Smug for skåpdrikkere

«Skåp» er denaturert sprit gjort drikkbar. Ifølge boka «Rallare» av Hagbart Raneng (1935), kunne forvandlinga foregå på denne måten: «Politurkannen stod der i skapet som om den var satt til rette bare for deres skyld. De sendte Praten hjem til brakka efter tomflaske og salt. Og så bar det til med å riste ’skåp’ efter alle kunstens regler. ’Bare heng i utav tusan! Det skal en masse risting til,’ ivret Fagerman.

Så ristet de og skaket på alle mulige vis. Og det skvalpet og sydet og skrapet i flasken – karene ristet sig både varme og tørste. Efterpå silte de fludiumet gjennem en trakt med knust pimpsten. Og så var det ferdig til bruk. Skulle det ha gått «riktig» for seg, burde polituren visstnok ha blitt silt gjennom trekull eller svamp. Men disse rallarne var ikke så nøye på det. Resultatet ble «det fineste skåp» de hadde kjent.

Skåpdrikkerne skildres også i erindringsboka «Livsseilas», skrevet av Thorvald Jensen i 1943 og utgitt av barnebarnet og oldebarnet hans i år. Thorvald flytta til Hammersborg som seks-sju-åring og bodde der et års tid på slutten av 1890-tallet. Han beskriver strøket som «en samling av små hus, de fleste i en elendig forfatning. Skjeve og med istykkerslåtte vinduer. Mellom sånne hus gikk noen trange smug, to til tre meter brede.»

I disse smuga lekte Thorvald og vennene, og «fordrukne personer, menn og kvinner» var et dagligdags syn. På Hammersborg torg stod en vannpost hvor de turende fylte flaska si før de gikk i smuga for å riste og drikke skåp, og rett utafor familiens vinduer var det en mye benytta krok der det stadig var trafikk. Ifølge Thorvald måtte flaska ristes til det danna seg en klump i bunnen, ellers var væska udrikkelig.

Mora til Thorvald jobba som bestyrer for «Hjem for husvilde Familier» på Hammersborg. Det var oppretta av den seinere presten Søren Kristian Henrik Egede Nissen i 1895, i Kanten 13. Det toetasjes huset var like stygt og forfallent som resten av bebyggelsen. Familien Jensen, som besto av mor, far og tre hjemmeboende sønner, disponerte to rom i annen etasje og ett i første. Når det ene kvistværelset var ledig, fikk guttene sove der. Ifølge folketellinga bodde det 24 personer i bygningen i 1910.

Thorvalds to eldre søstre hadde flytta hjemmefra. Den ene var gift, den andre var blitt «et syndens barn». En periode bodde sistnevnte i Waldemar Thranes gate med et skilt på døra: «Vask og stryking mottages. T. Jensen.» Broren trodde ikke hun mottok hverken vask eller stryking: «Det var vist bare en kamuflasje for hennes virkelige yrke.»

Som yngstemann i familien måtte Thorvald ofte hjelpe mora med å smøre smørbrød til «lassaronbespisningen». Det vil si når Egede arrangerte gudstjeneste med bevertning for Vaterlands fordrukne individer: «Allerede lørdag før en sånn fest måtte mor begynne med forberedelsene. En hel masse brød måtte skaffes tilveie, skjæres i skiver og påsmøres smør. Søndag formiddag måtte vi bære, så vi ble skakke av alt det ferdige smør-og-brød og det var ikke lite.»

[ Følg Dagsavisen Oslo på Facebook! ]

Ellers levde familien, i likhet med hjemmets øvrige beboere, av mat henta gratis på Dampkjøkkenet. Det var gjerne Thorvalds jobb å hente den. Middagen måtte de være to om å bære. Snart flytta familien Jensen videre til nye husrom på østkanten, og Thorvald ble snart kjent med andre triste skjebner: «Jeg husker særlig et gammelt, fordrukkent kvinnemenneske som gikk under navnet «Ladde-Maja».

Hun var som oftest halvfull når hun kom, og hun snakket ustanselig om familien sin, især gjaldt det sønnen, han Kal, han kaltes visst forresten, «Skåp-Kal». Han Kal satt for det meste i fengsel. Så snart han kom ut var det turing, også sammen med moren, og litt tjueri, og så var det i fengselet igjen.»