Nyheter

«Nina» er en av de innsatte som merker fengselskuttet: – Det er kun oppbevaring

På grunn av kutt i budsjettet til kriminalomsorgen måtte Bredtveit kvinnefengsel stenge ned en hel avdeling. – En bekreftelse for meg at kvinner igjen blir underprioritert, sier innsatt «Nina».

– I og med at alle de psykisk syke er lokalisert i tredje etasje på hovedhuset på Bredtveit er det hele tiden banking i vegger og dører og skriking fra den etasjen. Siden det er en betong bygning sprer lyden seg godt. Jeg hørte det helt ned til første etasje når jeg var der nå, før jeg kom hit, sier «Nina».

Bredtveit fengsel står overfor kutt, på et allerede lite budsjett. På grunn av ABE-reformen har fengselet måttet kutte en hel avdeling. Dette var avdeling 4, progresjonsavdelingen, som er den siste avdelingen før man kommer ut av fengselet.

– Kriminalomsorgen er på knærne. De få betjente som de har råd til må jobbe ræva av seg og blir utbrent og utslitt. Det handler ikke om rehabilitering overhodet lenger. Det er kun oppbevaring, sier innsatt «Nina», til Dagsavisen.

Avvikling av progresjonsavdelingen har ført til at svært marginaliserte mennesker nå har mistet det lille de hadde av kortsiktig fremtidshåp.

– Det er klart det at hvis det ikke engang lønner seg å oppføre seg ordentlig, eller jobbe mot noe som er bra så forsvinner mye av insitamentet for å strekke seg mot noe som er bra, sier «Nina».

Fengselsleder Doris Bakken har tidligere i år sagt til NRK at fengselet burde rustes opp med bedre tilgang til bad og litt mer moderne fasiliteter.

Da politikerne vurderte Bredtvet som nytt sted for Oslo fengsel, så åpnet de også for å ruste opp kvinnefengselet. Nå har flertallet i Oslo bystyre sagt nei til dette, og staten må finne nytt sted. Det betydde også at de ikke kom til å pusse opp kvinnefengselet, men nå har de i tillegg måtte kutte i budsjettet.

fengselfengselfengsel bredtveit

Underprioritert kvinnefengsel

«Nina» var en av de innsatte som ble flyttet fra avdeling 4 da den ble lagt ned. Hun er frustrert over hvordan kvinnefengselet har blitt underprioritert.

– Kvinnesoning har lidd under for lite bevilgninger og hatt færre muligheter i så mange år. Når man da velger å stenge den eneste rehabiliteringsavdelingen på den eneste forvaringsanstalten for kvinner, så er det bare igjen en bekreftelse for meg at kvinner igjen blir underprioritert, sier hun.

På Bredtveit fengsel er gjennomsnittssoningen på over sju år.

– Man må tilrettelegge soningen på en annen måte når de fleste sitter på så lange dommer. Og da når man tar bort hele gulroten og bare har ris. Da blir det ikke bra, sier «Nina».

«Nina» mener soningen har blitt til mer oppbevaring enn rehabilitering.

– Hvis det er meningen at man skal lære noe så kan jeg ikke påstå at jeg har lært noe. Jo, jeg har sikkert lært noe, men det er ikke fordi jeg har lært det av kriminalomsorgen. Det er fordi jeg har gjort mitt aller beste på egen hånd for å prøve å bli klokere til jeg kommer ut, sier hun.

Lufting og låsing

En vanlig dag for en innsatt i fengselet starter med at cellene blir låst opp mellom sju og halv åtte. Så er det morgenmøte klokken åtte, her får de arbeidsfordelinger for dagen.

– Vi har ikke stor nok plass til å sysselsette alle til enhver tid. Kanskje er du uten tilbud. Og på «enern» betyr det at du blir låst inn igjen. Så selv om du da har stått opp, og de ikke har noe å tilby deg, da blir du bare låst inn på cella igjen, forteller «Nina».

Fra kvart over elleve til tolv er det lunsj. Etter lunsj får de på nytt beskjed om de har arbeid eller ikke. Innlåsing hvis du ikke har noe tilbud også hvis du har tilbud og får du gå ut på arbeid.

Etter middag er det lufting.

– Hvis du ikke vil lufte, hvis det for eksempel regner, da blir du låst inn da også. Også blir du låst inn på kvelden, halv ni, til neste morgen. I helgene er man innelåst i sytten timer. Fra halv fem på ettermiddagen til halv ti neste morgen, sier hun.

«Nina» er bekymret for oppfølgingen av de både fysisk og mentalt syke i fengselet.

– Når man ikke har noe tilbud å gi til disse syke menneskene så blir de bare sykere. Også skal de ut og bli din og min nabo om ikke lenge allikevel. Jeg vet ikke om det er så veldig samfunnsnyttig, sier hun, og fortsetter:

– Det som står i straffeloven om rehabilitering og alt dette her det er bare en vits. For det finnes ikke penger til det. Og sånn er det bare. Når man bare vil straffe mer og mer og lengre og lengre så man huske at nesten alle skal slippes løs. Men så bare oppbevarer dem og behandler dem dårlig. Det er det det blir i realiteten, sier hun.

To steg tilbake

Da avdeling 4 ble stengt ned ble «Nina» flyttet ned til avdeling 1.

– Det var ikke ledige nok plasser på avdeling 2. Så fire av oss som var på «fireren» ble puttet til avdeling en. Det er ikke bare ett steg tilbake i progresjon, det er to steg tilbake i progresjon, uten at man har gjort noe feil, forteller «Nina».

– I og med at alle de psykisk syke er lokalisert i tredje etasje på hovedhuset på Bredtveit er det hele tiden banking i vegger og dører og skriking fra den etasjen. Siden det er en betong bygning sprer lyden seg godt. Jeg hørte det helt ned til første etasje når jeg var der nå, før jeg kom hit, sier «Nina».

På Bredtveit starter man på ankomstavdelingen og for de som er mest psykisk syke. Så er avdeling 1 for de som kommer og går litt mer, forklarer «Nina». Avdeling 2 er en avdeling som er litt mer stabil. Også er avdeling 4, der hvor «Nina» satt, toppen av kransekaken.

– Avdeling 4 er et mål å jobbe mot. Hvis du oppfører deg ordentlig kommer du dit, det er en tillitsavdeling, sier hun.

Hun var frustrert over å ha blitt flyttet ned til avdeling 1.

– Jeg kan skjønne at man blir nedgradert hvis du oppfører deg dårlig, men å bli det fordi at dem ikke har penger til å holde avdelingen åpen det blir noe helt annet, sier «Nina», og fortsetter:

– Saken er det at «enern» har mye mer innlåsing og strengere regler. Med andre ord mer isolasjon. Jeg mistet den større friheten som finnes på «fireren». Der får man gå et skritt videre på veien til å bli en samfunnsnyttig borger igjen, det er et ledd i å forberede deg til voksenlivet, for å si det sånn.

«Nina» fikk til slutt søkt seg til avdeling B2, som er en åpen anstalt litt nedenfor selve fengselet.

– Jeg var heldig som kom hit. Men det var andre innsatte som satt i samme avdelingen som ikke har kommet hit, sier hun.

Bekymret for å ikke være forberedt

«Nina» forklarer at det hun savner mest er også det som skremmer henne mest med å komme tilbake som en vanlig samfunnsborger.

Hva savner du mest ved samfunnet utenfor?

– Valgmuligheter, sier «Nina» uten å tenke seg om.

– Jeg blir fortalt når jeg skal spise, når jeg skal sove og når jeg skal ut å trekke frisk luft. Jeg trenger ikke å ta stilling til noe som helst. Jeg kan koble ut hjernen, jeg sjekker den inn ved porten når jeg går inn i fengselet. Det kreves ingenting av meg. Jeg merker nå at jeg, som har sittet her i flere år, er mer eller mindre hemmet når jeg er ute i den virkelige verden, fortsetter hun.

«Nina» er bekymret for hvordan hun skal klare å ta stilling til et overflod av valg hele tiden.

– Bare å gå og kjøpe seg en hamburger. Det er 20 forskjellige burgere å velge mellom, og et maskineri jeg ikke har forholdt meg til før. Man blir helt lammet av alle valgmulighetene og det er skremmende. Det tar tid å venne seg til igjen tror jeg, sier hun.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen