Nyheter

En person du ikke kjenner likevel

Alle som tror at Synnøve Macody Lund bare er hun pene, langbeinte, sikkert litt dumme blondinen fra TV, vil få fordommene i trynet når de leser debutromanen hennes.

Synnøve Macody Lund debuterer som romanforfatter med en bok om kjønn, makt og forskjellen på det man tror man vet og det man faktisk vet om andre mennesker. FOTO: MIMSY MØLLER

– Det skal være ærlig. Jeg har absolutt en personlig tilnærming til det jeg skriver. Samtidig er jeg såpass ukomfortabel med at folk tror de vet så mye om meg at jeg tar skikkelig regi på det jeg forteller. Det er min måte å gjøre meg fri. Folk som leser boka og tror at den gir et slags usensurert innblikk i hvem jeg er, tar faktisk feil. En sånn lesemåte kan ikke forsvares. Den blir for enkel, sier Synnøve Macody Lund til Dagsavisen.

Hun har bakgrunn som journalist, modell og filmkritiker, men er nok best kjent som skuespiller i fjernsynsserien «Frikjent» og filmen «Hodejegerne». For tida ukependler hun til Helsinki for innspillingen av TV3-serien «Black Widows».

Leker med identitet

Samtidig kommer debutromanen «Personar du kanskje kjenner» på Samlaget. Tittelen viser delvis til sosiale mediers venneforslag – «Facebook krympar verda», tenker en av bokas hovedkarakterer, «kortsluttar dei tilsynelatande unike svingdørene av val og tilfeldigheiter som fører folk saman», delvis til at man sjelden kjenner folk spesielt godt. Verken nære eller perifere. Ikke kjendiser man har lest «ærlige» portrettintervjuer med i media. Og ikke klisjétypene kjent fra bøker: «studinen», «hustruen», «kunstneren», eller andre.

– Noen passasjer er nesten knausgårdske i sitt en-til-en-forhold til virkeligheten. Men så leker jeg med det like etterpå. Har hele tida et utenfrablikk på det jeg driver med, sier hun.

Ironi og ærlighet

Leseren inviteres med på leken. «Synnøve (19), eller forresten, la oss med respekt for det fiktive i ei kvar litterær forteljing kalle henne Synne», står det på side 20. Før side 30 byr på en ny forskyvning: «Eller vent, la oss heller kalle henne noko heilt anna. Vi kallar henne berre Anna».

– Det som gjorde at jeg begynte å skrive, var at jeg hadde lyst å fortelle om pappa, som ble syk etter en hjerneblødning for tretten år siden. Passasjene om ham var veldig deilige å skrive. De er vakre, tankefulle. Men da jeg begynte å skrive mer fokusert, merket jeg at en annen type stemme også presset seg fram – en stemme som også er del av meg og min bakgrunn. Jeg har jobbet lenge i gratisaviser, og skrevet mye med den ironiske distansen som dominerer der, en tone hvor man er så frekk og kul at man virker helt uangripelig. Den stemmen måtte også bli med. Jeg syns skiftningene kler boka. Spillet eller kampen mellom den selvbevisste og litt ironiserende stemmen, og den dønn ærlige som viser fram kjærligheten min til pappa.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Farskjærlighet

Romanen starter hjemme hos pappa på Stord, der forfatteren kommer fra. Siden følger flere selvbiografiske drypp om forholdet til faren.

– Pappa er det mennesket i mitt liv som står tydeligst fram som en karakter. Han har alltid vært en stor personlighet. En hel øy hadde et forhold til hvem han var, og til mytene han bygget rundt seg. Men hjerneblødningen endret ham. Jeg begynte å skrive for å bevare minnene, og for å utforske savnet. For å bli kjent på ny, med den han er nå. Det skjer alle, at foreldrene faller. At man oppdager at de ikke er ufeilbarlige. Men siden pappa ble så syk, fikk fallet dobbel effekt.

Preget av kjønn

Gjennom den mer oppdiktede men likevel dels virkelighetsbaserte delen av romanen følger vi tre ulike, men samtidig lignende, kvinner. Den skarpe studinen Mari innleder et forhold til den mye eldre kulturmannen Eskild. Skuespilleren Liv er fanget i et manipulativt forhold til hennes tvillingsøster, Eva. Og den skilte alenemoren Anna (eller Synne, eller Synnøve) holder på å avslutte forholdet til en elsker. Hele tida tematiseres kjønn, identitet, makt, og utseende, indirekte og direkte, gjennom en rekke smarte forskyvninger og glidninger.

– Jeg synes det er ekstremt interessant å plassere samme egenskap i en kvinne og en mann, og observere hvor ulikt vi oppfatter de to. I boka er tvillingparet Eskild og Eva, veldig like, på sett og vis samme personen. Det interessante er at vi likevel oppfatter dem veldig ulikt. Vi reagerer veldig negativt på den manipulative og usympatiske Eva, og synes hun er en fæl person når hun behandler kjæresten sin skikkelig dårlig. Samtidig overraskes vi ikke i det hele tatt når Eskild holder på akkurat likt, når han manipulerer damene sine og oppfører seg som en dritt. Det er så vanlig. Vi ser ikke hvor alvorlig det er før det er en dame som får de «maskuline» egenskapene.

Best på Orlando

Orlandomyten, slik Virginia Woolf skrev den om en person som er både kvinne og mann, utenfor tida, går som en rød tråd gjennom Macody Lunds roman.

– Jeg har studert den boka i sikkert fem år. Elsker hele universet. Tida og kjønnet og identiteten som flyter. Blikket utenfra. Bevisstheten om at det fins en oppfatning av en selv man ikke kan kontrollere. Jeg kan snakke i timevis om spaltingen mellom det kvinnelige og mannlige, feminine og maskuline. Har alltid kjent på det selv, at det ikke er noe samsvar mellom den jeg er inni mitt hode og den jeg oppdager at folk tror jeg er når de ser meg. Du vet. Blond, symmetrisk, høy, alt det der. Da jeg ble best på kullet på litteraturvitenskap ved universitetet, ble det helt sensasjonstilstander. Kunne hun blonde dama helt bakerst i salen, hun som aldri sa noe fordi hun var så sjenert, men som alle trodde holdt kjeft fordi hun sikkert var overlegen og helt sikkert litt dum, bli best? Det ble litt selvskryt, men du ser poenget. Jeg har alltid følt meg i utakt med hvordan jeg er blitt sett. Derfor skriver jeg også mye om akkurat det.