– Alle vet at fødsler ikke lønner seg

---

Hvem: Anja Cecilie Solvik (45)

Hva: Grunnlegger av folkebevegelsen Bunadsgeriljaen, som kjemper for et trygt og godt fødetilbud over hele Norge

Hvorfor: Fredag 20. oktober er det kinopremiere på dokumentarfilmen «Bunadsgeriljaen»

---

Hei Anja og gratulerer med dokumentarfilm om bevegelsen deres! Hvordan skjedde det?

– Det kom i stand da et filmselskap som heter Herstory i Trondheim tok kontakt med oss og spurte om å få gjøre en film om Bunadsgeriljaen. Produksjonsselskapet Fenris film i Oslo ledes av Aslaug Holm, som har røtter på Smøla.

Vil den bli å se på kinoer over hele Norge?

– Nå har vi hatt førvisning på diverse filmfestivaler, men ordinær premiere er den 20. oktober over hele landet. Da kommer vi til å reise nord, sør, øst og vest for å vise filmen. På enkelte visninger er det debatter og samtaler knyttet til saken.

Hvorfor ville dere være med på filmprosjektet?

– Det er fin mulighet til å fokusere på saken på nytt. Viktigheten av å beholde fødetilbud over hele landet, og å styrke fødselsomsorgen generelt.

Uten å røpe for mye, hva får vi se i filmen?

– Den viser det engasjementet vi har for saken og hvordan det startet. Og jeg synes den tar for seg problematikken by og land, sentrum og periferi, og hvor sterkt engasjementet er når tilbudene fratas de som bor i periferien. Filmen er fortalt gjennom meg som en hovedkarakter, som viser hva det koster å ta den kampen mot systemet og makta. Jeg gjorde dette på fulltid over flere år.

– Det vi viser i filmen, tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Mange har opplevd å stå imot overmakt, ikke bare innen helsesektoren, men som Hardangeropprøret og vindmøllene på Fosen. Som har stått i samme greia mot makta og et system som har uendelig med ressurser og kan knuse deg hvis de vil.

[ Legen skjønte ikke hva som var galt. 35 år senere fikk Marit svaret ]

I traileren ser vi at familien din er bekymret for helsen din, og mannen din har bedt deg om å slutte i geriljaen?

– Ja, han sier det ganske tydelig. Tilbakemeldinger får jeg fra både mann og barn. Jeg har hatt god støtte hjemmefra veldig lenge. Men jeg tror ungene opplevde at jeg ble fjern, eller mindre til stede. At saken tok mye tid. Det ble belastende for alle og vanskelig for min mann å stå å se på at det gikk på helsa løs. Den beskjeden får jeg etter nesten to år.

– Men jeg går ikke av som leder fordi mannen min sa det, jeg går av etter tre år når jeg tror at Kristiansund er trygg og at jeg hadde en god leder som kunne ta over etter meg. Det har vært en helhetlig vurdering. I retroperspektiv ser jeg hvor preget jeg er etter tre år med kamp. Det har tatt tid å komme seg etterpå, men nå er jeg frisk. Eller frisk nok.

Ble du utbrent?

– Jeg ga meg før jeg ble utbrent, sånn sett kan si jeg har fortsatt kampen – bare ikke som leder. Det går ikke an å slutte med et engasjement som er så brennende sterkt for mor og barn.

… og far eller partner?

– Far og partner er også med i tankene våre. Vi ser at det er mange menn som er beveget over å se filmen og vi har fått mange rørende svar fra menn som responderer på det. Ofte er det de som kjører, sitter ved siden av, er med i ambulansen, og er bekymret for både mor og barn. De er like mye med i vårt regnestykke. At vi har valgt å fokusere på den fødende sin situasjon, er det fordi en god start i livet gir ringvirkninger til alle.

I filmen bærer du på en åre. Hvorfor det?

– Bruken av den blir ganske tydelig i filmen. Den åra ble brukt under overfarten fra Smøla til Kristiansund, der 12 damer ror en høygravid over Talgsjøen. Det er kjent for å være en strabasiøs strekning, og de rodde i den samme båten som distriktsjordmor brukte over 100 år siden. Den ene åra brakk, så jeg tok den med i et styremøte der Helse Møre og Roms skulle avgjøre om føden skulle legges ned eller ikke.

… det er vanskelig å forstå hvorfor man velger å legge ned tilbudene?

– Ja. Jeg har prøvd å skjønne hvorfor, for jeg liker å sette meg godt inn i saker. Jeg har snakket med alle instanser for å forstå om det er noen fordeler med å sentralisere fødetilbudene. Men jo mer jeg leser, jo mer jeg setter meg inn i det og leser forskning og snakker med forskere, så er det helt tydelig at det er feil å legge ned de mindre tilbudene.

– Det er feil å bruke argumentet om at flere kvinner trenger mer kompetanse. Ved å sentralisere må alle friske kvinner også føde på samme sted, og det ender med dårligere kompetanse fordelt på alle. Så det er ikke et argument for å legge ned de små, tvert om. Det er ikke lett å finne argumenter for å legge ned i distriktene, for når de bygger nye sykehus blir de underdimensjonert. Og kostbart. Jeg mener at politikerne tilpasser argumentene sine for ikke å miste ansikt.

– Helseforetaket sitt oppdrag er lønnsomhet. Og alle vet at fødsler ikke lønner seg. Det gir ingen penger i kassa. Når de beslutter å bygge noe, kommer det stadig nye vedtak og penger knyttes til vedtakene. Til slutt sier de at det er for sent å snu. Vi mener det beste er å styrke og bevare de sykehus som er. Både pandemien og situasjonen i Europa nå, viser at det er bedre med flere små tilbud.

Du sier at sinnet ditt ikke er et nytt sinne, men et gammelt. Hva legger du i det?

– På Brattvær utenfor Smøla var en væreier som skrudde ut alle vinduene til ei enke i huset, fordi hun skyldte ham penger. I mange år måtte enker etter fiskemenn kjempe for å få utbetalt erstatning, de var lenge fortapt om mannen døde på havet. Derfor har kvinner alltid tatt vare på hverandre langs kysten, og å føde var det farligste kvinner kunne gjøre.

– Kvinner var mindre verd enn menn, og det er noe som sitter i min ryggrad og som vi fortsatt ser i strukturer i samfunnet vårt rundt oss. Det påvirker hvordan vi tenker og handler. Det ser vi også når de er snakk om helse. Man har forsket på mannekroppen og glemt kvinnekroppen. Man har relativt nylig oppdaget at ved å overse symptomene til kvinner, så har man på den måten tatt livet av kvinnfolk. Fordi det er mindre interessant å forske på kvinnekroppen.

[ Etter nødkeisersnitt fikk ikke Melissa se sønnen sin på 27 timer ]

Vi må over på noen faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Trilogien «Dina», av Herbjørg Wassmo. Jeg leste den på videregående, og den imponerte stort. Den beskriver livet til kvinnfolk langs kysten veldig godt. Og boka «Hundre år». De sitter som hamret i sjelen.

Hva gjør deg lykkelig?

– I fire år kjente jeg på at det eneste som kan gjøre meg lykkelig, er å redde føden i Kristiansund. Da jeg tapte den kampen, var jeg i dyp sorg. Men kampen er ikke over ennå. Lykke kommer kun i små blaff, da jeg er ofte bekymret for noe. Det blaffer når jeg maler, tegner eller gjør hyggelige ting med familien. Gjerne på reise uten noen krav. Samtidig kan plikt altså å jobbe faktisk gi meg mer varig glede.

Hvem var din barndomshelt?

– Min barndomshelt er mamma. Hun var gatas kjeftesmelle, røyka mentolsigaretter, rullet håret til nabodamene og kjefta på alt og alle og tok meg bestandig i forsvar. Mine venninner var redd for henne.

Hvilken egenskap eller superkraft skulle du ønske at du hadde?

– Jeg har en sterk intuisjon. Men det å være synsk på ekte, helt på ordentlig, hadde nok påvirket mitt strategiske arbeide.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg følte jeg skeiet ut på lørdag, da jeg var i lunsj-bursdag med bobler i glasset. Da kan jeg spise alt jeg kommer over.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Hehe, det er ingen tvil om hva det er.

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på at jeg ikke utdannet meg til gynekolog.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Dronning Elisabeth 1. av England, som kriget som en mann. Jeg ville ha spurt om hun sover om natten, kanskje hun har noen gode forslag til hvordan man får sove.

[ Kommentar: Når ble nedleggelser av fødeavdelinger en gladsak? ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen