Etter nødkeisersnitt fikk ikke Melissa se sønnen sin på 27 timer

Dagsavisen har fortalt flere kvinners dramatiske fødehistorier som følge av sommerstengte fødestuer.

I Kristiansund har kvinnene mistet sitt fødetilbud. Til tross for at Trygve Slagsvold Vedum lovet åpen fødeavdeling på stedet så lenge Senterpartiet var i regjering. For Melissa Marie Skjølsvik ble svangerskapet og fødselen et mareritt.

De siste ukene har også VG og iTromsø skrevet om fullstendig kaos på fødestuen til UNN i sommer, da 39 barn kom til verden på en uke. I sommer døde også et barn uventet under en fødsel på samme sykehus. Det er foreløpig ikke konkludert om dødsfallet har sammenheng med at det var veldig hektisk på fødeavdelingen, ifølge VG.

Dette er historien om ukene mot fødsel, som endte med at Melissa og timegamle sønnen endte opp henholdsvis i Molde og Ålesund – langt fra deres hjem i Kristiansund:

Svangerskapsukene

Uke 4: Melissa finner ut at hun er gravid i mars 2022. Hun bodde da delvis i Tyrkia.

Uke 31: I september kommer Melissa hjem til Norge. Resten av svangerskapet ønsker hun å være i Kristiansund. Denne uka drar hun til fastlegen for kontroll, og bestiller fødeplass i Molde.

Uke 34: Melissa er på kontroll på fødeklinikk i Molde. Hun og moren tar bussen til Molde fra deres hjemsted i Kristiansund.

Ruta tar omkring to timer, med tre ulike busser de må skifte mellom for å komme fram.

På kontrollen fikk de vite at sønnen hadde mindre vekt enn det som skal være i uke 34. Om ikke tallene bedret seg, måtte de gå i gang med forløsning. I tillegg har Melissa sinustakykardi, som gjorde henne til en risikopasient. Hun fikk beskjed om at hun uansett skulle igangsettes mellom uke 39 og 40.

Deretter ble de sendt hjem – med samme rute.

Uke 35: Melissa besvimer utenfor Kristiansunds kjøpesenter, og blir fraktet i ambulanse til sykehuset i Kristiansund. Siden overlegen på gynekologisk avdeling var gått for dagen, ble hun sendt til Molde i ambulanse igjen. Etter kontroll ble hun sendt hjem i taxi, liggende i baksetet på grunn av fare for hyppige besvimelser.

– Heldigvis hadde jeg den snilleste taxisjåføren, som hadde kjørt hjemom seg selv for å hente et pledd jeg kunne støtte hodet på.

Les sykehusets svar lenger ned i saken

Uke 37: Igjen har Melissa tatt bussen til Molde for kontroll. Barnets vekt har bedret seg. Likevel får hun beskjed fra gynekologen om at de skulle igangsette fødselen mellom uke 39 og 40. Hvis hun fikk mistanke om fostervannsavgang før denne tid, måtte hun si fra umiddelbart.

Uke 39: – Mannen min hadde endelig kommet til Norge og ble derfor med på de kommende kontrollene. Det ble ikke nevnt igangsetting, sannsynligvis da jeg hadde begynt å bli moden og håpet var at ting skulle skje naturlig og av seg selv, sier Melissa. Hun fikk valget mellom å reise hjem, eller legges inn på hotell i regi av sykehuset.

– Men jeg er en rolig person av natur og følte jeg var i trygge hender så langt. I tillegg visste jeg at førstegangsfødsler kan ta sin tid og vurderte at det ville være mer komfortabelt for meg å være hjemme fram til fødsel.

Uke 40: Mistanke om fostervannsavgang – tidlig vannavgang er når fostervannet går uten at det er andre tegn til at fødselen har startet. Melissa og mannen tar med seg fødebagen, bilsete til baby og annet utstyr de trenger, og blir sendt til Molde. Det var falsk alarm.

– Det var fullt på hotellet, og jeg fikk derfor kun en natt på barselhotellet inne på sykehuset – enda jeg uttrykte at det nå så tett opp mot termin hadde vært bedre å få blitt igjen i Molde, sier hun.

Paret pakker med seg fødselsutstyret, og drar tilbake til Kristiansund – høygravid, over termin og stadig risikopasient.

Noen dager senere er hun på siste kontroll. Her får hun vite at det ikke vil være behov for igangsetting før uke 42 – en annen beskjed fra den hun har fått før.

Uke 41: På kvelden fikk Melissa igjen mistanke om fostervannsavgang, men hun ønsket ikke å reise til Molde igjen om det bare var en falsk alarm igjen. Reisen krever for mye.

– Jeg orket ikke den runden med enda en falsk alarm, for så å bli sendt hjem igjen, så jeg ventet, sier hun, og sier hun var utslitt av å bli sendt fram og tilbake til Molde for kontroller. Timene i transport er ekstra lange når man er én uke over termin.

Senere den natta skulle det vise seg at fødselen har startet.

Fødselsdagen: 20. november

– Kl. 03:00 fikk jeg full fostervannsavgang. Jeg ringte og forklarte hvordan fargen var, men jordmoren i Molde var ikke så bekymret. Hun ba meg om å gå og legge meg igjen, mens de skulle finne ut av transport.

– Det ble da bestilt ambulanse tvert, men på grunn av mangel på ambulanser så måtte de sende en fra Averøy kommune som ikke hadde mulighet til å komme før etter en time.

08:50: Ambulansen fraktet henne den lange veien til Molde sykehus.

Der ble hun undersøkt, og fargen på vannet var så fremtredende misfarget at ultralyd og ulike tester ble utført. Misfarget fostervann kan være et tegn på morkakeløsning, som er en svært alvorlig tilstand.

Riene kom regelmessig, og en unormal CTG førte til en vaginal undersøkelse, som avdekket masse blod. Ultralyden viste at morkaken hadde løsnet fra livmoren altfor tidlig – noe som kan være livstruende. Keisersnitt ble løsningen.

Hun ble trillet inn i operasjonssalen, klærne klippet opp.

12:03: Spinalbedøvelsen blir satt. Det går litt tid før legen som skal utføre inngrepet kniper i Melissa med en pinsett for å teste følelsen. Melissa sier ifra at hun kjente pinsetten.

---

Fakta om morkakeløsning

Morkakeløsning er en livstruende tilstand for både mor og barn og ett godt eksempel på at minuttene teller når slikt rammer fødende. Dette er den vanligste årsaken til dødfødsler. I tilfeller der morkaken har løsnet helt fra livmoren, er både mor og barn i alvorlig fare.

Magesmerter og store mengder mørkfarget blod kommer ut av skjeden og forteller at en nødfødsel må gjøres umiddelbart. Dette er fryktet komplikasjon som er vanskelig å forutse, og krever øyeblikkelig operasjon for at mor og barn skal ha mulighet til å overleve.

Kilde: Jordmorforbundet

---

12:05: Legen begynner å skjære i Melissa, til tross for at hun tydelig sier ifra at hun kjenner det.

– Jeg husker at anestesisykepleieren si: «Det har bare gått to minutter!» til legen, men fikk til svar at det ikke var noen tid å vente, sier hun, og forteller at mannen observerte at hun reiste seg opp fra operasjonsbordet i smerter.

12:10: Sønnen Miran Lucas kommer til verden. Men navlestrengen er kveilet rundt halsen tre ganger, og gutten er blek. Melissa blir trillet inn på intensiven, mens hennes nyfødte sønn får behandling.

Deretter får hun beskjed om at Miran Lucas må sendes til Ålesund, til neonatal avdeling.

– Min mann fikk beskjed om at sønnen vår måtte sendes til Ålesund Sykehus med ambulansehelikopter, og at måtte komme seg dit på egen hånd. Det var tross alt «ikke så langt» hadde de sagt til han. Han er tyrkisk statsborger, bosatt i Tyrkia og var i Norge for aller første gang …

Men Melissa måtte bli igjen i Molde. Hun har mistet to liter blod, og trenger umiddelbar oppfølging.

– Mens timene gikk, og uten mobilen min, fikk jeg ingen oppdatering på hvordan det gikk med sønnen min, og om familien min hadde dratt eller satt igjen, sier hun. Det fikk hun først da søsteren slapp inn.

– Før dette hadde ingen oppdatert meg om sønnen min fortsatt var i live eller ikke.

Hun fikk også vite at sønnen var intubert og koblet på respirator.

– Jeg hadde blitt lovet å bli overflyttet til Ålesund samme dag, så snart jeg var stabil nok. Da jeg endelig ble flyttet fra intensiv til fødeavdelingen, ønsket de at jeg skulle bli igjen i Molde til neste dag. Jeg ba flere ganger om å få dra til Ålesund, men de overtalte meg til å bli igjen i Molde. Jeg var til slutt så sliten at jeg orket ikke mase mer, sier hun om opplevelsen.

Først 27 timer etter fødsel blir Melissa gjenforent med barnet sitt i Ålesund, to timer lenger sør.

– Når jeg kom dit fikk jeg beskjed om at han var koblet til oksygen. De hadde skannet hjerneaktiviteten, og det ble vurdert nedkjøling av hjernen, men det slapp han. Men det var såpass alvorlig at han kom seg ikke før han ble lagt på mitt bryst, forteller hun.

Ettertiden

Det har gått over sju måneder etter fødselen før hun snakker med Dagsavisen, og leser gjennom epikrisene fra svangerskapet.

Melissa beskriver det som om å fortelle noen andre sin historie.

– Det er sjokkerende å lese hva vi har vært gjennom. Hadde jeg vært igangsatt tidligere, eller fått kommet inn med en gang jeg sa vannet hadde gått og at det var misfarget … Legene turte ikke å svare på hva som hadde skjedd om vi hadde kommet 10 minutter etterpå, sier hun.

I ettersamtaler med sykehuset om fødselen har hun kun fått delvis beklagelser, men møtt med at tidspunktene i epikrisene ikke stemmer overens med det gynekologen opplevde, forteller Melissa.

– Det er skuffende å ikke bli hørt. Jeg har blitt skjært i som en slaktegris uten noen bedøvelse, og så nekter de for det, enda det står svart på hvitt i epikrisen? sier hun, og forteller hun nå ønsker å ta saken til pasientombudet.

– Jeg måtte helt til Molde for å ha ettersamtalene også. De spurte om enda en ettersamtale like før vi dro til Tyrkia i januar, men jeg makta ikke. Det blir for slitsomt, sier hun, og sier samtalen til slutt ble tatt over telefon.

Tiden etter har vært slitsom. Hun føler hun har mistet mye av den verdifulle, første tiden med sønnen. Hun mener dette viser at det trengs større nærhet til sykehus for de som bor i Kristiansund og på Nordmøre.

– Det blir for langt. Nå er jeg heldig som ikke bor på en øy utenfor Kristiansund. Man kan jo bare tenke seg de som har tre timer til sykehus. Vi hadde ikke vært i live om vi hadde ventet ti minutter mer, tror hun.

– Hvorfor ville det vært bedre om det var åpent i Kristiansund?

– Terskelen for å dra å sjekke meg hadde vært mye mindre om jeg hadde hatt nærhet til et sykehus, sier hun, og forteller at hun måtte bare stole på jordmoren over telefonen den skjebnesvangre natta.

– Det er forskjell mellom 10 minutter og 90 minutter.

Sykehuset: – Hennes tilbakemeldinger er viktige

Helse Møre og Romsdal har fått lese Melissas historie før publisering. Slik kommenterer klinikksjef Britt Rakvåg Roald i Klinikk SNR den dramatiske fødselen:

– Vår viktigste oppgave innen fødselsomsorgen er å gi gravide og fødende et trygt og godt faglig tilbud, og de aller fleste fødende opplever at de blir godt ivaretatt ved våre fødeavdelinger. Det er leit å lese om kvinnen sine opplevelser, men taushetsplikten hindrer oss fra å kommentere detaljer i en pasienthistorie, og vi har ingen ønske om å kommentere enkeltpasienter i media, sier hun og legger til:

– Vi er opptatt av å lære av pasienter sine erfaringer med undersøkelser og behandling, og dialogen med kvinnen og hennes tilbakemeldinger er derfor viktig for oss.

---

Når minuttene teller

Mimmi måtte kjøre fire timer med rier hvert femte minutt

Marit kjørte med blålys og morfin forbi sitt eget sykehus

Silje ble stroppet fast bare timer etter fødsel

Rita måtte føde alene som 19-åring i en annen by

Bare en skjerm delte Anniken fra sykehusets besøkende da hun fødte

---

Jordmorforbundet: – Registrerer en økende klagestorm

Hanne Charlotte Schjelderup, leder i Jordmorforbundet NSF, forklarer på e-post at hun ikke ønsker å kommentere enkelthendelser før eventuelt Helsetilsynet har gitt en konklusjon.

– På generelt grunnlag vil jeg si at vi i Jordmorforbundet registrerer en økende klagestorm til pasientombudet om forholdene i fødselsomsorgen, og det i seg selv er alvorlig, skriver hun i en e-post til Dagsavisen.

Schjelderup påpeker at i 1979 var det 95 fødeinstitusjoner i Norge. Ved årsskiftet er det kun 44 igjen, som er færre enn WHOs anbefaling for Norge basert på geografi og avstander.

– Flere kvinner i fruktbar alder har nå mer enn en times reisevei til næreste sykehus eller fødeavdeling som et resultat av en voldsom sentralisering av landets sykehus og fødetilbud. I Norge har vi mål om likeverdig fødselsomsorg uansett hvor en bor. Jordmorforbundet ser at forskjellene øker i takt med sentraliseringen. Dette vil påvirke bosettingsmønster og landets evne til beredskap. Kyndig hjelp fra jordmor og tilgang til fødeavdeling er livsviktig for alle kvinner, barn og familier, skriver Schjelderup som mener det er kritisk at det jobber nok jordmødre i fødselsomsorgen.