Lillebroren til keeper’n

(Forfatteren ga i fjor ut boka «Gutten fra sjokoladefabrikken (erindringer om liv og lukter på Grünerløkka)». Historien du kan lese her er et kapittel som ikke kom med i boken, gjengitt med tillatelse fra SpreDet Forlag. Den er den tredje av fire slike kortere tekster fra Alf Folmers hånd, som Dagsavisen vil publisere frem mot jul.)

Jeg kjente Roy fra barneårene, han var en stille gutt som bodde i Steenstrups gate 5 nede ved elva. Roy hadde en bror, Tom, som var to år eldre.

Brødrene var svært forskjellige. Tom Blohm lo og ropte høyt og ofte, og hadde draget på jentene. Han var alltid å finne på Dælenenga idrettsplass. Tom ble keeper på landslaget som 17-åring, og har fått sin plass i norsk fotballhistorie.

Første kapittel i Alf Folmers adventsserie: Nå er det 75 år siden Lina Dabrosin døde i Auschwitz. Dette er Alf Folmers historie om henne, sønnen Jack og et vennskap for livet.

Andre kapittel i Alf Folmers adventsserie: Slik ble Alf rød speider

Tomhetens poesi

Roy Blohm vandret for seg selv i østkantgatene med et blikk for det andre ikke kunne se. Han så ikke på jenter, ville bare tegne.

Rett før krigen begynte vi begge på Kunst- og håndverkskolen i Ullevålsveien. Roy i malerklassen, jeg i arkitektklassen. Vi tok følge. På veien kunne han stoppe, ta fram skisseblokken og med kullstift tegne et gateparti, gamle folk eller lekende barn. Han var fylt av stillhetens og tomhetens poesi, følelsen av å være forlatt.

1953: Roy Blohm. Foto: Alf Folmer

Hele livet alene

Roy var mer glad i sine besteforeldre enn sin far og mor.

– Snillere mennesker finnes ikke i hele verden, sa han, og ville uttrykke sin kjærlighet ved å forevige dem.

Når det var pent vær pleide besteforeldrene å gå til Olaf Ryes plass, sette seg på en benk og se på småbarna som lekte. Det var deres største opplevelse. Roy malte Besteforeldre på Grünerløkka, som jeg fikk i gave og fortsatt eier. Med dette maleriet på hedersplassen i stua kjennes Roy alltid nærværende.

Han var tidlig ute med maleteknikken pointillisme. Nasjonalgalleriet kjøpte inn bilder, men melankolien slapp aldri taket. Hele livet levde han alene.

Malerisk byhverdag

Siste gang vi møttes var i 1987 under Høstutstillingen. I 2008 døde han, broren Tom hadde gått bort åtte år tidligere.

I dag henger Roys bilder i museer. De selges for pene beløp hos Blomqvist.

En gang sa han til meg: «En skitten hverdag på Grünerløkka er mer malerisk og mer poetisk enn Brudeferden i Hardanger.