Klinking foregikk i mange varianter. Her ser den ut til å foregå som i Tryggve B. Steens beskrivelse: at man klinker mot en vegg.

I den tøffe knappetida

Knapper var hard valuta blant Kristianias unger. Høyest i kurs sto «messinger».

 

Av Beate Muri

Knappene var ettertrakta vare fordi de kunne omsettes i lek og moro. Journalisten Tryggve B. Steen (1892–1970) omtalte oppveksten sin som «knappe-tiden».

En av kameratene hans hadde kommodeskuffen full av knapper og gikk for å være verdens rikeste mann. Gutta oppbevarte ellers knappe-rikdommen sin i bukselommene, mens jentene lagde seg egne «knappeposer» med snøring, som de bar i snor rundt halsen.

Den enkleste måten å skaffe seg kapitalen på, var å sprette knapper av egne klær eller robbe familiens garderobe. Oskar Braaten har skildra dette i romanen «Ulvehiet», når Matilde og Jonny skal «hyppe» (et kortspill som ifølge Steen minte om gnav):

«Knapper! Joda! vent litt, jeg skal nok finde knapper! Hun ser nedover sin kjole, der sat da en gang nogen knapper paa den, nei, naa er de borte. Hun hadde da en gang to knapper ved hvert haandledd, men nei, de er borte de ogsaa. Men i ryggen? Nei, det er sandt, hun hyppet bort de siste her for et par dage siden, og sikkerhetsnaalene som sitter isteden, gaar det jo ikke an aa hyppe med!

Synnøve! nei det er sandt: bare naaler der ogsaa! Vent litt! sier Matilde, hun stormer ut i kjøkkenet, hun kommer ind igjen med en bordkniv i haanden: Naa skal det bli knapper! sier hun. – Men aa er det du gjør! sier Jonny: Skjærer du knappene tur trøia til far din og søndagslivet til mor di?

Blaas paa dig! sier Matilde. Han papa er jo ikke hjemme, og hu mama bruker jo aldrig det livet! sier hun. For resten saa vinder jeg dom igjen og syr dom i igjen, skjønner du vel!»

Fedre med uniformerte yrker skal ha vært spesielt utsatt for knappetjuveri. I erindringsboka «Det var en annen tid» forteller Steen om en politikonstabel som «savnet alle knappene i uniformsjakken sin, og det var ille for ham. Det var også ille for hans sønn, som i de første timer etter oppdagelsen hadde vondt for å sitte.»

Grunnen til forskjellsbehandlinga av knappene var selvfølgelig kursen. Mest verdifulle var uniformsknapper eller såkalte messinger – jamfør uttrykket i Rudolf Nilsens dikt «Tilbake til livet» om politiets manglende tilstedeværelse i nødens stund: «men ellers så lyser det messing i gatene tilig og seint!» Messinger var verdt fra 8 til 12 «stikk».

Andre metallknapper var verdsatt til 6 stikk, vel å merke hvis de hadde «hemper», ikke hull. Perlemorsknapper med to hull var verdt 4 stikk, mens knapper med fire hull var «lus». Knapper kunne brukes som innsats i mange ulike spill. For eksempel i «kakk».

Her gjaldt det å kaste ned et tårn bestående av ti murstein. Den som klarte å rive ned tårnet, fikk riste og kaste potten med knapper. Knappene som landa med hempene opp, var vinnerens gevinst. Resten av potten ble rista av han som kom på 2. plass. Hvis det var noen knapper igjen, fikk også 3. plassen og de utafor pallen riste.

Knappetidas kanskje mest populære spill var klinking. En lek som fantes i utallige varianter. Steens versjon gikk ut på å kaste – eller klinke – klinkekuler mot en vegg.

Han forteller at gutta bare brukte jernkuler, jentene glasskuler med fargerike mønstre inni, antakelig ganske like de vi har i dag. Kuler av kritt og med røde eller grønne striper var simpleste sort og ble bare brukt av «de nesten umyndige». Sånn kunne leken foregå: «Anton går inn til veggen, veier prøvende jernkulen i hånden og klinker den passelig hardt, så den spretter tre-fire meter ut og havner i sølen. Ole, som er to’er gjør det samme, men han har det vanskeligere, for han skal klinke slik at han kommer så nær Antons kule med sin at han kan «kvarte», det vil si å nå begge kulene med en hånds fingre. Han «kjekser» kulen et par ganger mot veggen og fanger den i hånden igjen, måler avstanden nøye før han klinker.» Oles kule havner et stykke fra Antons, men ved å sprike så hudskinnet nesten revner, klarer han å berøre begge kulene og vinner dermed en knapp. Men nestemann Martin spytter «lykkespøtt» på kula før han klinker til og får den til å lande mellom de to andre.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Han kvarter begge. Men Anton tar revansj med å ta «klabb og babb» – han treffer Martins kule og kan kvarte Oles og er dermed spillets seierherre. Et annet spill var «Ball i hatt», også i utallige variasjoner. Gutta stilte luene sine skrått mot en vegg med skyggen ned. Så gikk de noen skritt unna og førstemann skulle trille ballen inn i en av luene. For den som eide lua, gjaldt det å hente ballen fortest mulig og rope «Stå!», mens de andre løp så langt de rakk. Lue-eieren skulle så «stikke» en av de andre med ballen. Den trufne ble nestemann til å trille. Hvis kasteren bomma, måtte han ta sin hatt og forlate spillet. Kreative barn kunne også tjene knapper. For eksempel ved å lage såkalte titteskap: «Gjennom et hull i en pappeske fikk vi se inn i en eventyrverden. Eskens lokk ble forsiktig løftet av, da lyste det fra en deilig blå himmel laget av silkepapir, og på scenen sto yndige, romantiske glansbildefigurer som på et virkelig teater.» (Ørnulf Hodne: Barndom i Norge gjennom tusen år). Glansbilder eller «glans» – blanke og fargerike papirbilder – var i seg sjøl attraktive verdipapirer. De fantes i kategorier som engleglans, blomsterglans, babyglans og nisseglans – med og uten glitter.

Objektene ble oppbevart i sigar- eller konfektesker eller klistra inn i kladdebøker og spesialalbum. De var også populære gaver og kunne erverves ved å være snill, flink på skolen eller møte opp x ganger på søndagsskolen. Ifølge «Glansbildenes historie» av Estrid Faurholt var det vanlig å lage «puttebøker» ved å brette boksidene i gamle skrivebøker så de ble «lommer». Boka kunne brukes til å bytte glansbilder tilfeldig, men også til gambling. Eieren la da glansbilder i noen av lommene og lot andre være tomme. Så gjaldt det for motstanderen å tippe riktig lomme ved å plassere en innsats av glans et sted i boka. Traff man en lomme med glansbilder i, var disse vunnet. Var lomma tom, tapte man innsatsen.