Navn i nyhetene

Feirer Mela med Manu Chao og en Idol-vinner fra Palestina

NAVN I NYHETENE: Manu Chao, Angela Davis, Angelique Kidjo og den palestinske Idol-vinneren Mohammed Assaf. Alle står på Mela-scena i år. Og i bakgrunnen lusker Khalid Salimi.

HVEM: Khalid Salimi (68)

HVA: Direktør for Melafestivalen

HVORFOR: Norges største festival for musikk fra hele verden avholdes for tjuende gang på Rådhusplassen.

Yo, til helga er dere i gang igjen!

– Hvert år er det noe helt nytt. Årets festival har vi komponert som om vi har ikke aldri har gjort noe lignende før.

Bortsett fra Manu Chao, da. Han har spilt før!

– Ja! I år er det en blanding av gjentakelser og fornyelser. I år kommer særlig arabere og folk fra Midtøsten til å bli glade. Alles favoritt, Mohammad Assaf, er på plakaten. Når folk hører det sier de «Oj, da kommer alle sammen».

Hva slags artist er han?

– En popartist. Jeg lager ikke denne festivalen for meg selv, men for folk i denne byen, og særlig minoriteter som ikke får en jævla ting fra nasjonale institusjoner. Se på plakaten til Nationaltheatret. Det er få eller ingen referanser til minoritetsfolk i denne byen.

Folk på Mela

Men det er det på deres plakat. For eksempel Angela Davis!

– Selveste! Hun skal snakke om hvorfor rasismen er et globalt problem. Hvorfor rasismen angår hele verden. Hun kommer til å ta område for område og fortelle hvor viktig kampen er. Rasisme er en problemstilling i Pakistan, Nicaragua, over alt.

Hvis jeg skal se én ting på Mela i år. Hva bør jeg se da?

– Da synes jeg du skal se på Imenella på lørdag. Ei kvinnelig svensk-somalisk rapper som leverer noe helt nytt. Og så en annen jente, Arooj Aftab. Hun er fra Pakistan og har fått veldig mye anerkjennelse ved å gi gamle låter og tradisjonelle melodier en helt ny versjon.

Gøy.

– Ellers … du må se Abu Fareed Qawwal. Det er Qawwali, en sjanger med en blanding av vokal og klapping. Åtte til ti mennesker sitter på scenen og klapper, mens to-tre av dem er vokalister. De tar utgangspunkt i Sufi-tekster som er så flertydige at du vet ikke om det gjelder kjærlighet, en kjæreste, eller om det er gud. På fredag

Hvordan oppsto Melafestivalen egentlig?

– Tanken bak er veldig enkel. Folk sier at Oslo er Europas mest voksende by. Men hvordan vokser den? Fordi folk kommer fra mange deler av verden. Men det er ikke bare arbeidskraft og flyktninger som kommer, det kommer også kunst og kultur. Vi ville feire kunst og kultur fra de som kommer, for å menneskeliggjøre oss selv.

Og så har kanskje kulturen i Oslo blitt litt … melafisert de siste 20 åra?

– Ja. Bra ord. Jeg visste for 20 år siden at tida er på vår side. Ikke på Fremskrittspartiet sin. For der ute, mens vi snakker, der ute på gata i barer på utesteder, det er der norsk kultur bestemmes. Den forandres hele tiden.

Men du … nå har du drivi Mela i 20 år. Skal du arve bort festivalen snart, eller holde på til du må bæres ut?

– Nei nei nei. Jeg er bare kunstnerisk rådgiver, snart. Resten av arbeidet drives av laget. Det er hele poenget. Jeg har ikke bare brukt tida på å hente artister, men også på å bygge institusjonen. Den kan trygt leve uten meg.

Vi trenger institusjoner. Så ting ikke dør ut så fort?

– Nemlig. Jeg tror det var Knut Olav Åmås som skreiv at når minoriteter blir sterkere i et samfunn, så bygger de sine egne institusjoner. Mela skal være en institusjon som dette landet skal få. Og det har dette landet fått.

Har det vært mye motstand? Noen som har prøvd å stoppe dere?

– Nei. Men i mitt tidligere liv, da jeg ledet Antirasistisk Senter, så fikk jeg mye sånt. Folk skreiv på leiligheten min «vi vet hvor du bor». Og på telefonsvareren ligger det beskjed om at «du skal hakkes i små biter». Det skremmer meg ikke.

Nå, noen faste spørsmål. Hvem var din barndomshelt?

– Det er det dårlig med. Det var bare diktere. Veldig store diktere. Men de fleste på urdu.

Hvem? Fortell!

– Rumi er en stor persisk dikter. Jeg leste og tenkte, hvordan kan denne mannen skrive sånn? De to linjene «Jeg er full og du er gal. Hvem skal lede oss hjem?» Tenk at det ble skrevet for 800 år siden!

Haha, det minner om Jokke! Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er aldri fornøyd med meg selv. Det er en plagsom følelse.

Hvordan da?

– Jeg tenker alltid at det kunne ha vært gjort bedre. Men ærlig talt, nå de siste månedene har jeg fått en del henvendelser fra Pakistan. Folk som snakker om min poesi, fra da jeg var 16–17 år gammel. Når jeg hører noen lese det blir jeg jævlig imponert, altså. Har jeg skrevet dette?

Hva? Ga du ut dikt i Pakistan i tenåra?

– Nei, da. Det har vært ting jeg har skrevet, og så har det gått med jungeltelegrafen. Nå i det siste på Facebook.

Så om 50 år blir du fornøyd med ting du gjør nå?

– Haha, kanskje. Men da må det vel være andre som er fornøyd med meg.

Manu Chao

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Hadde du spurt om to uker hadde jeg sagt Angela Davis.

Men du skal jo høre henne snakke!

– Det blir ikke nok. Du må ha henne i en heis for å virkelig ta den samtalen. Hun sitter med så mye. Hele borgerrettsbevegelsen.

Skal du kjøre heis med henne, da?

– Ja! Kanskje når jeg henter henne fra hotellet. Det kan være en mulighet. Haha!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Mer fra Dagsavisen