidragene er mye preget av kort anekdotisk mimring, det savnes en større tekst som setter Raga Rockers inn i en kulturell og musikalsk sammenheng. Så der er det fritt fram. Det er mer enn nok av essaymat og tankeføde å finne i «Sannhet på boks», som jo også ansporer til å høre på de originale Raga-platene med nye ører. Så får det neste bli boksen med alle sololåtene til Michael Krohn. Der er det også mye å hente. Som kong Michael og dronning Åse synger: Ikke ligg der og sov!

De 20 beste

Det er 137 låter på «Sannhet på boks». De fleste holder det å høre en gang, men disse 20 versjonene hører Dagsavisens Bernt Erik Pedersen gjerne mer på.  

Anja: Noen å hate/Eplemøya Songlag: I skyggen
Dogs: Maskiner i Nirvana
Harald Tusberg jr: Hokus Pokus
Jonas Fjeld: Antitrist
Andrej Nebb/Mercury Motors: Rundt og rundt
Lasse Marhaug: Vrengt (Ekstra vrengt remiks)
Senjahopen: Blakk
Åse Kleveland m/Raga Rockers: Fritt liv
Launderettes: Gamle damer
Salmon Smokers: Radiator
Haddy N'Jie: Borte nå
DDE: Übermensch
Norske gutter: Jordens sønn
Dirty Callahans: Tilbake til start
Motorpsycho: Når knoklene blir til gele
Anette Gil: Fred på jorden
Møster m/Ando Woltmann: Sangen om meg
Anneli Drecker: Aldri mer
Stephen Ackles: Sult

Onsdag 18. november er det hyllestkonsert på for Raga Rockers på Rockefeller.