Vinteren det rant over i Oslo-politikken

Plutselig er det borgerkrig i Oslo Høyre.

Øystein Sundelin tok over som gruppeleder etter valget i 2019. Han ble dermed den mektigste opposisjonspolitikeren i byen, etter at Eirik Lae Solberg, som hadde vært Høyres frontfigur og byrådslederkandidat fram til da, tok et skritt tilbake. De hadde tross alt tapt valget.

Fredag slo Lae Solberg tilbake. I et ekstremt krast forslag til sin egen bystyregruppe foreslår han, nestleder Anne Haabeth Rygg samt Pia Farstad von Hall og Ola Kvisgaard, ikke bare å bytte ut Sundelin, men også å fjerne han som leder i byutvikingsutvalget, og dermed gjøre Sundelin plutselig arbeidsløs og æreløs. I forslaget skriver de at Sundelin ikke har tillit. At han juger. Og at han står for «ukultur».

Og dette kommer fra Høyre, liksom. Det konservative, voksne og ansvarlige partiet. De har ikke sterkere ord enn dette i vokabularet sitt.

LES OGSÅ: Opprør i Oslo Høyre, vil kaste gruppelederen: – Tillitsbrudd

Så det er klart det er overraskende. Sjøl om det har vært mulig å skimte at de forskjellige toppene i Oslo Høyre har gått i litt forskjellige veier den siste tida. Der Eirik Lae Solberg og Anne Haabeth Rygg har vært konfronterende i debattene med byrådspartiene har Øystein Sundelin vært rundere. Og da særlig i debatter om miljø, klima og forholdet til for eksempel Miljøpartiet de Grønne.

Kanskje er det en konflikt her om politikk? Om det gamle motorvei-Høyre eller et nyere sykkelvei-Høyre skal vinne fram? Kanskje er det en generasjonskonflikt? Mellom det forrige regimet og det nye? Kanskje det til og med er et lite geografisk element her, mellom ytre vest-Høyre og indre by-Høyre? Eller litt av alt?

Vel, ingenting av dette er helt skarpe skillelinjer. For å si det mildt. Men det er nok heller ikke så enkelt som de som står bak mistillitsforslaget har hevda: At dette ikke handler om politikk i det hele tatt, men bare om tillitsbrudd, dårlig oppførsel og ditto ledelse.

LES OGSÅ: Anne Rygg om Oslo-politikk og livet i båt: Som reder ligger man

Det rareste er hvorfor det blir tatt ut i mediene. I omtrent samme øyeblikk som mistillitsforslaget ble sendt ut til medlemmene i bystyregruppa til Høyre ble saken blåst i to medier nokså samtidig, både i Avisa Oslo og VG.

En sak som dette kunne sjølsagt vært løst ganske diskret. Noen kunne tatt Sundelin til side og sagt at «Du, nå er vi en del som har snakka sammen, og du har ikke egentlig tilliten vår lenger. Kanskje du kan vike plassen, så får vi en ny leder og så jobber vi knallhardt sammen mot neste valg?»

Det hadde nok ikke vært noen særlig kul beskjed verken å få eller å gi. Men sannsynligvis kunne man etter det faktisk jobba videre sammen, uten alt for store sår på sjela eller samarbeidsklimaet. Nå blir neppe Oslo Høyres bystyregruppe det aller triveligste stedet å henge i tida framover.

Men hvorfor ble det en offentlig sak? Hvor kommer behovet for å dra Sundelin gjennom søla fra? Det er sjølsagt bra for offentligheten at det kommer ut. Men litt rart, det er det.

Hvis vi tar et skritt tilbake, så er koronavinteren 2020/21 en ekstremt konfliktfylt tid i Oslo-politikken. Høyre blir nå det tredje partiet som går gjennom opprivende indre kriser bare på noen måneder.

Først var det nominasjonskampen i Ap, hvor Kamzy Gunaratnam til slutt slo Zaineb Al-Samarai og kunne innkassere andreplassen på Oslo Aps stortingsliste før valget. Konfliktnivået internt var så høyt at det knapt var mulig å høre annet. Såra etter den kampen er fortsatt vid åpne og uplastra.

Så var det konflikten mellom to grupperinger i Oslo Frp, hvor Siv Jensen og partiledelsen til slutt ekskluderte Oslo-leder Geir Ugland Jacobsen. Seinest denne uka kom tydelige hint om at den kampen ikke er ferdig ennå. I mars skal et Oslo-parti som er satt under administrasjon avgjøre hvem de skal foreslå til Stortinget.

Og nå sprekker det altså også i Oslo Høyre.

LES OGSÅ: Hva er det byutvikling gjør med folk, egentlig?

Alle disse Oslo-partiene er frustrerte. De har ekstremt dårlige meningsmålinger alle tre.

Høyre ser ut til å miste regjeringsmakt og trenger å finne på noe for å i det hele tatt kunne være med å slåss om å vinne tilbake byrådsmakta i byen de pleide å eie.

Arbeiderpartiet kan risikere å bli lillebror i en ny regjering etter valget.

Mens toppene i Frp ikke lenger kan huske hvordan det var å være et parti med tosifra prosent-oppslutning på Oslo-målingene.

Problemet til alle tre er at konfliktene ikke ser ut til å løse noe. Det er ikke framgangsrike ungdommer som setter de gamle på båten. Det er ikke nye og friske politiske løsninger som kan snu om på noe og gi partiene vind i seila igjen.

Nei, i stor grad er det indre konflikter mellom frustrerte folk som ikke tåler trynene på hverandre lenger. Så om det ikke er meningsmålingenes feil, kanskje det er videomøtenes?

LES OGSÅ: Vil du gå på skøyter i Oslo i vinter? Det blir ikke lett