Sjursøya – et privat paradis

Av Beate Muri

Sjursøya var opprinnelig ei frodig og kupert øy og skal lenge ha vært bebodd av bare fiskerfamilier. Rundt 1820 ble øya kjøpt av militærarkitekt/generalmajor Benoni Aubert (1768–1832), som lot bygge det første sommerhuset, visstnok etter egne tegninger. I hvert fall én fiskerfamilie fikk bli boende.

Aubert tjenestegjorde og bodde ellers på Akershus festning, men familien hadde kyr gående på beite på Sjursøya. Hver kveld måtte tjenestejenta Else – «et mønster paa et tyende fra de gode gamle dage» – ro over for å melke kuene, og så ro tilbake med fulle spann. (Sofie Aubert Lindbæk: Hjemmet paa fæstningen. Af Aubertske papirer.)

På 1860-tallet ble Sjursøya utparsellert til villatomter. Kan hende gikk ikke salget strålende, i hvert fall ble flere «Billige Landsteder» med fasiliteter som damskipsanløp og adgang til badehus avertert til salgs i Aftenposten i 1870. To landsteder til «yderst billig Pris» endte på auksjon i 1872: «Onsdag 5 Juni Kl. 5 Efterm. holdes frivillig Auktion paa Sjursøen over 2de sammesteds beliggende Landsteder, hvert med Vaaningshus, hvori 4 Værelser med flere Alkover, Kjøkken, m.V., samt ca. 4 Maal Grund. Approbation kan meddelses paa Stedet og Landstederne tiltrædes strax.» Men innen 1870-åra var omme var alle tomtene solgt. (Harald Lorentzen: I Oslofergenes øyrike,)

På folkemunne fikk Sjursøya etterhvert kallenavnet Professorøen. Blant landstedeierne på begynnelsen av 1900-tallet var de tre Kristiania-brødrene grosserer Hjalmar, doktor Thomas og advokat Poul Holst Borgen. Sistnevnte var far til forfatteren Johan Borgen (1902–1979).

Borgen beskriver Sjursøya i erindringsboka «Barndommens rike»: «Her var det tårn og spir, all slags utspekulert arkitektur, unntatt den rasjonelle. Altaner og utskjæringer, et enkelt opprinnelig fiskerhus, ydmyke villaer og pretensiøse prydboliger.»

Landstedene bar navn som Lade, Skovly, Toppen, Strandbakken – og Eden, som var advokat-Borgenfamiliens private paradis. Privat var ifølge Borgen hele øya, han beskrev den som «et lukket samfunn. Her tåltes ingen pensjonatvirksomhet, og her var landstigning forbudt. Her var ikke plass for andre fremmede enn dem man inviterte. (…) Privat, privat!»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

En slags pensjonatdrift fikk tydeligvis innpass likevel. I 1912 ble sommerhjemmet Klevstuen oppretta. Her kunne over 30 «Privatlærerinder» hver sommer få «et sorgfrit og tiltalende ophold, dels for en meget moderat pris, dels helt gratis». (Aftenposten 1922.05.31)

I erindringene forteller Borgen om en hendelse der den private idyllen ble trua av utenforstående: «Det var en sommerdag det kom drivende en liten synkeferdig pram med sekk til seil, lastet til ripa med hojende menn og hylende kvinner, fulle som filler. De prøvde å legge til ved svaberget, så rant båten også full. Kvinner skrek og falt i vannet. (…) Et nu gikk det opp for oss på land at det var alvor, de holdt simpelthen på å drukne rett for øynene på oss. Voksne løp nedover og noen ut i sjøen og fikk berget dem på land – en pjusket klump av forkomne fanter. (…) Vi guttunger fikk berget båten og dradd den opp, og stakkarene fikk både mat og forpleining. Man var ikke umennesker. Men moralsk fordømmelse svevde i luften: om de ikke visste at det var privat?»

At øya var et populært utfluktsmål for inviterte «fremmede», bekrefter Ole Tobias Olsen i Christiania og omegn, otteogtyve bilder: «Lå nemlig sjursøya hendig til for strevsomme familiefedre, var det like lett for deres venner å ta turen ut dit om søndagene. Da ble øya overbefolket i noen livlige timer, og alle husmødrene sikret seg derfor svære oksesteker i godt tid. De kunne jo aldri vite på forhånd hvor mange de ble til bords søndagsmiddag.»

Ifølge Borgen besto Sjursøyas vegetasjon av urter, kratt, småskog, fargesprakende blomster og ikke minst busker formklippa som tuneller og lysthus. Et artsmangfold som til dels skyldtes cisterciensermunkenes virksomhet på Hovedøya, men også hagejorda som nybyggerne hadde frakta med seg fra fastlandet på svære prammer.

I 1915 ble Sjursøya inkludert i en internasjonal idékonkurranse om utbygging av Kristiania havn. Fem år seinere kjøpte kommunen øya. Landstedene ble innløst for til sammen drøye 1,5 millioner kroner (Christiania og omegn). Husa ble revet og sprengninger og planering igangsatt som nødsarbeid for arbeidsledige. På det meste var 1.500 mann sysselsatt i den døgnkontinuerlige drifta fordelt på to skift. I 1934 var øya blitt flat som ei pannekake.

Under okkupasjonen la tyskerne beslag på øya med luftbase og troppeforlegning. Fart i utbygginga av olje- og godshavna ble det først etter krigen.