Fra storgård og mølle til folkets park

I middelalderen tilhørte Nedre Foss Hovedøya kloster. Allerede i 1220 skal det ha vært kornmølle her. Ifølge Håkon Håkonssons saga fant det også sted et slag her rundt samme tid. Det sto mellom ribbungene og kong Håkon Håkonssons menn. Ribbungene skal ha mista 70 mann.

Ved reformasjonen i 1537 gikk Nedre Foss over til kronen og ble fra da kalt Kongens mølle. Slottsherren på Akershus, Peder Hanssøn Litle, skal ha anlagt et sagbruk her, og bøndene i nærområdet ble pålagt å forsyne saga med tømmer. I 1614 fikk dansken Boye Fredrikssøn saga og kornmølla i forlening. Han skulle etterhvert bli stamfar til familien Grüner via sønnesønnen Friedrich Grüner, som kjøpte gården i 1672.

Nedre Foss forble i familien Grüners eie i nærmere 200 år, bare avbrutt av en periode på slutten av 1700-tallet. Gården var regna som svært staselig, blant annet på grunn av barokkhagen i skråninga øst for dagens hovedbygning. Nedre Foss forble i familien Grüners eie i nærmere 200 år, bare avbrutt av en periode på slutten av 1700-tallet.

Les også: Gjenreiser Nedre Foss gård

Gården var regna som svært staselig, blant annet på grunn av barokkhagen i skråninga øst for dagens hovedbygning. Det finnes dessverre ingen bilder av hagen, men presten Jacob Nicolai Wilse har beskrevet den i boka «Reise-Iagttagelser i nogle af de nordiske Lande» fra 1779. Han kalte den «Det fornemmeste Brug eller Mølleverk af dem alle». Hagen var i underkant av 90 meter lang og delt i tre terrasser med «Blomster-Parterrer».

To lange «Side-Alleer» førte opp til «malede Prospecter, som tillukkes med Porte i ondt Veir og om Vinteren; den ene af dem forestiller Andromedæ Befrielse af Perseus». Slike utendørsmalerier med værbeskyttelse var ifølge «Hager til lyst og nytte» av Madeleine von Essen et eksempel på barokkens forkjærlighet for illusjoner.

Ifølge Wilse var det på hagens øvre platå en stor dam hvor man via en «Hidse-Broe» kunne besøke et åttekanta lysthus med kuppeltak. Wilse fant det besynderlig at man ikke også forsto å utnytte terrenget til å «anlægge et eller flere høie Springvande, da rige private Folk i andre Lande giøre overmaade store Bekostninger, for ved Tryk- og andre Vandværker at faae Vandet opløftet til siden at falde og springe (...) men som vi her i Norge har af Naturen for intet». Det gjaldt ikke minst kongen av Frankrike som med «Kunst og Tønder Guld» hadde skaffa seg fontene i den «prægtige Versaillie-Park».

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Hagens tredje nivå var som en liten dyrehage å regne, med harer som sprang fritt, og et fuglehus i hver ende: «jeg saae der nogle Uhrhøns, som dog ei formerede sig.» Selve gårdshusa ble karakterisert som «af architectonisk Anseelse». I en periode holdt familien Lachman hus på Nedre Foss. Den tidligere amtmannen hadde fire døtre hvorav spesielt den yngste skal ha hatt et renn av friere. Conradine Dunker forteller i sine erindringer at først fikk «kammerjunker Kaalund» avslag av faren og så «Doctor Baumgarten».

Ved siste anledning tok amtmannsdattera saken i egne hender. En ettermiddag sneik hun seg ut i hagen, og med assistanse fra Baumgartens venn, «Lieutenant Hummel», klatra hun over gjerdet og gikk til kirka og den ventende Baumgarten for «at lade sig vie til ham uden Faderens Samtykke». Om livet på mølla på 1920–30-tallet forteller Kjell Dahl i St. Hallvard 2003. Hans bestefar var møllemester, og barnebarnet fikk være med på dagens første oppgave: å lede vann inn på turbinene for å skaffe ladestrøm til møllas to el-lastebiler. Guttungen måtte ta seg fram gjennom en sverm av duer og spurv som fråtsa i korn og mais.

Av barokkhagen var det da lite igjen, Dahl huska bare en stor gressbakke med masse ugras og kasserte madrasser. Han registrerte også at «damene i huset» hadde moro av å kikke på aktivitetene gjennom heklegardinene. Fredagene var visst spesielt underholdende, for da kom arbeiderkonene for å sikre at ikke «lønningspåsan» ble slanka på hjemveien. Men de redda nok ikke alt, for forestillinga endte som regel med at «den grønne tospannvogna til ’polti’» kom og tok med seg både «fyllikene» og «ludderne».

Les også: Med Akerselva-vann på mølla

I 1950 avla Arbeiderbladet Nedre Foss et besøk. Mølla fikk fortsatt mesteparten av strømmen sin fra elva. Bare når vannet var stengt lørdag ettermiddag, måtte man ty til elektrisitetsverket.

Rundt 50 mann var sysselsatt. Mange arbeidsoppgaver var manuelle og ufyselig kalde vinterstid. Da var det bedre å bli svett, for arbeiderne hadde laga seg en provisorisk dusj ved å borre hull i ei vannrenn. Når de trengte avkjøling – og hvis vannet så noenlunde reint ut – var det bare å ta ut proppen og stille seg under.

En av arbeiderne fortalte om da de tagg seg til tre dager ferie i 1906, men mista dem igjen året etter. I høysesongen ble det hyra inn ekstra folk, etter jul måtte de overflødige gå.

Mølledrifta ble nedlagt i 1985, og den siste møllebygningen ble revet i 1986. Kornsiloen ble i første omgang leid av statens Kornforretning som beredskapslager for matkorn. Daværende eier Nora Eiendom ønska å bygge hotell i siloen og kontorer og boliger på blant annet ballbanen. Men beboerne i området engasjerte seg og samla inn 5.000 underskrifter i protest mot planene og skapte mye blest om saken. Grünerløkka-folkets kamp ble etter hvert krona med full seier: Studenter rykka inn i kornsiloen i 2001, resten av eiendommen ble ekspropriert og er nå blitt bypark.