Nyheter

Tre store og ti små ting som oppsummerer Oslo-politikken i år

EN SLASK PÅ RÅDHUSET: Karbonfangst eller Fornebubanen. Minst én av dem blir Raymonds bane.

Året 2022 var året for store saker i Oslopolitikken. Men bare en av dem ble en stor sak. Fordi vi mennesker liker strukturerte greier med tall foran, er det nok best å oppsummere året som en liste.

Derfor, uten mer mikk og makk: Her er de tre viktigste og tolv artigste tingene som skjedde i og rundt Oslo rådhus i 2022.

1. Karbonfangst på Klemetsrud

Oslo har prøvd og prøvd å få det til. At anlegget på Klemetsrud, som brenner Oslo-folks søppel, skal greie å filtrere ut karbonet fra røyken, så den kan sendes i lastebil ut av byen og graves ned under havets bunn.

Klemetsrud forbrenningsanlegg i Oslo står for en stor andel av hovedstadens klimagassutslipp.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Det er ikke noe dilldall av et prosjekt. Noen husker kanskje Jens Stoltenbergs «månelanding», da den rødgrønne regjeringa prøvde å få til noe av det samme på et gasskraftverk på Nordvestlandet. Det gikk som kjent åt skogen. Og nå prøver Oslo på det samme.

Å skaffe penga har vært det største problemet. Raymond har prøvd å få penger ut av både regjering og EU, uten så mye hell som han hadde håpa på. Til slutt klinte han til og gjorde en spenstig transaksjon. Fortum, som åpenbart ikke hadde vært så gira på å bruke milliarder av kroner på kreativ karbon-kalabali på Oslo sør, solgte sin halvpart av anlegget. Dels til Oslo, dels til et investeringsselskap og dels til et infrastrukturselskap.

Resultatet er at Oslo og de to selskapene spytter inn penger. Og at karbonfangst kommer til å skje. Men det har kosta veldig mye. Og de tekniske utfordringene er tross alt ikke løst, sjøl om alle involverte er veldig tydelige på at dette kommer til å gå helt supert.

Uansett: Det skal koste 5,5 milliarder kroner. Det er gigantisk. Hvis det lykkes, blir det et svært gjennombrudd for klimaet. Hvis det går i dass tar det med seg 5,5 milliarder ned i sluket. Så får historia vise om CCS på Klemetsrud blir Raymonds største seier eller verste pengesløseri.

Jepp. Brutal start. Nå, la oss gå over til noen av de litt mindre tinga som skjedde på Rådhuset i år:

2. Fremskrittspartiets normalisering

Oslo Frp hadde årsmøte i mars. I årene fram mot akkurat det møtet har partiet vært i fullstendig kaos. Det har vært lederbytter, eksklusjoner, «patriotisk fyrtårn» og bitre personstrider i et tempo som får lynsjakk til å se ut som sakte-TV. Men i mars blei det annerledes. Der ble politiadvokat Andreas Meeg-Bentzen ble enstemmig gjenvalgt, uten stort drama. Lars Petter Solås ble dessuten etter hvert pekt på som førstekandidat før 2023-valget. Solås har brukt sommeren og høsten på å snakke om at Oslo er en ålreit by, at sykling er bra, og rett og slett snakka ned innvandring som Oslo Frps viktigste sak.

Når det da skulle bli nominasjonsmøte, sånn godt utpå høsten, tyda alt på at det skulle bli fullstendig kaos. Nominasjonskomiteens forslag til kandidater fikk flere motforslag enn det har vært bulkeskader i romjula. Ut fra intet dukka den gamle røver Henning Holstad opp, for å utfordre Solås og gjøre Oslo Frp great again. Men Holstad tapte så det sang. Med Solås i front seiler Oslo Frp-skuta uten sjørøverflagg og ser til forveksling ut som en ganske vanlig båt.

3. Forvirringsmodellen

Etter mange års forhandlinger, analyser og modeller av forskjellige slag kom endelig SV og Arbeiderpartiet fram til noe de har leita og leita etter, som Indiana Jones-skurker på jakt etter en hellig gral: En ny modell for inntak til videregående utdanning. En måte å sørge for at ikke de skoleflinkeste elevene i byen skal havne på en håndfull høystatus-skoler i Oslo sentrum.

Modellen fikk mange navn, og enda flere forklaringer. Men konseptet var at bare halvparten av plassene skulle fordeles til dem som fikk best karakterer på ungdomsskolen, mens den andre halvparten skulle fordeles etter et sinnrikt system som delte inn elevene i femdeler, og så spredte plassene ut over de forskjellige gruppene. Så de med best karakter i sin flyktige lille gruppe skulle komme inn på skolen du ville. Ingen, utafor SV og Ap, skjønte helt hvordan dette skulle fly. Og MDG drepte forslaget på rullebanen. Så det blir ny ørkenvandring.

Men nå, en stor sak igjen, kanskje den største:

4. Fornebubanen

Det gikk ganske Fornebubananas i sommer. Etter at det ble kjent at Oslos nye T-banelinje plutselig blei veldig, veldig mye dyrere, var både vogner, stasjoner og tunneler i spill.

Kan ikke jordvaskeanlegg og andre gode og bærekraftige tiltak, ligge i Oslos egen bakgård, og ikke i min, spør Cathrine Gulbrandsen-Dahl. Bildet er fra arbeidet med Fornebubanen.

– Vi klør oss litt i huet. Vi skal vurdere alle alternativer og ser på alle kuttmuligheter, sa samferdselsbyråd Sirin Hellvin Stav (MDG) til Dagsavisen i april.

Prisen hadde gått fra 18,5 milliarder ved byggestart, til 21,5 milliarder i januar, og så spratt den til 23,3 milliarder, før det i juni ble kjent at et «i verste fall»-tallet var 31,3. Det førte til komplett kaos. Partiene måtte tenke på nytt, vurdere en gang til. Skepsis mot å bruke store deler av byens investeringsbudsjett på de som flytter til svindyre leiligheter i Bærum utvikla seg også. I det hele tatt var det få som turte å si noe som helst bastant et par uker i starten av juni. Det ble diskutert å kutte vogner, å kutte stasjoner og det meste annet.

Men dramaet endte, som så ofte, med å fise ut. Raymond Johansen holdt en pressekonferanse hvor han fortalte to ting: Nye beregninger tilsa at mer av kostnadene for banen lå i Bærum enn man trodde før. Dermed ville banen bli litt billigere for Oslo og litt dyrere for Viken. Dessuten hadde han fått noen løfter fra Obos om at de ville spytte i mer penger.

Det skal sies at de nye beregningene jo bare er nye beregninger. Ingenting har egentlig forandra seg der. Og et halvt år etter har fortsatt ikke løftene fra Obos og andre grunneiere blitt til faktiske penger.

Men det var nok til dytte vektskåla riktig vei. I hvert fall for Raymond. Så da graver dem videre. Og alle venter spent på neste sprekk.

Over til nytt om navn. Altså litt mindre greier igjen:

5. Å bytte hatt

Siste året før nytt lokalvalg er et glimrende tidspunkt å bytte parti på. I hvert fall ser det sånn ut for henholdsvis Eivor Evenrud og Bjørn Revil, som begge forlot partigruppene sine og hoppa over til tryggere grunn i løpet av 2022. De gikk fra henholdsvis Rødt og Folkets Parti, til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Begge rakk å gjøre skiftet tidsnok til at nominasjonskomiteene i deres nye partier fikk dem trygt inne på listene for 2023-valget.

Dermed gikk Folkets Parti fra 4 til 2 i løpet av perioden (og skal vi tro meningsmålingene kan det fort bli null til neste år), mens Rødt gikk fra 4 til 3.

For byrådspartienes del gjorde dette at de gikk fra 27 til 28 representanter i bystyret. Man trenger 30 for å ha flertall. Så de kan jo nå, hvis de vil, begynne å gjøre koalisjoner med Danny Chaudrys enmannsparti og Senterpartiets lille gruppe (også kjent som Morten Edvardsen) for å danne spenstige flertall i bystyret. Men akkurat det skjer nok ikke, altså.

6. SVs profilfall

Sosialistisk Venstreparti, derimot, har ikke fått noen nye. Tvert imot har de mista skolebyråd Inga Marte Thorkildsen i år. Omtrent samtidig varsla ordfører Marianne Borgen at hun ikke vil være med videre etter neste valg. Dermed er kjendisstatusen i Oslo SV redusert med rundt 97 prosent. Ikke et vondt ord om leder (og nå også skolebyråd) Sunniva Holmås Eidsvoll eller idrettsbyråd (og ordførerkandidat) Omar Samy Gamal, altså. Men de er ikke VELDIG ofte i Se og Hør noen av dem. Jo, forresten, Sunniva har vært der en gang. Sammen med gubben. Typisk.

7. Høyres rolige sete på trikken

Oslo Høyre har også hatt nominasjonskamp. Og årsmøte. Ingen av delene ble spesielt dramatiske. Faktisk kunne man nesten få inntrykk av at Oslo Høyre kjører den klassiske «sitte stille og se om de andre tryner»-taktikken, som har gitt landet så mange statsministre opp igjennom.

På benken

På årsmøtet deres var det klareste vedtaket at Oslo bør opprette en trikkelinje som får passasjerene innom sju forskjellige turistattraksjoner på én tur. Wow.

På nominasjonsmøtet vedtok partiet igjen å satse på den blide og artige, men også ganske ukjente Eirik Lae Solberg som byrådslederkandidat. Riktignok i tospann med ordførerkandidat Anne Lindboe. Kampsakene er som vanlig skole og byutvikling. Det virker nesten som om Oslo Høyre bare har tatt inn over seg at valgkampen vinnes eller tapes av Jonas Gahr Støre. Selv om han ikke stiller til valg en gang. Akkurat nå ser det ut som en strategi som kan føre Høyre hele veien til østre tårn i rådhuset. Altså byrådskontorene.

Men nå, nok om dame og mann, mer om tørke og vann.

8. Vannkrisa som strømmen overvant

Utover vinteren blei det stadig tydeligere: Oslo var på full fart inn i en vannkrise. Eller i hvert fall en veldig vannskelig situasjon (sorry). Maridalsvannet var bare halvfullt, og vi måtte spare på vannet. Kommunen gikk ut i mediene, sendte SMS, skrudde av fontener i byen, strupa Akerselva og alt mulig. Alt for at vi ikke skulle gå tomme for vann.

Resultatet var at ingen brydde seg. Uten restriksjoner er det ingenting som skjer, var vårens lærepenge.

Men strømkrisa løste biffen. Når vi uansett lærte oss å knapt dusje i denne byen, og bare venne oss til den litt stramme eimen fra våre strømsparende medmennesker, så viste det seg at … det var et utmerka vannsparetiltak også. Så det gikk over. Sånn nogen lunde av seg sjøl.

9. Kork og kokos

Nordre Åsen, fotballbanen til Skeid, har også hatt sin mengde drama i år. Ikke bare har banen romma Obos-ligaens mest målrike kamper pluss et nedrykksdrama. Men banen har også vært senter for en idrettspolitisk kamp av de mest grisete.

Kork har funnet veien inn i garderoben på Nordre Åsen, Skeids hjemmebane.

Det rødgrønne byrådet fører nemlig en knallhard kamp mot kunstgressbaner med gummifyll. Så hver gang de skal oppgradere en bane fyller de den med stadig nye og rarere alternativer. De har prøvd sand, de har prøvd ingenting, de har prøvd bjørkepellets. Og på Nordre Åsen, den av Oslos baner som er åsted for fotballkamper på høyest nivå på mannesida, der valgte de jaggu en deilig blanding av kork og kokos som underlag.

Det gikk ikke sånn dritbra. Og etter at Skeid posta bilder av hvordan fyllet rant ut av banen og inn i garderobene etter en regntung kamp, så var det nok. Ikke for byrådet, de står på sitt. Men et rampete flertall av Rødt og høyresida gikk sammen og fikk vedtatt et unntak for Nordre Åsen. Dermed skal den stadig plagede banen bli fylt av gummi igjen, i 2023. Og alle hjerter gleder seg. Nesten.

10. Jordal er tilbake

Unge skatere sitter med brett i fanget

Etter mange års bråk med Jordal Amfi, og fortsatt mange års venting på det nye Tøyenbadet, er vi vel i en slags mellomperiode, vi som gleder oss over nye og fine idrettsanlegg i byen. Men den gamle og beryktede kunstgressbanen på Jordal er blitt fornya i år. Og på kjøpet fikk vi et glimrende skateanlegg og en svinedyr totalrenovering av det gamle Forward-huset der oppe på kjøpet. Det er jo noe!

11. Krig og dyrtid

Det virker kanskje rart å komme med krig, økonomisk krise, flyktninger og gigantiske strømregninger så langt ute i denne teksten. I en oppsummering av 2022 for hele Norge vil alt dette være helt øverst på lista. Med all sin jævelskap og grufulle konsekvenser. Og sjøl om dette året har vært tøft økonomisk for folk i Oslo, så har ikke krigen og strømprisene forandra så mye i Oslopolitikken som man kanskje skulle tro.

Oslo bruker innmari mye strøm, men Oslo produserer også gigantiske mengder, gjennom selskapet Hafslund, som kommunen jo eier. Så når strømprisene gikk til himmels var spørsmålet like mye «hva skal vi bruke de ekstra penga til?», som det var «hvordan skal Oslo greie seg når strømprisene er så høye?».

Så viste det seg at det ikke var fullt så mye ekstra penger i det likevel. Hafslund-resultatet etter skatt for første halvår var omtrent det samme som i fjor. «Hafslund sikrer prisen på deler av kraftproduksjonen for å oppnå mer stabile resultater», var forklaringa til Per Storm-Mathisen, kommunikasjonssjefen i Hafslund. Eller for å si det på en annen og mindre diskret måte: Hafslund har solgt skinnet før bjørnen var skutt, rett før bjørneskinnsprisen gikk til himmels.

På toppen av det hele innførte den rødgrønne regjeringa et svært sett med nye skatteregler i høst, ment for å flytte penger fra kraftkommuner til staten. Det gikk også ganske heftig ut over Oslos økonomi. Og dermed fikk ikke krisa så store utslag for Oslo likkavæl.

Krigen, da? Den må da ha fått enorme konsekvenser? Tja. Det var veldig mye snakk om hvor mange flyktninger som skulle komme, etter krigsutbruddet. Man gjorde hoteller til flyktningmottak, mobiliserte folk som hadde ledige rom å leie ut, og mange trodde vel det skulle forandre byen veldig.

Men nå er status at det har kommet omtrent 2000 flyktninger til byen, uten at det har blitt spesielt mye bråk av det. Hurra!

12. Ullern uhelsehus

Man skal kanskje ikke flåse om veldig alvorlige saker, men Ullern Helsehus ser jaggu ut til å vinne den ettertrakta prisen for Oslos dårligste institusjon i 2022. Det slutter rett og slett ikke å dukke opp saker om hvor forferdelige forholdene er på den kommunale institusjonen på Oslo vest. På ekte.

Folk har ligget i timevis i egen avføring. Har ikke fått skiftet klær på ukevis. Eldre tryglet om å ikke bli sendt tilbake dit. Men den verste historien er kanskje den Avisa Oslo fortalte om Rolf Gulbrandsen, en 75 år gammel mann som døde etter sju måneder, underernært, deprimert og med mange liggesår.

13. Endelig satt det treet

Oslo 20211116. 
- Det er et fint tre, sier ordfører Marianne Borgen og gir treet en klem før det blir sendt til London.
Borgen er sammen medLord Mayor of Westminster, Andrew Smith og den britiske ambassadøren til Norge, Richard Wood i Østmarka for å felle juletreet som skal sendes til London. Helt siden 1947 har Oslo kommune gitt Londons innbyggere et juletre.
Foto: Torstein Bøe / NTB

Oslos juletradisjon nummer én skjer i London. Det årvisse gigant-juletreet som hogges i Oslomarka, skippes sørover på båt, og til slutt settes opp, pjuskete og forvirra, på Trafalgar Square i den britiske hovedstaden.

Deretter skal, tradisjonen tro, engelsk Twitter finne på så mange nedsettende vitser om Norge og juletrær de kan, og så skal norske medier skrive saker om den engelske «hetsen», før Oslo-politikere i opposisjonen til slutt kjefter på ordføreren for det, og så er jula her.

Men i år blei det ikke sånn! Etter en litt treig oppvåkning så treet helt glimrende ut. Så ingen hets. Og nesten ingen mediesaker. Og ingen spinnville forslag i årets siste bystyremøte for å redde hovedstadens ære.

Er det da egentlig jul i Oslo? Det er spørsmålet. Vi får se om byens neste ordfører kan gjøre en litt dårligere jobb med å velge tre, så ting blir som normalt igjen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen