Selv er jeg så gammel at jeg husker modelljernbanen da Teknisk Museum var i Fyrstikkalléen på Helsfyr. Omtrent der hvor NAV nå ferdigstiller sitt bygg.
Klasseturer
Da vi tok Blåbussen, eller lå bak i pappas gule Opel Rekord nedover Strømsveien til sentrum, så vi den store røde turbinen som stod utenfor museet med det spesielle gullfargede spisse tårnet, eller kremmerhuset på taket.
Det nærmest ropte på en teknikk-interessert guttunge.
Det var den gang skolene hadde råd, og vi dro på klasseturer til forskjellige museer Oslo, og ikke bare ble fortalt at de finnes.
Mitt første møte med modelljernbaner hadde jeg da jeg var en fire-fem år, sånn midt på 60-tallet. Farmor var en periode hushelp hos en familie som bodde i en stor tømmervilla i Holmenkollen. De hadde modelljernbane i kjelleren, som vi fikk se de gangene vi besøkte farmor.
Og det er stort sett hva jeg husker om det.
Men modelljernbanen fra skolebesøkene på Teknisk museum i barndommen husker jeg godt.
Til angitte tider kom det alvorlige menn i lagerfrakker frem og satte i gang togsettet, mens vi stod med nesa flat inntil montrene rundt anlegget.
Og det var bare se, men ikke røre. Runde etter runde tøffet det rundt i landskapet, mens jeg, og sikkert alle klassekameratene storøyd stod rundt anlegget og lot oss fascinere.
Selv fikk lillebror Frank og jeg senere vårt eget Märklintog, som vi satte opp på spisebordet i stua.
Til mammas store fortvilelse.
Senere ble det på eget rom på loftet, hvor vi møysommelig bygget opp landskap av hønsenetting og pappmasje. Vi hadde også egen stasjonsbygning, satt sammen og limt, og med små menneskefigurer i plast.
Selv elektriske penser og signalanlegg med rødt og grønt lys var plass.
Og det var ikke rent sjelden vi ble rammet av signalfeil og strømbrudd, og måtte fram med loddepistolen og koblingsskjemaer.
Men merk dere det Vy: Det ble aldri buss for tog.
Nå er det vel over 50 år siden siste tog gikk, men fortsatt står det en eske på loftet merket «Märklin».
Les også: Go-Ahead - Vy: 2-1
Nostalgi
Derfor var det med et snev av nostalgi og forventning jeg gikk opp trappen til andre etasje på Teknisk Museum for å få en kikk på det nye anlegget som åpner for publikum i dag.
Ville det være like fascinerende?
Og ja. Det er noe med menn, og sikkert jenter i alle aldre, og modelljernbaner.
Det er noe med den naturtro detaljrikdommen. Alle de små husene, brannstasjonen, jernbanestasjonene, gatene, menneskene, parkene, fjellene, bilene, og togene som snor seg gjennom landskapet.
Selv et stort slott i fjellene, plasser med kafeer og folkeliv, og et eget tivoli med karuseller, pariserhjul og radiobiler som går, er på plass.
Og som seg hør og bør i en by: Byggeplass med uferdige bygg og heisekraner.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Fra 1959
Foreningen Norsk Teknisk Museum ble stiftet i 1914, i forbindelse med den store jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. i Oslo. Flere av museets gjenstander stammer fra denne utstillingen, men de måtte lagres frem til 1932 da fløyene for Gokstad- og Tuneskipet i Vikingskipshuset å Bygdøy stod ferdig. Her fikk Norsk Teknisk Museum sitt første permanente tilhold i underetasjen til en av sidefløyene.
I 1959 flyttet de til nybygg på Helsfyr, hvor de var til nye lokaler åpnet på Kjelsås i 1986.
Og nå får de endelig en permanent modelljernbane.
– Jeg husker godt modelljernbanen på Helsfyr, og at jeg lot meg fascinere. Jeg tok over som direktør her for to år siden, og tenkte at vi må ha en modelljernbane. Omtrent alle tekniske museer rundt om i verden ha det, sier han, og kikker på nyervervelsen som nå er klar for publikum.
– Det var et forsøk på å få opp en modelljernbane tidlig på 2000-tallet, men den fungerte så som så og ble kjapt tatt bort, sier han.
Modelljernbanen som nå er på plass på Kjelsås, er åtte ganger tre meter, er bygget på profesjonelt vis av Horten modelljernbaneklubb for Horten bilmuseum. Den ble ferdig i 2003, med svært høy standard. Banen har fått en «facelift» før den nå kan oppleves på Teknisk museum. En av de opprinnelige modelljernbanebyggerne har gitt gode råd og bistand i prosessen.
– Vi var så heldig å få kjøpt anlegget da Horten Bilmuseum stengte dørene i 2018. Vi betalte i underkant av 100.000 kroner for banen, og har brukt ytterligere 100.000 for å transportere den hit og få den montert, sier direktøren.
Den nye banen er av merket Märklin, som mange har et forhold til, og av typen HO, den mest vanlige av de tre baneskalaene Märklin har.
– Den som var på Helsfyr var av en litt annen type med bredere spor, og større lokomotiver og skinner. Den var også større i omfang enn den vi nå har fått, sier Meinich.
Da de plukket ned banen før flytting i 1986, var den så nedslitt, at museet så det som lite hensiktsmessig å ta den med seg til Kjelsås.
– Det meste ble kastet, men noe er blitt tatt vare på, og det vil bli utstilt ved siden av det nye anlegget, sier museumsdirektøren.
Direktøren hadde aldri Märklin-tog selv som barn, men nå kan han hver dag glede seg over å ha sitt eget på arbeidsplassen.
– I dag hvor tog trekkes frem som et miljøvennlige transporttilbud, og det bygges dobbeltspor både her og der, er det gøy å kunne formidle tog historien, sier han, og viser til at de har et ekte lokomotiv og konduktørvogn et annet sted på museet.
– Togene du ser her er modeller av virkelig tog. Men verken togene eller bilene er norske utgaver. Det vi har under vurdering er å få tog og biler som er lik norsk materiell, sier Frode Meinich.
Les også: Børresen-tog er i rute til storåpning
Signalfeil
Tekniker ved museet, Sverre Høst har fått den takknemlige jobben som lokomotivfører og stasjonsmester.
Stasjonsmester, lokomotivfører, konduktør og tekniker Sverre Høst. Foto: Mimsy Møller
– Jeg har ikke hatt noe forhold til modelltog før jeg fikk denne oppgaven. Men nå er jeg skikkelig frelst, sier han med et smil, og retter på en lastebil som ikke helt vil kjøre som han vil.
– Det er et komplekst, digitalt system. Bilene du ser kjører av seg selv følger en «usynlig stålstreng» i veien. Togene er bygget opp av fem uavhengige systemer, som gjør at vi kan kjøre fem tog og fire biler samtidig. Landskapet og bygningene er ingen reell by, men en fantasiverden med østerrikske og tyske landskaper og bygninger, sier han.
– Og som i den virkelige tog verdenen skjer det vel av og til feil?
– Vi har de samme utfordringene her som det Vy og Bane NOR har med signalfeil, strømproblemer, togmangel, gammel infrastruktur, forsinkelser og personalmangel, ler han.
Og selv om det skulle bli en ørliten forsinkelse i forhold til ruteplanen, så slipper de buss for tog i seks uker hver sommer.
Lest denne?: Spill deg gjennom historien
