Kampen for sjølbestemmelsen

Kampen for sjølbestemt abort har pågått i over 100 år. Den starta med en artikkel i Social-Demokraten, denne avisas forløper, i 1913.

 

«En kvinde, som beslutter sig til fosterfordrivelse, hun vet hvad hun gjør, men hendes motiver er sterkere end frygt for døden. Overfor en saadan ulykke maa andres domme forstumme. Især mænds.»

Ordene tilhører Katti Anker Møller, og de falt i forbindelse med to dommer i lagmannsretten i 1913. Sakene gjaldt to personer som hadde ytt hjelp til illegal abort. Kvinna i den ene saken var ei sjubarnsmor som frykta at hun ikke ville overleve et svangerskap til. Den andre dreide seg om ei ung jente som døde som følge av inngrepet.

Les også: Starten på abortkampen

Mange delte skjebne med disse kvinnene og deres hjelpere. I straffelovens § 245 het det den gang: «Kvinde, der ved fordrivende Midler, eller på anden Maade retsstridig dræber det Foster, hvormed hun er svanger, straffes for Fosterfordrivelse med Fængsel indtil 3 Aar. Gjør noen anden end Moderen sig skyldig i Fosterfordrivelse eller Medvirkning hertil, straffes han med Fængsel i mindst 2 Aar, men fra 6 Aar indtil paa Livstid, saafremt hun som følge av Forbrydelsen omkommer.»

Kvinner som var blitt uønska gravide, var dermed henvist til «kloke koner» og andre ukyndige. Eller de prøvde i fortvilelse å løse problemet sjøl. Ifølge boka «Vi var mange», om 1970-tallets kvinneaktivister, som kom ut i fjor, var den vanligste illegale metoden å stikke noe opp i livmora, for eksempel en strikkepinne, for å sette i gang en blødning. Gikk det galt, risikerte kvinnen å dø hvis hun ikke kom raskt til sjukehus. Overlevde hun, kunne hun altså bli tiltalt for fosterfordrivelse.

Godseierfruen Katti Anker Møller var den første som tok offentlig til orde for å avkriminalisere abort: «Straf for fosterfordrivelse var naturlig i gamle dage, da hustru og barn var mands eiendom. Da var en fosterfordrivelse indgrep paa mandens enemerker. En saadan opfatning kan ikke lenger forenes med den personlighetens frihet, som er frugten av den moderne kvindeemancipation.»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Møller slo fast at «raadighet over egen krop og hvad i den er», var selve grunnlaget for frihet. En kvinne som så nødt til å avbryte et svangerskap, hadde rett på hjelp fra en lege. Og hun skulle ikke straffes for at hun risikerte livet for å unnslippe en umulig situasjon.

Hun skrev også: «Hensynet til et begyndende foster, den plantelignende ansamling av stof og vædske i en kvindes indre, uten følelse og bevisthet, kan ikke veie op mot de krav, der kan gjøre sig gjældende hos et voksent menneske midt i livets kamp. En læge har ret til under visse betingelser av hensyn til morens liv at avbryte et svangerskap, men kvinden selv skulde ikke ha ret til at fatte en lignende beslutning, naar hun selv synes det gjælder hendes liv eller ære? Det er anderledes naar fosteret er født, da er det et selvstændig væsen, et barn.»

Avisinnlegget provoserte kirka, legestanden og dessuten mange kvinner. Men fra arbeiderklassen fikk hun støtte. Abortsaken hadde et tydelig klasseperspektiv: Gifte kvinner i overklassen hadde forbindelser som gjorde en eventuell abort tryggere, mens kvinnene i arbeiderklassen var prisgitt kvakksalverne. Bare på Ullevål sjukehus døde det årlig åtte kvinner etter illegal abort i 1920-åra. Midt på 1950-tallet ble det anslagsvis foretatt 7300 illegale og 3200 legale aborter årlig. Katti Anker Møllers datter Tove Mohr og datterdatter Tove Phil, overtok stafettpinnen i kampen for å gi kvinnen råderett over egen kropp.

Den første norske abortloven ble vedtatt i 1959, men trådte ikke i kraft før i 1964. En gravid kvinne kunne fortsatt ikke velge å ta abort. Hun kunne ikke engang søke sjøl. Det var legen hennes som bestemte om det skulle søkes. Og ei abortnemnd bestående av to leger avgjorde om søknaden skulle innvilges. Abort var bare aktuelt hvis kvinnens liv eller helse sto i fare, ikke av sosiale hensyn.

Les også: Nemnda med makt over liv og død

Og den illegale abortvirksomheten fortsatte. Så seint som i 1968 registrerte Ullevål sjukehus et dødsfall etter en illegal abort. Mora til den unge kvinnen innrømte å ha forsøkt å hjelpe dattera med å ta abort, men av frykt for represaliene hadde hun unnlatt å kontakte lege før det var for seint. De abortsøkende opplevde nemndsystemet som fornedrende. Mange følte seg trakassert, blant annet gjennom inngående utspørring om seksuallivet. Ei fembarnsmor fortalte at hun måtte ha en psykiatrisk erklæring på at hun nærmest var uskikka til å få barn før søknaden ble innvilga. Mange kom gråtende ut etter et møte med nemnda.

For den nye kvinnebevegelsen som vokste fram på søttitallet, ble kampen for sjølbestemt abort en hovedsak. I 1974 la Arbeiderpartiregjeringa fram ei stortingsmelding med forslag om sjølbestemt abort som fikk støtte fra Sosialistisk Valgforbund. Abortforkjemperne følte at seieren var nær, men forslaget falt med én stemmes overvekt: den kristne SV-representanten Otto Hauglins. Han forklarte standpunktet sitt sånn: «Det som for meg nå synes uoppgivelig er at avgjørelser som har med liv og død å gjøre, må tas av samfunnsinstitusjoner.» (Sirene nr. 2, 1973)

Motstanderne av sjølbestemt abort sloss for at abort bare skulle tillates når det var fare for moras liv eller i tilfelle av voldtekt. Sosiale årsaker skulle ikke bety noe, heller ikke veldig ung alder. («Ikke send meg til en kone, doktor», Ellen Aanesen).

Et nytt kompromissforslag til abortlov kom opp i Stortinget i mai samme år. Denne gangen stemte SVs Otto Hauglin for forslaget, som dermed ble vedtatt. Først nå ble trusselen om straff for kvinnen avskaffa. Den nye loven åpna for at abort kunne innvilges av sosiale grunner, og nå skulle kvinnens egen oppfatning tillegges vesentlig betydning. Men nemdene ble beholdt, og helsepersonell fikk rett til å reservere seg. 30. mai 1978 kom endelig loven om sjølbestemt abort opp i Stortinget. Nå satt ikke Otto Hauglin på tinget lenger, og loven ble vedtatt med én stemmes overvekt – presidentens dobbeltstemme.

Men abortmotstanderne aksepterte ikke nederlaget. «Hyrdebrev» ble lest fra landets prekestoler og blodige ofringer og begravelser av dokker som så ut som fostre, ble iscenesatt. De trengte seg inn på sjukehus for bokstavelig talt å forhindre at kvinner fikk utført lovlig abort. Våren 1986 arrangerte de et «korstog» gjennom Oslos gater under slagordet «Ja til livet – nei til fri abort». Abortforkjempere arrangerte motdemonstrasjon med slagordet «Aldri mer strikkepinner – fortsatt sjølbestemt abort!»

Til tross for abortmotstandernes spådommer føyk ikke aborttalla i været etter at loven om sjølbestemt abort trådte i kraft. Tvert imot. Bedre prevensjon og velferdsordninger for gravide og småbarnsforeldre har ført til lavere aborttall. Likevel har ikke motstanderne gitt opp kampen. I år foreslår regjeringa atter en gang innstramminger i kvinnens sjølråderett over egen kropp. I årets 8.-marstog er hovedparolen «Forsvar selvbestemt abort – Fjern nemndene!».