Nye takter

30 år med Nye Takter (og Raga Rockers)

Raga Rockers ga ut sitt første album. Johnny Cash spilte i Drammen. I dag er det 30 år siden musikkavisa Nye Takter ble bilag i Arbeiderbladet.

«Rock er vår tids kulturelle uttrykk, og bør journalistisk behandles som det», erklærte redaktør Gerd Johansen i sin første lederartikkel da Nye Takter gikk inn i Arbeiderbladet 15. november 1983. Nye Takter hadde vært uavhengig musikkavis i fem år, da det sommeren 1983 ble klart at driften ikke gikk lenger. Selv om ingen hadde fått betalt for innsatsen var det ikke mulig å finansiere en musikkavis i Norge i et lengre løp. Her kom Arbeiderbladet på banen, og tilbød seg å ta over distribusjonen. For betaling!

Arbeiderbladet hadde på 60- og 70-tallet en sentral posisjon i norsk musikkliv, og sto bl.a. for utdelingen av gull- og sølvplatene til de mest populære artistene. Et tilsvarende tilbud til «de unge» manglet på 80-tallet. Her kom Nye Takter inn. Fortsatt produsert utenfor huset av den samme redaksjonen som før. Først som et 16-siders bilag annenhver uke, snart 12 sider hver uke. Dette var det gamle berlinerformatet for avisproduksjon, større enn dagens tabloidsider, skriften var liten, og det ble plass til mye stoff. Redaksjonen talte 12 personer og fire fotografer, som jobbet for beskjedne honorar, men man fikk altså virkelig honorar, for første gang i Nye Takters historie. Produksjonen foregikk først i et falleferdig bygg i Osterhausgata, der undertegnede en gang fikk taket i hodet midt i en anmeldelse av Go-Betweens, eller var det Prefab Sprout, eller kanskje Aztec Camera. Det var gode tider.

Overgangen til Arbeiderbladet fikk ingen konsekvenser for profilen til Nye Takter. Det handlet først og fremst om hvem man trodde på. På den første forsida: Den svenske duoen Dan Hylander og Py Bäckman. Og et litt mindre bilde av Suicides Alan Vega, som hadde gått solo. «Riktig koselig på Club 7» het det om oslobesøket til beatpoeten William Burroughs. Johnny Cash sto med de minste bokstavene på fronten, han spilte for 5.000 i Drammenshallen, reporteren var begeistret, men Cash nådde ikke opp i tidsånden. (Nå kom endelig Johnny Cash på forsida fem år etter, i forkant av ny konsert. Han signerte til og med denne forsida etter konserten.)

Det første NT-nummeret i Arbeiderbladet hadde 22, for det meste lange, plateanmeldelser. Redaksjonen gikk hardt ut, og slaktet de nye platene til Bob Dylan («for tamt»), Rolling Stones («smuss og dritt pakket inn i harde rytmer») og Paul McCartney («sørgelig lytting»). Dette var tre av de mest solgte platene i Norge den samme uka. For Nye Takter var de helt uinteressante i forhold til den nye mini-LP-en til trioen Jah Wobble/The Edge /Holger Czukay. Reaksjonene skal ha vært blandet i administrasjonen i Arbeiderbladet, som ikke var helt trygge på at de hadde fått det de bestilte. Men ingen blandet seg inn, og Nye Takter fikk holde på som de ville i mange gode år.

Den ukentlige 12-sidersutgaven fikk holde på i fire år. Så kom jappetida, og annonsetilgangen ble så stor (!) at Nye Takter måtte kuttes i omfang. Åtte sider ukentlig nå, til å begynne med mottatt med forakt i redaksjonen, men i ettertid må det sies at dette ble gullalderen for Nye Takter. Med strammere redigering, men likevel plass nok til å dekke det aller meste av det som skjedde i rockeoslo. Blant annet framveksten til band som DeLillos, DumDum Boys, Jokke & Valentinerne og Raga Rockers, som andre medier til å begynne med skjønte lite av, men som skulle sette sine spor i norsk musikkhistorie.

I den omtalte lederartikkelen sin forsatte Gerd Johansen å forklare Nye Takters prosjekt, for en ny og større lesergruppe. «Mange beskylder oss for å ikke være journalister. Vi aksepterer villig betegnelser som «skribenter» eller endog «forfattere». Vår oppgave vil være å beskrive en følelse, en stemning (…) Formidle et musikalsk budskap ved hjelp av tradisjonelle ord på hvitt papir. Vi kan ikke ha regler om at en spade er en spade, for veldig ofte er den ikke det. Vi er frispråklige, kanskje til og med sjokkerende for enkelte». Og ganske riktig, den nevnte anmeldelsen av Bob Dylan skapte debatt, for en særdeles skeptisk holdning til sangen «Neighborhood Bully», der Dylan forsvarer israelske aksjoner mot palestinerne. Arbeiderbladet ble truet med politianmeldelse etter oppfordringen om å stjele med seg hjem tekstarket fra plata for å sette seg inn i hva dette handlet om.

Det mest slående ved å se igjen en 30 år gammel utgave av Nye Takter er konsertoversikten for en vanlig helg i Oslo. Fredag: Band Of The Sixties på Casablanca og bluesartisten Champion Jack Dupree på Club 7. Lørdag: Eyeless In Gaza, Club 7 igjen. Litt mer stas søndag, med svenskene Ulf Dageby på Club 7 og Magnus Uggla i Chateau Neuf. Og dett var dett, som man ofte sa den gangen. Den samme helgen i 2013 er det sikkert 30 konserter i Oslo. På denne tida var det ikke noe Bylarm, Øya, Petre eller Wimp. Norske artister hadde ikke så mange andre steder enn musikkavisene å vise seg fram. Nye Takter satset på navn ingen hadde hørt om, som ikke var spesielt salgbare i utgangspunktet.

At tidene skifter illustreres også av en rapport fra det første landsmøtet i Norsk Rockeforbund, signert delegat Arild Rønsen, som spør: «Hvorfor er det så få spillesteder for rockeband? Hvorfor betales vi så dårlig? Hvorfor koster det tusenvis av kroner å få seg et øvingslokale? Hvorfor er det umulig for rockeklubben på Røros å booke DePress uten å opparbeide seg et underskudd som vil vare inn i neste århundre - om da ikke DePress også skal gå konkurs». I dag spiller en lang rekke rockeartister på de rareste steder i landet. Rockeforbundet fikk 74.000 kroner på statsbudsjettet i 1983. I dag støttes forbundet med fire og en halv million, og konsertsektoren ellers med mange, mange millioner kroner i tillegg.

I 1989 var jappetida over. Arbeiderbladet hadde ikke lenger råd til å holde seg med et uavhengig musikkbilag, som den siste tida hadde gått ned til fire sider i uka. Arbeiderbladet kjøpte navnet Nye Takter, og la det inn som navnet på musikksidene i avisen. Der Nye Takter har vært siden. Vi liker å tro at vi fortsetter å holde Nye Takters tradisjoner ved like, med å være kritiske til de etablerte, og høre godt etter på dem som prøver å erstatte dem. I fjor fikk vi bransjeorganisasjonen FONOs pris Årets Bjellesau, for «Nye Takters innsats for å fremme nye talenter». Aftenposten skriver at ungdommen i dag bruker stadig mer av sparepengene sine på billedkunst. For unge og gamle som fortsatt er interesserte i popmusikk lønner det seg derimot å lese Nye Takter hver uke.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Enda en retur for Raga Rockers

Anmeldelsen av det første albumet til Raga Rockers i det første Nye Takter-bilaget satte standarden for det som skulle komme. En begeistret omtale av et nytt navn i norsk rock. Det er altså også 30 år siden «The Return Of The Raga Rockers»!

– Jeg tenker ikke så mye på slike ting. Jeg er mest opptatt av å være kreativ her og nå, sier Michael Krohn i forbindelse med 30-årsjubileet til «The Return Of The Raga Rockers». Så mens mange andre ville feiret med å spille det gamle albumet i sin helhet kommer Raga med et helt nytt.

– Det nye albumet heter «Faktor X», og inneholder rock og pop, pluss forsøk på storband med blåsere og litt funk. Tekstmessig handler det mest om kvinne-mann-greier, pluss noen kommentarer til fenomener i tida, forteller Michael Krohn. Albumet kommer, noe utradisjonelt, ut 3. juledag.

– Grunnen til at den kommer 3. juledag er at butikkene åpner igjen, så folk kan bytte møkkaskivene de fikk til jul, til en skive med substans.

Den nye singelen «Desperado» kommer allerede mandag.

– Den hander om en fyr som prøver å finne seg en dame. Musikalsk er det låta på albumet som minner mest om tradisjonell Ragarock, mener Krohn.

Raga Rockers er også ute på veien igjen før jul, med  tre konserter, Bergen og Trondheim denne helga, og Oslo 4. desember.

– Vi ønsker at dette skal være klubbkonserter. I Oslo fant vi ut at det ville bli bra å bygge en liten scene foran hovedscenen på Rockefeller. Vi kommer til å spille noen låter fra det kommende albumet. Pluss låter fra hele karrieren, med det skitne lydbildet vi dyrker nå for tida, sier Michael Krohn.

Anmeldelsen av «The Return Of The Raga Rockers» ble skrevet av Sindre Kartvedt, som var opptatt av at Raga Rockers låt helt anerledes enn ventet, og at Michael Krohn skrev «suverent bra tekster til sine suverene melodier». Det hører med til tidsånden at anmelderen kom tilbake et par nummer senere og erklærte plata for enda bedre enn dette.

Mer fra Dagsavisen