Fram til 90-tallet var det få som visste hva som skjulte seg bak de halvmeter tykke betongdørene i en kjeller på Torshov. Helt til en dag vaktmesteren ved Telenors base på Åsen ringte Telemuseet for å høre om de hadde sett disse rommene. Han visste at museet jobbet med å lage en verneplan for Telenor. Dette kunne være interessant, mente han.
Det var Telemuseet helt enig i og innlemmet nødsentralen i verneplanen. Ned en smal trapp ved siden av det som var Televerkets kantine da de hadde virksomhet i hele kvartalet, viste han museet en dør av solid stål. Det som åpenbarte seg bak de låste dørene, var en bunkers, en komplett nødsentral for Televerket i tilfelle dommedag. Et kaldt gufs fra den kalde krigen, da hele verden holdt pusten i atomfrykt.
Ståldører
Det er lite på utsiden som avslører at et autentisk minne fra den kalde krigen ligger i et boligstrøk midt i Oslo.
– Selv naboer som hadde bodd her i mange år ble overrasket da de fikk vite hva som skjulte seg i kjelleren, sier faglig ansvarlig Laila Andersen i Telenor Kulturarv og Telemuseet, og åpner ståldøra til bunkersen.
I den lille gangen vi først kommer inn i er det kun en rekke med knagger for tøy. Gjennom nok en tykk ståldør kommer vi inn i det første rommet, hvor det er en masse tavler, med kabler sirlig loddet fast til riktig kobling. Midt i rommet står to sentralbord med to stoler. I en eske ligger fortsatt en sort telefon med tallskive. Ubrukt, som resten av inventaret.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Aldri vært i bruk
– Hvem som skulle sitte her er vi ikke sikre på. Men man kan anta at det var av typen sjefer, de som hadde direkte kontakt med regjeringen og myndighetene, sier Laila Andersen til Dagsavisen.
På bordet ligger en loggbok med «Åsen Nødsentral» skrevet på omslaget med løkkeskrift. Bortsett fra en kvittering for noe utstyr, datert 1962, er boka tom. I et lite kott ved siden av er det som skulle brukes som toalett. To tørrdasser og en stor rull med grovt toalettpapir var bekvemmelighetene damene hadde til rådighet.
– De har aldri vært i bruk, og plastikken er fortsatt på, sier Laila Andersen.
I det innerste rommet er det 12 sentralbord, hvor 12 telefonistinner skulle ha sin arbeidsplass om det ble alvor av truslene.
Plastikken på
Også stolene har plastikk på seg, ingen har noensinne sittet på dem. Innerst i rommet er en ståldør som leder ned til kabelsjakta. Grunnen til at de bygde sentralen akkurat der den ligger, er at kabelsjakta med hovedfjernkabelen ut av byen går under bunkersen.
– Gjennom en luke i veggen kom man ned til sjakta som leder til kabeltunnelen, hvor man enkelt kunne koble seg til fjernkablene, forklarer Andersen.
– Den strekker seg gjennom hele Oslo, og er romslig nok til å kunne brukes som rømningsvei.
Verden var på randen av atomkrig, og regjeringen Gerhardsen beordret bygging av denne sentralen i 1962, i tilfelle sabotasje mot hovedsentralen i Kongens gate.
– Det hele var så hemmelig at selv ikke byggelederen, som jeg traff ved en tilfeldighet, visste hva rommet skulle brukes til, forteller hun.
Andersen er selv utdannet telemontør, og har tidligere jobbet på montørbasen her på Åsen, uten å vite hva som skjulte seg i kjelleren.
Siden 1993 har hun jobbet i Telemuseet.
Cubakrisen
I 1962 hadde Sovjetunionen bestemt seg for å utplassere atomraketter på Cuba, med rekkevidde til amerikanske storbyer. USA på sin side hadde allerede mellomdistansemissiler rettet mot Sovjetunionen fra Tyrkia. I oktober 1962 var sovjetiske krigsskip på vei mot Cuba med våpen, og både USAs president John F. Kennedy og Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov hadde fingeren på atomknappen.
Også i Norge var beredskapen høy under Cubakrisen, militæret var forberedt på rask utrykning. Televerkets nødsentral på Åsen er et av få gjenværende spor etter sivil beredskap. I siste liten snudde heldigvis de sovjetiske krigsskipene, krisen ble avblåst, og verden kunne puste lettet ut. Og bunkersen på Torshov avlåst.
– Dommedagssentralen ble aldri tatt i bruk, siden krisen ble avblåst. Siden da har det vært folk her ved ujevne mellomrom, for å sjekke at alt var i orden i bunkersen, sier Laila Andersen til Dagsavisen.
Aspirin
Skulle noe skje med telegrafbygningen i Kongens gate 21, skulle betjeningen fra Rikstelefonen stå i beredskap og fraktes opp til dommedagssentralen på Torshov. Og de kunne hatt god bruk for det fulle aspiringlasset som fortsatt står urørt i medisinskapet, sammen med annet førstehjelpsutstyr som plaster, vaselin og bandasjer.
I et hjørne i det største rommet står en båre opp etter veggen.
Om utstyret virker i dag vites ikke.
– Men teknologien var enkel, så jeg tror at den ville fungert, sier Laila Andersen, og åpner døren til noe som ser ut som et sikringsskap.
– Dette er merkelig. Ved hver spak er en liten lampe som fortsatt lyser. Noe de antakelig har gjort siden 1962. Men ingen vet hva skapet er til, og hva det er koblet til. Men lampene lyser, og ingen tør å koble dem ut.
I dag ligger bunkersen i kjelleren til et leilighetskompleks, og et lite skilt med skriften «Vernet kulturminne» er alt som forteller om hva som skjuler seg bak ståldørene.
Noen trappetrinn senere har vi forlatt 1962, og befinner oss igjen i førjulstiden 2016.
