Luseanstalten på Tøyen

Av Johanne Bergkvist

For hadde de ikke badet, fikk de ikke rom på herberg om nettene. Luseanstalten i Heimdalsgata 14 - Luser'n - var en omfattende fabrikk for desinfeksjon og rens av både folk og gjenstander. Helserådets desinfeksjonsanstalt på Vahls plass renset tonnevis av klær fra tuberkulosesyke, madrasser og sengetøy fra byens sykehus smittet av difteri eller meslinger, samt lusete pelser og bøker. Her ble syke personer internert og byens herbergbeboere fikk sin badeattest. Barna i byen fikk koppe- og poliovaksine, og her ble rottehaler samlet inn mot en betaling på 25 øre i den store rottekrigen mot byens skadedyr.

Les også: Hafiz har fått fast jobb. – Vi synes han er flink. Og litt tøff (Dagsavisen+)

Arbeidet med en moderne desinfeksjonsanstalt begynte allerede i 1886. Det ble ikke vurdert som tilfredsstillende at desinfeksjonen ble gjort av en privat vognmann som hadde avtale med byens sykehus Krohgstøtten. I 1888 ble det opprettet en desinfeksjonssentral i det gamle koleralasarettet i den gamle skolebygningen på Ankerløkka i Hausmannsgate 16.

Her ble det innrettet bad og en liten desinfeksjonsovn for rensing av de internertes tøy. Da elektrisitetsverket overtok en større del av Ankerløkka flyttet desinfeksjonsanstalten til Hausmannsgate 14, men da Gassverket skulle bruke tomta til ny gassbeholder, måtte desinfeksjonsanstalten igjen flytte.

Tanken var nå å kombinere plass til legevakt, sentralstall for syketransporten og likhus – et «Morgue». Valget falt på kommunens tomt mellom Heimdalsgata 14 og 24, en del av Vahls plass, som i dag er omdøpt til Rudolf Nilsens plass på Tøyen. Motstanden var stor mot å legge en desinfeksjonsanstalt så sentralt i byen. Frykten for smittsomme sykdommer var stor og særlig planen om likhus med utstillingsmontere vekket forargelse.

Saken fortsetter under bildet.

Dampdesinfeksjon på 100 grader ødela mange gjenstander, og ble derfor erstattet med kjemisk formaldehyd-desinfeksjon på bare 40 grader. Fra Helserådets desinfeksjonsanstalt i Heimdalsgata i 1950. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv/Arbark

Bystyremedlem Fernanda Nissen svarte bryskt på beskyldninger om at motstanden skyldtes hysteri:

«Jeg synes da, det er merkelig at ville trykke ned et saadant anlæg blant barn, et anlæg, hvor der skal tilføres og opbevares smittestoffe paa alle maater, og saa et likhus…. Riktignok har en doktor betegnet det som hysteri, men den beskyldning kan vi ta med ro. Jeg haaber, at alle kvinder vil stemme imot at faa interneringslokale, desinfektionsanstalt og likhus derute. Man kan da ikke si, at disse anlæg behøver at ligge saa centralt nu, da vi har automobiler og alt mulig.»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Planene om likhus ble derfor ikke noe av da «dette vilde medføre sanitære ulemper og genere de omboende ved transporten av lik og sammenstimling av mennesker». Byarkitekten fikk ansvar for byggingen, og 1. mai 1915 sto Helserådets moderne desinfeksjonsanstalt i Heimdalsgata klar som en god forsikring «om epidemier skulde opstaa». Hovedbygningen lå på hjørnet av Heimdalsgata og Vahls med kontorer og en avdeling for internering av epidemisk syke. Desinfeksjonsbygningen lå parallelt med hovedbygningen og ut mot Vahls gate. Her var det tre avdelinger: badeavdelingen, desinfeksjonsavdelingen og vaskeriet. Både desinfeksjonsavdelingen og badet ble delt i en rein og en urein side.

Les også: Her havnet all dritten i hovedstaden

Alle som bodde i byens herberger og varmestuer måtte vise attest hver uke på at de var blitt badet, eller «dampet», i desinfeksjonsanstalten på Vahls plass, hvor man kunne få et dampbad samtidig som tøyet ble desinfisert. Arbeiderbladets lørdagsavis, Lørdagskvelden, skrev i 1935 om den nedverdigende behandlingen av byens utslåtte som pliktet å møte på ukentlig avlusing: «Å gå arbeidsledig har vel mange av leserne forsøkt, men har dere prøvd å bo i ‘herberge’? Det er næsten bibelsk klang i navnet, men dessverre noe annerledes i virkeligheten. Den første betingelse for å kunne bo på et slikt sted er å ha besøkt ‘dampa’, det vil si å ha avlagt et besøk på desinfeksjonsanstalten på Vahls plass og der erhvervet en attest for at ‘N.N’ har i dag desinfisert sitt tøi og tatt et bad. Derfra går ruten op i Apotekergaten til Herbergecentralen, og så begynner moroa.»

Fortsatt ligger bygget med sine karakteristiske tårn på hjørnet av Heimdalsgata og Vahls gate, men basilljegere er byttet ut med leiligheter.

Kilder: Bystyresak 26. juni 1912/sak 46 1912-1913, Beretning fra Kristiania sunnhetskommisjon 1915, Lørdagskvelden/Arbeiderbladet, 2.3.1935 « På herberget».

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv