– Jeg har blitt dumpa på grunn av politikken, liksom

Hvem: Agnes Nærland Viljugrein (25).

Hva: Sitter på stortinget for Arbeiderpartiet.

Hvorfor: Er med I NRK-serien «Folkevalgt» som hadde premiere på mandag.

Hei Agnes! Hva er «Folkevalgt»?

– Jeg har kødda med at det er en slags kombo av Bloggerne og Borgen. Men det er en dokumentarserie som følger unge politikere fram mot forrige stortingsvalg. Den prøver å vise fram litt andre sider av politikken av det man ellers ser. Et slags ærligere perspektiv.

Hvordan føles det da, å være en reality-kjendis?

– Det er veldig rart, hvis jeg skal være ærlig. Jeg merka det under opptak, at jeg fikk lyst å gjemme meg bak de politiske sakene. Det satt langt inne å åpne seg, men jeg er glad for at jeg turte å være meg sjøl, og at jeg ikke prøvde å fremstå mer voksen eller polert enn jeg er.

Hvis du skulle beskrevet deg selv, for dem som ikke kjenner deg?

– Jeg er født og oppvokst på Tøyen i Oslo, som er en stor del av både meg og engasjementet mitt. Når du bor på Tøyen blir du bevisst på politikk i praksis. Jeg vokste jo opp med at folk snakket om at stedet jeg bodde var farlig. Da fikk jeg et behov for å kjempe for de fine folka i området, og sette ord på problemene og utfordringene på våre premisser. Det gir gir meg en ansvarsfølelse, og er rett og slett mitt store livsprosjekt. Det høres kanskje ungt og naivt ut, men.

[ Etter tre døgn på flukt er Viktoria endelig hjemme hos kjæresten  ]

Mormoren din kaller deg et politisk dyr i serien. Hva legger hun i det?

– Jeg har alltid vært engasjert. I serien får man se mitt første gjennomslag, som var å få husker i skolegården da jeg satt i elevrådet på barneskolen.

Hva er det rareste du har gjort for politikken?

– Det rareste er kanskje all tiden man bruker, og alt man ofrer. Jeg har blitt dumpa på grunn av politikken, liksom. Også blir man jo satt i rare scenarioer. Jeg husker en gang jeg var i en P3-debatt hvor vi «skulle kjenne på klimaendringene» mens vi debatterte. Så vi sto med en vindkanon mot oss. Da tenkte jeg: Herregud, nå må denne valgkampen snart bli ferdig.

Man ser deg i skoledebatt i serien, hvor en fra FpU sier at «Arbeiderpartiet kan holde de lange, klamme, feite fingrene sine vekk fra våre lommebøker». Da ser du sjokka ut?

– Ja, man er vant til at det kan gå hett for seg i skoledebatter. Men det er en grense for hvordan man kan snakke. Jeg opplevde at han fra FpU gikk over grensa. Han brukte jo ord som feit og hore. Voksne har noe å lære av ungdomspolitikere, det er bare fint å bruke humor, men ett sted går grensa.

[ Elin Ørjasæter trengte hjelp: – Jeg ble møtt av en grenseløs forakt (+) ]

Hva er en god politiker, tror du?

– Vi ser at folk ønsker seg politikere som er ærlige, som bryr seg på ekte. I ungdomsgenerasjonen skjer det et skifte hvor man blir mer konkret, svarer på spørsmål. I stedet for å være veldig blankpolert. Jeg opplever oss som klarere.

Hva er de eldre gjør feil, da?

– Voksen-politikken blir ofte et sirkus. Fullt av slagord og beskyldninger. Jeg er mer opptatt av å kunne sakene mine, istedenfor å bli toppskolert på å bruke hersketeknikker. Da ender man opp med veldig slitsomme debatter, for alle snakker forbi hverandre.

Som ung kvinne: sorry for dette spørsmålet. Men har du møtt på noen utfordringer på grunn av det?

– Jeg har alltid vært veldig bevisst på utfordringene som følger med det, for jeg ofte vært yngst. Det handler om å ikke akseptere å bli oversett. Ta ordet, for eksempel. Også er det en skjønnhetsforventning vi ikke snakker så mye om.

Hva tenker du på da?

– For unge kvinner er utseende ofte et stort fokus. Hvordan man skal kle seg, sminke seg. Det har alltid irritert vettet av meg. Jeg kan ingenting om sminke, mamma gjør det alltid før store fester og sånt. Jeg har alltid tenkt: Hvis jeg skal sminke meg 15 minutter hver dag, sitter menn og styrer verden samtidig.

Har du et eksempel?

Første gang jeg skulle i skoledebatt fikk gutta tilbakemelding på innleggene sine, mens jeg fikk kommentarer på klær og sminke. Det provoserer meg veldig. Det siste kvinner ser på før man går på scenen, er ikke hva man skal si, men hvordan man ser ut. Det blir jo helt feil.

[ Ingeborg Senneset: – Jeg tenkte: Nå må jeg forsvinne (+) ]

Er det så mye intern krangling og maktkamp i politikken som det kan virke som på utsida?

– Nei. Jeg synes avisene er latterlig opptatt av konflikt. Når jeg diskuterer politikk på medlemsmøter, snakker vi sjeldent om det som er på forsida av VG. Men media vil helst ha noe drama, selv om det ikke er representativt fra dag til dag. Vi diskuterer strømpris og Ukraina, ikke pendlerboliger. Fint at det blir tatt opp altså, det må jeg understreke, men det får et veldig stort fokus.

Hvis du måtte våkne opp som en annen stortingspolitiker i morgen, hvem hadde du valgt?

– Ha ha. Kari Elisabeth Kaski (SV) er sykt rå, å få gå i hennes sko en dag hadde vært skummelt, men veldig gøy.

Er det noe du angrer på?

– Unge kvinner angrer for mye. Jeg er lite angrete, og prøver å bruke så lite energi på det som mulig.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Drar på fest og drikker litt flere enheter jeg burde. Selv om jeg gjør mye voksent, så er jeg jo bare 25 år, og må leve litt!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen