Feirer 70-årsdagen med ballonger på Teams

Hvem: Marianne Borgen (70 år i dag)

Hva: Ordfører i Oslo.

– God morgen, og gratulerer så mye med 70-årsdagen ordfører. Hvordan skal dette markeres?

– Naturlig nok har det ikke vært tid for den store planleggingen. Jeg har ikke planlagt noe stort, og sånn privat blir det middag om noen dager med mannen min og våre tre barn og broren min med ektefeller. Senere i juni kommer noen av venninnene på besøk. Det blir ingen feiring knyttet til Rådhuset siden alle er på hjemmekontor. Men det går helt fint. Det blir vel kanskje noen Teams-møter med ballonger i bakgrunnen.

– Så du går ikke på en «Solberg» med for mange gjester?

– Det gjør jeg ikke. Når jeg etter hvert skal ha jentefest, så er det mange av oss som også er helvaksinerte.

[ Ett år med korona: Oslos ordfører om Teams-møter, manglende kontakt med barnebarn og årets 17. mai ]

– Du begynner å bli en voksen dame. Men du har ikke tenkt å roe ned?

– Nei, jeg har ikke det. Jeg synes det er litt skummelt å bli 70. Men så lenge jeg har mye energi, god helse og et veldig sterkt engasjement, har jeg ingen planer om å trappe ned. Jeg er privilegert og heldig, som kan ha den jobben jeg har. I første omgang sitter jeg i to år til. Det er målet mitt, så får vi se etter det. Jeg trøster meg med at den amerikanske presidenten var mye eldre enn meg da han ble valgt.

Jeg synes kanskje det er litt skummelt, og kjenner at 70 høres mye ut. Men så lenge jeg har energi og ganske god helse, og et veldig sterkt engasjement, har jeg ingen planer om å trappe ned.

—  Marianne Borgen, ordfører

– Hvordan vil du bli husket som ordfører?

– Jeg har vært så heldig at jeg har fått bystyrets tillit fra 2015, og er nå på sjette året. Jeg håper jeg kan bli husket som en som hele tiden reiste perspektiver på hva som er «barns beste». Jeg har en sterk tro på at å utvikle en by som er trygg og god for barn, er en trygg og god by for alle. Jeg håper jeg kan bli husket som en ordfører som har tatt barnas parti, og vist fram barns stemmer, og lyttet til ungdommens innspill. Jeg håper også at jeg vil bli husket for min kamp for i bekjempe fattigdom og urettferdige forskjeller.

– Du vokste opp på Veitvet på 50-tallet, da byen reiste seg etter krigen. Hvordan var det å vokse opp i Oslo da?

– Vi flyttet inn i 54, da jeg var tre år gammel. Veitvet var en helt ny drabantby. Det jeg husker er at foreldrene mine, broren min (tidligere NRK-journalist Erling Borgen) og jeg fikk egen bolig og stor plass, etter å ha bodd de første årene på ett rom hos mine besteforeldre. Det var til og med kjøleskap i leiligheten i Beverveien 12. Veitvet var en av de nye drabantbyene, hvor alt av fellesarealer ble ordnet på dugnad. Det var en tid med mye fellesskap og dugnad. Når jeg tenker tilbake på barne- og ungdomstiden, så var det mulighetens tid. Jeg fikk muligheten til utdanning, noe mine foreldre ikke fikk, og mine foreldre var opptatt av at vi skulle gripe de sjansene vi fikk og de heiet på våre valg. Jeg fikk gå på gymnaset, og jeg fikk muligheten til å studere på Universitetet. Det fellesskapet jeg opplevde som ung, har formet meg som menneske og politiker. Det er noe jeg er takknemlig for hver dag, og det er ikke tull en gang, jeg tenker mye på betydningen for hva fellesskapet har betydd for meg og min generasjon.

[ Marianne Borgen om Tøyenløftet sju år etter: – Jeg skjønner godt frustrasjonen og kritikken ]

– Hvordan har Oslo utviklet seg som by siden du vokste opp?

– Oslo har hatt en fantastisk utvikling. Oslo har blitt mer mangfoldig, og verden har kommet til byen. At Oslo er en flerkulturell by er en berikelse, både menneskelig og kulturelt sett. Vi er blitt en mer spennende by. Da jeg vokste opp var Oslofjorden så forurenset at vi ble advart mot å bade der, og fisken gikk ikke an å spise, og tilgangen til fjorden var stengt på grunn av konteinerhavner overalt. Nå er alt åpnet opp, med strandpromenader og strender. Å gå forbi Deichman og Munch gjør meg glad og stolt. Vi har en fantastisk kollektivtransport og det har blitt tryggere å sykle rundt i byen. Jeg føler at dette har jeg vært med å få til som politiker. Oslo er blitt en spennende og fargerik by, men fortsatt sliter byen med utfordringer, med stor fattigdom, og store forskjeller. Ikke alt er rosenrødt, men det går i riktig retning.

– Mange sier «at alt var så mye bedre før». Var det virkelig det?

– Det er vel noe man ofte sier, men det er nok ikke sant. Norge har utviklet seg i disse 70 årene jeg har levd. Jeg har vært med på en utrolig vekst og velstandsøkning. Mye er blitt mye bedre, men fortsatt sliter vi med en del utfordringer. Da jeg vokste opp, var gata vår lekeplass. Det som var viktig for meg da jeg vokste opp, var friheten til å organisere oss selv. Vi fant på ting, uten å bli styrt hele tiden. Men for å gi barn denne friheten i dag, må vi sikre trygge nærmiljøer.

– Du har vært med på mange store politiske prosesser opp gjennom årene. Hva er du mest stolt av å ha vært med på?

– På 70-tallet var det store debatter om barnehager i det hele tatt var bra for barna. Den debatten har heldigvis stilnet. I dag ser vi hvor viktig gode og trygge barnehager er for barnas oppvekst. Det å være med å sikre barnehageplass for alle og gratis AKS her i Oslo er noe jeg er stolt over. Det kanskje mange ikke husker, er vederlagsordningen fra 90-tallet. Den ga folk som hadde blitt utsatt for grove overgrep på offentlige institusjoner som barn, en offentlig unnskyldning og et vederlag. Jeg var med på å utforme den, noe jeg er glad for. Tøyenløftet fra 2013 kommer også høyt på lista, og snart blir Munch-museet åpnet og det nye Tøyenbadet er under bygging.

[ Kidnapping, trusselbrev, løsepenger og mulig drap ]

– Vi snakket sammen i fjor sommer, hvor vi også da så enden på koronakrisen. Like fullt sitter vi her fortsatt på hjemmekontor, og er redd for smitte. Hvordan har året vært for deg som ordfører?

– Hele 2020 og fram til nå har vært en annerledes tid for alle sammen. Vi visste ikke i fjor sommer at vi fortsatt skulle være på hjemmekontor ett år senere. Min jobb som ordfører har vært veldig annerledes det siste året. Jobben min er jo todelt. På den ene siden skal jeg sørge for at demokratiet fungerer, og at de enkelte utvalgene får gjort jobben sin. Fysisk har vi ikke hatt møter siden februar i fjor, alt er heldigitalt og på Teams, så mye av dynamikken i debatter og diskusjoner er gått tapt. Men all honnør til de folkevalgte for at demokratiet likevel fungerer. På den andre siden har jeg ansvar for mye representasjon. Nå har Rådhuset vært nedstengt lenge, så det meste har foregått digitalt. Unntatt vielser, som vi har hatt på Rådhuset. Så jeg har brukt mye tid på digitale møter med bydeler, organisasjoner og frivilligheten det siste året. Jeg har også laget en rekke videohilsener og appeller til en haug med digitale arrangementer. Men jeg savner å være sammen med folk.

– Etter seks måneder med nærmest stengte dører overalt, har Oslo så smått begynt å våkne til liv igjen. Hvordan opplever ordføreren det?

– Det er så hyggelig. Jeg blir varm om hjertet når jeg går eller sykler i sentrum. Dette har folk ventet på lenge. De har holdt ut på hjemmekontor og isolasjon. Det å åpne forsiktig opp, og se hvor glade folk blir av det er helt herlig. Jeg får energi av å være sammen med folk. Så det å møte folk fysisk igjen er herlig. Sakte, men sikkert får vi tilbake den byen vi alle kjenner. Og jeg gleder meg til å kunne begynne å håndhilse på folk igjen og gi folk en klem.

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg leste mye som barn, og vokste nærmest opp på Veitvet bibliotek. Astrid Lindgrens bøker, «Brødrene Løvehjerte og Pippi Langstrømpe» ga meg noen perspektiver som jeg har tatt med meg videre, når jeg nå leser de samme bøkene for barnebarna.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Det er å være sammen med folk, og aller mest nå, tettere sammen med mine seks barnebarn.

– Hvem var din barndomshelt?

– Som barn og ungdom var det broren min Erling. Han er tre år eldre og var veldig aktiv i forhold til apartheid og kampen mot Vietnam-krigen og atomvåpen, som var viktige saker i min ungdomstid. Jeg ble inspirert av hans sterke samfunnsengasjement.

[ Bystyrets grand old man fyller 85 ]

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg kan være litt ordrik og ta mye plass. Jeg har også en tendens til å utsette ting som er litt vanskelig.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Da spiser jeg masse sjokolade, ligger på sofaen og ser på Netflixserier.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot eller for?

– Akkurat nå skulle jeg gjerne gått i et tog for at Norge skal ta imot flere flyktningbarn, både fra Moria og andre steder. Vi har kapasitet til å ta imot, både flyktningbarn og enslige mindreårige flyktninger.

– Er det noe du angrer på?

– Sikkert mye, men prøver å ikke dvele ved det. Jeg bruker energien på å se fremover.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det kunne vært mange. Tenker jeg på en historisk person, så må det være en som en som er lite kjent, Eglantyne Jebb. Hun var den som startet «Save the children», (Redd Barna) i sin tid, i forbindelse med 1. verdenskrig. Hun var opptatt av at fiendens barn også var barn.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen