Den saltoppslukende oslohålka

Bilistene er sure fordi salt ødelegger bilene. Miljøvernerne er sure fordi salt ødelegger busker og vann. Og politikere er sure fordi salt koster penger.

Problemet er bare at det ikke finnes gode alternativer.

Det hevder i hvert fall Alex Klein-Paste. Han er førsteamanuensis ved Institutt for bygg, anlegg og transport for NTNU. Han er salteksperten, enkelt og greit.

– Det er dilemmaet. Det finnes ikke realistiske og gode alternativer som fungerer på alle veier overalt, sier han.

Klein-Paste forklarer: I prinsippet kan du bruke et hvilket som helst stoff som løses opp i vann. Sukker. Kaffe. Zalo. Eller salt. Men for å smelte is effektivt, så må du bruke et stoff med mange molekyler per gram. Sukker for eksempel, har ti ganger færre molekyler for hvert gram. Eller for hver teskje da. Hvis du drikker te.

Poenget er å senke frysepunktet, og det gjør du best med mange molekyler! Så hvis du kaster et kjapt blikk på det periodiske systemet du sikkert har hengende over kjøkkenbordet mens du leser dette, så ser du kjapt at salt (NaCl) er det mest opplagte stoffet.

– Så det er ikke noe teknologisk gjennombrudd rundt hjørnet her?

– Det er jo spennende, og jeg er optiminst, men ... jeg ser ikke for meg hvordan man kan drifte Norges veinett uten bruk av salt, sier Klein-Paste.

– Må vi egentlig salte?

– Vel, det første man må vurdere er om veien skal være bar. Hvis den skal det, så er du nødt til å bruke et eller annet kjemisk stoff. Det eneste spørsmålet er hvor mye vi skal bruke.

– Ok. Hvor mye skal vi bruke?

– Jeg pleier å holde kurs. Da sier jeg «så mye du trenger og så lite du kan.»

Les også: Bruken av veisalt i Oslo mangedoblet

Salting i Strømsveien på Vålerenga. Foto: Berit Roald/NTB scapix

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Ødelegger vannet

Så vi kommer oss ikke unna. Men det skaper problemer. Ikke minst for vannet.

– Når du salter veien, så vil saltet før eller seinere havne i grunnvann, bekk eller vassdrag, forteller Sondre Meland.

Og når man som Meland er seniorforsker i Nivas avdeling for økotoksikologi, ja da bør du jo vite hva du prater om.

– Mange innsjøer som ligger langs veier blir skadet kjemisk av saltet. Saltholdig vann legger seg på bunnen av vannet, forteller han.

Og hva skjer da? Jo, alt vannet i en innsjø skal egentlig fullsirkulere, hver vår og høst. Sånn blandes oksygenrikt vann inn i mer oksygenfattig bunnvann. Men saltholdig vann er tyngre enn vanlig vann. Så det blir værende på bunnen. Innsjøen fullsirkulerer ikke, og til slutt blir bunnvannet oksygenfritt, og dyrelivet på bunnen ... ikke så friskt.

– Hva skjer på bunnen da?

– Nei, den økologiske konsekvensen for livet i vannet, der er det noen kunnskapshull faktisk, sier han.

– Men ... er det ikke sånt Niva forsker på, da?

– Joda, gjerne. Men vi driver jo oppdragsforskning. Mye fra Vegvesenet. For all del, vi skulle gjerne forsket mye på den problematikken, forsikrer Meland. Men heller ikke Meland ser noen klare alternativer til saltet.

– Men hvor dumt er det, egentlig? Er det salt-krise, liksom?

– Vi bør jo på en måte gjøre noe med det. Men det er en hårfin balanse. Man vil jo ikke ha trafikkdød heller.

– Akutt situasjon

– Vi har diskutert og konkludert med at det ikke er gode nok alternativer til å begrense saltbruken, sier Høyres Eirik Lae Solberg.

– Når situasjonen blir så vanskelig som den har vært nå, så må man være villige til å bruke salt. Det har vært rekord i bruddskader. Det er en akutt situasjon, hevder han.

Solberg er også skeptisk til at kommunen ikke strør på fortau, men bare på bil- og sykkelvei.

– Jeg har forstått at det er politiske føringer om at man ikke skal salte på fortau, selv når det er så ille som nå. Jeg mener at her bør byrådet bare si at «nå er det en akutt situasjon, så nå må vi bare bruke salt», sier han.

Men nytter det?

Bymiljøetatens brøytesjef, Joakim Hjertum, er skeptisk.

– Salt trenger energi for å virke. Hvis du slipper et saltkorn på bakken, så smelter det bare litt rundt, og så går det tom for energi. Hvis du tråkker på det, så virker det bedre.

Men resultatet er altså at man trenger mye mer salt for å få samme effekt på fortau som i veien, hvor det jo kjører en masse biler.

– Det ville gi et betydelig økt saltforbruk, sier han.

Hjertum forklarer at saltepraksisen i Oslo er omtrent som følger: Bymiljøetaten salter veier der det er særdeles viktig at det er høy fremkommelighet. Det de kaller hovedveier. I utgangspunktet bare kjørebaner, ikke fortau. Pluss noen veldig bratte bakker.

Saltet brukes i to situasjoner: Til anti-ising og anti-kompaktering. Altså: Saltløsning (vann blandet med ca 20 prosent salt), brukes til preventiv salting. Når det er i ferd med å bli kaldt, så søles saltløsning utover gatene for å forhindre at is og snø skal legge seg og fryses fast i asfalten.

Men hvis man ikke har gjort det, og det allerede er snø, går man over til tørt salt. Det saltet skal gjøre det mulig å fjerne snøen, og hindre at den blir sånn knallhard og kompakt is som mange veier og fortau i Oslo har omtrent nå.

Men saltet skal altså ikke smelte bort isen. Bare gjøre det mulig å få brøyta den vekk uten bruk av veiskrape.