SNEKKERVERKSTEDET: Akershus cirka 1895. Praksisen med å sende fanger ut i byens gater i jern og fangedrakt tok slutt i 1840-åra, fangejerna ble avskaffa i 1872.

I jern og lenker

Oslo I 1739 ble det oppretta slaverier ved de norske festningene, blant annet Akershus, der de holdt det gående frem til 1900.

«Vi stod med ett foran den gamle Fæstningsport, en lang skummel Gjennemgang, beliggende et Snes Skridt ovenfor Frimurerlogen. Den saa ikke indbydende ud. Men min Ængstelse steg til Forfærdelse, da der ud af denne Port kom en lang Dobbbeltrække af fæle Mænd, med gustne Ansigter, raslende Lænker om Ben og Arme og de besynderligste Bukser.»

(Camilla Collett om sitt møte med Akershus-slavene, i et essay fra 1870/73.)

I 1739 ble det oppretta slaverier ved de norske festningene. Før den tid ble de fleste lovbrytere dømt til straffarbeid ved orlogsverftet på Bremerholm i København. Noen ble også sendt på tvangsarbeid i bergverk eller fiskevær. På Akershus kom det på 1600-tallet fengselsceller med fasiliteter som kakkelovn, seng og vindu, for kjeltringer av høyere stand, og mørke, fuktige og iskalde fangekjellere for andre folk.

Slaveriene var hovedsaklig for menn som hadde begått alvorlige forbrytelser, men ikke blitt dømt til døden. De ble omtalt som slaver og måtte bære jern natt og dag. Ifølge «Beretning om beskaffenheden af Norges strafanstalter og Fangepleie samt Betænkning og Indstilling om en Reform i begge, efter fremmede Staters Mønster» (1841) var dette foreskrevet «dels for at gjøre Straffen mer følelig, dels som et Sikkerhedsmiddel med Hensyn til Bevogtningen».

Hvor mye jern slavene ble pålessa, avhang av dommen, den enkeltes helse, muskelkraft og oppførsel samt hvorvidt de var «ærlige» eller «uærlige». Begrepet uærlig betyr i denne sammenheng å ha tapt sin ære, blitt vanæra, ved for eksempel kakstrykning, en form for offentlig piskestraff.

På Akershus ble det benytta tre typer fangejern: halsjern, fotjern og hele fangejern. Halsjernet besto av «en efter Halsen formet, af 2 Bøiler med udstaaende Endestykker bestaaende Ring, som sammenklinkes med 4 i Endestykkerne anbragte Klinknagler».

Fotjerna fantes i tre varianter: hel Helle, halv Helle og Spore. Hel Helle var fotskinner eller -ringer som ble festa rundt begge ankler og forbundet med en lenke «af 1 Alens Længde», det vil si cirka 63 cm. Ved halv Helle slapp slaven unna med jern på det ene beinet, og lenka fikk enten henge fritt eller kunne «for Beqvemmeligheds Skyld fastbindes ved Strømpebaandet».

Spore var en «med Led forsynet Ring med en let og kort Lænke». Den ble festa like nedafor det ene kneet og ble regna som den letteste formen for jern. Spore ble gjerne tildelt fanger som hadde vist god oppførsel over lengre tid.

Hele fangejern kunne bestå av halsjern, jernlivgjord (jernbelte), hel Helle og jernringer over hvert kne, som alle var forbundet med lenker. Til sammen kunne vekta bli over 30 kilo. Spesielt rømningsfarlige slaver ble i tillegg lenka til celleveggen. I eldre tider hendte det også at lenka til de utearbeidene ble festa til en treblokk som slavene måtte bære på ryggen eller skuldrene.

Fangene på Akershus ble i første omgang satt til arbeid innafor festningsvollene, blant annet steinhogging. Noen av dem utvikla seg til dyktige billedhoggere. Gulbrand Eriksen Mørstad og hans medfange Sivert hogg for eksempel ut steinløvene foran Stortinget, etter tegninger av Christopher Borch. På festninga ble det dessuten anlagt verksteder der fangene ble beskjeftiga med håndverk. Og fra 1764 kunne kommunen og byens borgere leie slaver til for eksempel gatefeiing, steinsetting, grøftegraving eller vedhogst. Fanger som skulle på nattarbeid i byen, for eksempel ved vann- eller reinholdsverket, ble lenka sammen med hverandre.

Les mer om Gulbrand Eriksen Mørstads skjebne nederst i saken!

Slavene hadde fortjeneste av arbeidet, og i tillegg mottok de en sum penger til livsopphold. Hver femte dag fikk de en viss mengde brød. Lenge måtte de kjøpe drikke og annen mat på «marketenteriet». De kunne velge mellom ferdiglaga mat eller varer de måtte tilberede sjøl.

Fanger som utførte spesielt hardt arbeid, fikk lov til å nyte én dram daglig. Dette ble forbudt i 1822, men de ivrigste klarte å «forskaffe sig Brændeviin og deri beruse sig» også etter den tid. Ti prosent av slavene på Akershus var visstnok «i egentligere Forstand Drikfældige eller til Drukkenskabens Last Hengivne».

De fleste fangene bodde på sovesaler. I en rapport fra 1823 heter det: «Fangernes Senge ere ordnede i tre Rader paa Gulvet, hver Seng for to Personer. De hvile her paa en Straaemadrads og en Straaepute og have et med Strie foret grovt Uldteppe til Bedækning. Straaet skiftes hver tredie Maaned, men Sækkerne, der omgive samme, aldrig, førend de ere udslidte, hvilket sædvanlig finder Sted i andet Aar.» I 1837 var forholdene blitt noe bedre. I hvert fall hadde hver mann sin egen seng.

Epilog

Stortingsløvene er kjent for hele Norge. At det var straffanger som hogde dem ut er nok atskillig mindre kjent. Gulbrand Eriksen Mørstad, som sammen med en medfange gjorde jobben, var dømt til døden for mord. Forhistorien var at Mørstad, som ble født i Øystre Slidre i 1929, i andre halvdel av 1850-årene flyttet til Bergen sammen med kone og barn. Der ble han raskt kjent med Knut Olson Offerdalen, og sammen begynte de å lage falske penger. Men de gjør en dårlig jobb og de falske myntene oppdages. Offerdalen presser Mørstad for penger for at han ikke skal avsløre at det var Mørstad som hadde laget støpeformene. Offerdalen blir drept med en rekke knivstikk og får hodet kappet av. Mørstad blir dømt til døden for drapet, men Høyesterett mildnet straffen til livstid i straffeleir. Han endte opp på Akershus festning. I 1865 hogde Gulbrand Eriksen Mørstad ut stortingsløvene av to store steinblokker. I årene som fulgte fikk han avslag på tre søknader om benådning. Men så, i 1873, ble Gulbrand Eriksen Mørstad – som også ble kjent som Gulbrand i Lia –  benådet av regjeringen «for fortjenester mot Norges nasjonalforsamling». Han bodde på Grünerløkka. Hans første kone døde, men han giftet seg på nytt og utvandret med familien til Amerika i 1881. Han ble rydningsmann på prærien og døde i Chicago i 1888.