Mener dere alvor om åpenhet i Rådhuset? Da har jeg et lite forslag.

«En forutsetning for et folkelig demokrati er åpenhet, og at de politiske beslutningene ikke er for langt unna innbyggerne». Det står det å lese i plattformen for byrådssamarbeid som Ap, MDG og SV la fram mandag.

Hurra! Det låter jo knallbra! Og hvis du blar videre i det lille heftet som inneholder partienes Oslo-planer for Oslo for de neste fire åra finner du enda flere fine ord om åpenhet.

De vil gjøre offentlighet til hovedregel, de vil legge offentlig korrespondanse på nett som hovedregel, de vil gjøre informasjon tilgjengelig som strukturerte data. Det klinger vakkert i journalist-ører. Og det bør bør gi en like fin gjenklang i ørene til vanlige folk. Når tilgang på informasjon blir bedre, blir det lettere å være kritisk journalistikk, og det blir lettere å finne ut av ting for hvem som helst. Resultatet skal jo bli et bedre, mer opplyst samfunn. Hvor vi veit mer om hva som skjer, enkelt og greit.

Men en ting har ikke byregjeringen skrivi noe om, og det er kanskje det viktigste de kan gjøre for offentlig innsyn og for Oslo-journalistikken. Det dreier seg rett og slett om fysisk tilgang.

La meg først spole tilbake et års tid. Høsten 2014 gikk undertegnede inn på Stortinget for første gang. Med en ambisjon om å lære meg norsk storpolitikk hadde jeg bestemt meg for å blogge fra Stortinget. Så jeg meldte meg inn i Stortingets presselosje og gikk opp Løvebakken og sa hei. Ikke lenge etterpå satt jeg på pressesenteret i Stortinget, helt aleine. Derfra kunne jeg gå hvor jeg ville i maktas hus. Jeg kunne banke på hos en hvilken som helst representant og rådgiver for å slå av en prat. Jeg kunne henge i restauranten for å plukke opp store og små ting å skrive om. Og jeg kunne snakke med vaskefolka, hilse på referentene, diskutere politikk med de som jobber i kantina og spille fotball med KrF.

Dermed fikk jeg brukt tre måneder på å skrive om stort og smått på Stortinget. Det var interessant og lærerikt, og forhåpentligvis var det noen av dere, edle lesere, som lærte noe av det også.

Og noen ganger har jeg tenkt som følger: Hadde det ikke vært spennende å gjøre det på Rådhuset også? En slask på Rådhuset? Oslopolitikk er på mange måter minst like interessant som rikspolitikk, det angår oss som bor i byen på en mye tettere måte enn det som skjer på Stortinget. Likevel har det ikke blitt noe av. Jeg har slått fra meg tanken, først og fremst av en enkel grunn: Jeg kommer ikke inn på Rådhuset. 

Tro det eller ei, journalister får ikke lov til å gå rundt på Rådhuset for å undersøke hva som skjer der. Sortinget, med sine åpenbare behov for høy sikkerhet, med berømte (og forhatte) politikere, utvidet utenrikskomite-møterom og stadige besøk fra landets ministre, slipper oss inn og lar oss gjøre som vi vil. Samtidig er lille Rådhuset utilgjengelig og avvisende.

Det er absurd at Stortinget er åpent, mens Rådhuset er stengt.

Helt potte tett er det selvsagt ikke. Når det er bystyremøter, for eksempel, en onsdag eller to hver måned, kan jeg henvende meg i vakta, legitimere meg, vente litt og så (etter en stund) bli fulgt opp til pressebenken i bystyresalen og følge med derfra. Hvis jeg er litt frekk kan jeg også snike meg en tur ut på verandaen hvor politikerne tar pause, og slå av en prat. Når møtet er ferdig må jeg gå igjen.

På en vanlig dag kan jeg komme inn, hvis jeg finner noen å ha et møte med. En konkret avtale. Når møtet er ferdig skal jeg følges ut igjen, og så står jeg nok en gang på Rådhustrappa, uten å ha plukket opp noe som helst annen info enn det ene møtet har gitt. Men journalistikk blir ikke alltid til på den måten.

Ett lite punkt i byrådserklæringen kan tyde på at det nye regimet har forstått dette. «Byrådet vil utlyse stipender for journalister og bloggere som skriver om arbeid i bystyret og bydelene», kan vi lese. Og det ser jo i første omgang fint ut. De forstår kanskje at å henge rundt og se hva som skjer kan være en god ting. At smått noen gang kan være stort, og at de trenger flere folk som kikker dem i kortene.

Men for det første: Et stipend fra Rådhuset er ikke nødvendigvis den beste måten å finansiere journalistikk på. En kritisk stemme, enten det er en blogger eller en journalist, må selv få velge hva vedkommende skal dekke. Hvis Oslo betaler må man jo dekke Oslo. Og det er ikke så fristende å være «Rådhusets autoriserte blogger».

For det andre, og for min del viktigere: Hvis det skal bli mulig å skrive interessant fra Rådhuset må dere faktisk åpne opp Rådhuset. Det hjelper ikke med noen titusener i stipend hvis arbeidsplassen er på trappa utenfor.

Hvis dere fikser det, kjære byregjering, da kan dere håpe på mer og bedre journalistikk. Før dørene er åpne kan dere ikke klage på at ingen går inn.