Ole Høiland – landets farligste «tyvsforbryder»

Slavene på Akershus måtte i tillegg til jern bære «den anordnende Slavebeklædning» som «paa en vanærende Maade udmærker Slaverne fremfor andre». Draktene skulle ifølge en offentlig beretning fra 1841 «tjene dels til Straf, dels til yderligere Sikkerhed i Bevogtningen» slik at de ikke kunne skjule sin «Ufrihedstilstand».

Den vanærende slavebekledningen besto av bukser med ett hvitt og ett grått bein, og en vest med én hvit og én grå side. Buksene rakk «en Haandbred nedenfor Knærne» og måtte «knappes udvendig paa begge Sider efter den hele Længde, for at Slaven uhindret af de Jern, hvormed han er belagt, kan iføre og afføre sig dem.»

Trass i alle sikkerhetstiltakene hendte det «temmelig hyppig» at slaver klarte å skille seg av med jerna «især ved Hjælp af udspendte og i Kanterne ophakkede Uhrfjedre, der benyttes som File». Men «Undvigelser» forekom likevel forholdsvis sjeldent ved Akershus. Blant dem som greide å rømme, var den sagnomsuste Ole Høiland (1797–1848), som klarte å flykte opptil 13 ganger fra ulike fengsler. Ifølge nevnte beretning var han «udentvivl den farligste Tyvsforbryder, hvormed Landet i de senere Aar har været hjemsøgt».

Les også: Disse mennene var slaver i Kristiania

Allerede i 1823 ble Høiland dømt til kakstrykning (i eldre tider en straff i form av pisking red.anm.) og livsvarig slaveri, og året etter kom han til Akershus festning for første gang. Første rømming fant sted i 1831, den neste i 1834.

Høilands største kupp var innbruddet i Norges Banks Christiania-filial i 1835. I ly av jule- og nyttårsfeiringa tok han seg inn i hvelvet ved «at have tildannet nøglen til hovedinngangen efter løselig at have seet den ligge i bybudets lygte». Ifølge «Ole Høiland i frihed og i fængsel» (1887) hadde han dessuten klart å bestikke nattevakta til å se en annen vei: «Efter to gange forgjæves at have anstillet forsøg lykkedes det ham derpaa natten til 1ste januar 1835 mellem klokken 12 og 2, medens jæger Per Olsen Kolseth stod paa post ved banken, at komme ind i bankens pengekjælder.»

Høiland raska med seg 64.100 spesidaler i sedler, låste pent etter seg og stakk. Men lykken ble kortvarig. I april ble han igjen dømt til kakstrykning, samt slaveri på livstid. Denne gangen ble han forvart i en spesialbygd enecelle i «Kronprindsens Krudttaarn». Cella var forstreka med «et stor træbur af tykke stolper med kun nogle faa tommers mellomrum. Stolpene blev overalt sat saa langt fra væggene, at disse ikke paa noget sted kunde naaes af den, som var inde i huset».

Les også: Redvald Larssen var vokter av byens lov og moral

Fangen selv ble utstyrt med fulle slavejern. I tillegg var tårnet bevoktet og stengt med to jerndører. Men en høstmorgen i 1839 var buret tomt: «skildvagten, der havde staaet paa post udenfor krudttaarnet, havde intet merket uden vindens tuden og regnens pladsken.»

Høiland hadde starta på jobben allerede høsten 1836. Først sagde han ut ei luke i gølvet, et arbeid som «var udført med saadan omhu og nøiagtighed, at de, der ikke vidste, hvor lemmen var, [ ...] ikke kunde finde den, naar den var lukket.» Deretter hadde han gravd tunnel og brutt seg gjennom grunnmuren. Han hadde vært nødt til å jobbe nattestider, og for «ikke at tilsmudse sine klæder og derved tildrage sig opmærksomheden» hadde han «hver gang maattet klæde sig ganske nøgen oppe i buret, inden han steg ned under gulvet forat grave i denne fugtige lerjord.» Etter to–tre måneder var rømningsveien ferdig, men av ulike grunner utsatte han selve rømminga.

Den 16. september 1839 overhørte Høiland en samtale som fikk han til å frykte at han skulle flyttes fra kruttårnet, og han beslutta å rømme neste natt.

Les også: Helten fra torturanstalten i Pilestredet

Lenka mellom beina hadde han filt over, men resten av munderingen var intakt da han krabba gjennom tunnelen. I ly av høststormen kom han seg usett opp til saluttbatteriet der en medsammensvoren hadde gjemt et tau. «Men idet han firede sig ned ad muren, brast linen, der formodentlig var blevet svag ved at ligge saa længe paa det fuktige sted, omtrent 3 alen fra det sted den var fæstet, saa at Ole fra en høide af 12 alen belæsset med tunge jern styrtede til jorden.» Relativt uskadd kom han seg på beina igjen og stakk til skogs.

Rømminga ble bekjentgjort for byens innbyggere ved trommeslag, og en dusør ble utlova for tips som kunne lede til pågripelse. I tre år klarte Ole Høiland å holde seg på frifot før han ble angitt og bura inn på nytt i 1842. I 1846 planla han en ny rømning, men ble avslørt av en tyster. Alle bønner om benådning ble avslått, og i 1848 orka han ikke mer av slavelivet og hang seg på cella, 52 år gammel.