Her ligger siste rest av Kongshavn, Oslos forsvunne bydel

Bli med til Kongshavn. Kjent for det beste makrellfiske. Helbredende kildevann. Forfriskende sjøbad for ti øre stykk, et vertshus fylt av forlystelser, ja, til og med en karusell kan du få svingt deg rundt i. Ikke nå lenger da, dette var den gangen du tok dampbåten «Ceres» sjøveien.

Nå må du sette deg på 81-bussen. Gå av på det andre stoppet langs Mosseveien. Bortsett fra skiltet på bussholdeplassen er det ingen spor igjen av Kongshavn. Det er nesten umulig å forestille seg når du nå skal orientere deg rundt i betonglandskapet ved Sydhavna. Men her, på nedsiden av Mosseveien, lå det en gang en idyllisk rekke med trehus, en friluftsrestaurant med eget sjøbad. Eget revyteater. Rosebusker og plommetrær i hagen. I 2010 sto bare en gatestump igjen, tett inntil jernbanen. I alt sju slitne bygninger, ikke ulikt «Hylla» på Vålerenga. De eldste hadde ligget der siden 1700-tallet. Så ble alt revet.

Les om «Hylla» her: Dette kan skje med trehusrekka på «Hylla» på Vålerenga: Halvparten reddes, halvparten rives

Kongshavn 1947 og 2020. Foto: Leif Ørnelund/Oslo museum og Hilde Unosen 

Hva var det egentlig som skjedde?

– De som bodde der, de bodde på lånt tid, forteller journalist og forfatter Ivar Sekne, som nylig har gitt ut den lokalhistoriske boka «Natur under angrep». Her forteller han blant annet historien om nettopp Kongshavn.

– Lenge vernet bebyggelsen seg selv. Den lå der som ei attergløyme, inneklemt som den var, mellom Mosseveien og jernbanen.

Ivar Sekne har fordypet seg i Kongshavns historie i boka «Natur under angrep - Historen om kyststripa Kongshavn-Hvervenbukta». Foto: Hilde Unosen 

Som guttunge på 60-tallet, og helt fram til 2000-tallet, pleide Ivar Sekne å sykle forbi der oppe på Mosseveien og titte ned på husene.

– Det var fremdeles ganske idylliske forhold, små hageflekker, de lå der som i en egen liten tidslomme, minnes han.

– Greit at det begynte å bli litt slitent der, men det var i hvert fall liv. Nå er det blitt et helt annet sted. Det er en fundamental endring.

Les også: Vålerenga: Trehuset forsvant, men eieren vant

Dødsstøtet

For Statens Vegvesen fant ut at de trengte akkurat den stripa der husene lå. De skulle utvide veien ned til havna, og lage en ny, stor rundkjøring.

– Det var dødsstøtet. Dødsstøtet for de aller siste sivilisasjonmessige etterlatenskaper av bebyggelsen i Kongshavn-området. Nå er det bare funksjonelle havnebygg igjen der. Båthavner kan være idyll. Betongkaier er definitivt ikke det, fastslår Ivar Sekne.

Husene fotografert fra Mosseveien rundt 1980. Foto: Anne Kathrine Breien/Oslo museum

Gikk under radaren

«Ny adkomst til Sydhavna» het planprosessen som utraderte Kongshavn. Byantikvaren kjempet lenge for husene. Fortidsminneforeningen likeså. Selv Statens Vegvesen så verdien av bebyggelsen i sin utredning: «En betydelig kulturhistorisk verdi».  Like fullt, husene måtte vekk.

– Dette ble fremlagt som at ingen kunne stoppe det, sier Ivar Sekne om prosessen som foregikk tidlig på 2000-tallet.

– Det gikk litt under radaren for opinionen. Og det var så få hus, det var ikke som Rodeløkka eller Kampen. Bare en liten stripe gjenglemte hus.

Flyfoto av husrekka i 2010. Foto: Vegvesenet

Fisker og gaardejer Kristoferssen

I 1885 var det ganske annerledes. Folketellingen for Kristiania det året viser at det bor fiskere med familier i alle bolighusene på Kongshavn. I nummer 65, det huset som nå ligger demontert i containere på Filipstad, bodde fisker og gaardejer Kristian Kristoferssen sammen med en rekke andre familiemedlemmer, blant annet den 15 år yngre Kristofer, også han fisker av yrke.

For det var fiskere som først slo seg ned ved sjøkanten på Kongshavn på 1700-tallet. Det var ikke tilfeldig, det ble sagt at stedet hadde den beste makrellplassen, at makrellen regelrett sto og kokte i fjorden utenfor. Fiskerne bygget seg noen enkle boliger og sjøbuer. Før jernbanen kom, lå disse husene helt nede ved vannkanten.

Denne beliggenheten skulle vertshuset, som fikk navnet Kongshavn Bad, nyte godt av.

Vertshuset Kongshavn Bad var i drift helt fram til krigen. Her fra cirka 1910. Foto: ukjent/Oslo museum 

Fem øre ekstra for håndkle

På begynnelsen av 1800-tallet ble nemlig det største av bolighusene solgt til en traktør, som åpnet opp et vertshus i Kongshavn. Det vil si, det var visst mer enn et skjenkested. Her kunne gjestene forlyste seg med både karusell og biljard. En av dem som ofte var på besøk her som guttunge, var Henrik Wergeland. Han var venn med sønnen til verthuseieren. Senere skulle vertshuset skifte eiere og det ble enda mere forlystelser, som fyrverkeri, luftballonger, dansesal og kjeglebane. Etter hvert hadde stedet til og med egen revyscene.

Bade kunne du selvsagt også gjøre, men det var forbeholdt menn og kostet 10 øre badet. 15 øre hvis du trengte håndkle.

Kongshavn Bad cirka 1900, fra Tom Schibbyes postkortsamling. 

Brant på nyttårsaften

I 1879 begynte togene å ramle forbi Kongshavn. Husene som lå der, ble med ett liggende inneklemt mellom de to ferdselsårene, jernbanen og Ljabrochausseen, i dag bedre kjent som Mosseveien. Det sies at skuespillerne og musikerne på Kongshavn revyteater måtte ta pause hver gang et tog dundret forbi scenekanten.

Revyscenen på Kongshavn i 1865. Foto: Oluf Falck-Ytter/Oslo byarkiv

Kongshavn Bad var i drift helt fram til krigen, mens revyteatret brant nyttårsaften 1946.

Da hadde allerede Klara Anette Andersen flyttet inn på Kongshavn. I 1963 har Nordstrand Blad et intervju med henne.

Hushjelpen Klara

Klara hadde kommet til Kongshavn under krigen, i 1941, for å stelle for den gamle sjømannen og fiskeren Christian Christoffersen, som bodde i Mosseveien 65.

(I folketellingen for Kristiania for 1885 finnes to fiskere, Kristian og Kristofer Kristoferssen, på denne adressen. Det er nærliggende å tro at en av dem er faren til Christian Christoffersen, og at etternavnet er skrevet med to ulike skrivemåter. Journ.anm).

Hun flyttet inn i et værelse i huset, som Christoffersen hadde fortalt henne at var 130 år gammelt. Allerede i 1916 hadde han solgt eiendommen til jernbanen, men fortsatte å bo der frem til sin død i 1946. Da Christoffersen døde, overtok Klara og mannen hennes, jernbanearbeider Hans Andersen, huset og leiekontrakten. Hans plantet epletrær og plommetrær i hagen. Klara forteller om landlig idyll.

Men Kongshavns storhetstid var forbi.

– Jernbanen, som hadde kjøpt opp husene tidlig på 1900-tallet, solgte etter hvert husene, med tilhørende leiekontrakter, til kommunen, forteller Ivar Sekne.

– Tidlig på 80-tallet sa NSB opp leiekontraktene, og jernbanefolka flyttet ut.

Trehusbebyggelsen i Mossveien 61, 63 og 65. Her er et par av beboerne fotografert i 1979. Foto: Manfre Rode/Oslo museum

Nå var landskapet rundt husene fundamentalt forandret. Havneutbyggingen nedenfor husene hadde spist mer og mer av kyststripa.

Inn kom husokkupantene

Husene ble stående tomme. Husokkupanter flytta inn. De skulle snart få seg en skikkelig overraskelse.

– Oslo kommune bestemmer seg for å selge eiendommene som uansett var planlagt å bli en del av havna. Kommunen tenkte vel at dette er det ikke vits å bruke mer penger på. De ville kvitte seg med vedlikeholdsansvaret, tror Ivar Sekne.

I 1984 får dermed åtte husokkupanter tilbud om å kjøpe husene på Kongshavn for en symbolsk sum. En krone per stykk.

Vi hopper fram til denne delen av årtusenskiftet. I 2010 vedtar bystyret den endelige reguleringsplanen for den nye atkomsten til Sydhavna. Husene skal rives. Året etter kjøper Statens Vegvesen opp husene. Til markedsverdi. 20 millioner kroner.

Åtte husokkupanter i Kongshavn blir millionærer. En av okkupantene, Tom Michalsen, blir intervjuet i Aftenposten, der han forteller at han nå har kjøpt nytt hus på Flisa, et par gamle biler, og kvittet seg med gammel gjeld. Han var egentlig glad til for at de tapte kampen. Husene hadde vært ganske kalde på vinteren.

 Faksimile fra Aftenposten.

Les også: Bevaringsverdige Nedre Torshov gård kan bli revet for å få plass til nye hus

Et kompromiss

Byantikvaren ble overkjørt av veimyndigheter og havnevesen. Som et kompromiss fikk byrådet med seg bystyret og Havnestyret på å bevilge penger til at et av husene skulle tas vare på, demonteres, flyttes og remonteres. Valget falt på nettopp det huset som fiskeren Christian Christoffersen hadde bodd i, og der Klara Anette Andersen var hushjelp under og etter krigen.

– Jeg forsto det som et kompromiss som de fleste var fornøyde med, forteller Åsa K. Nes, eiendomsdirektør i Oslo Havn.

– Statens vegvesen trengte ny adkomst til Sydhavna, og bebyggelsen i Kongshavn måtte rives. Den var jo også ganske stemoderlig behandlet, og hadde stått tom i lang tid.

Det var de som ble pålagt ansvaret for å demontere huset, og å ta vare på det fram til huset kunne gjenoppføres på nytt sted.

Her (med rød ring rundt) er huset fra Kongshavn plassert inn de nye planene for Grønlia, ytterst på friområdet. Illustrasjon: Rodeo arkitekter.

– Nå venter vi på at planene for Grønlia skal bli ferdig. Det er satt av plass til huset i buffersonen mellom byen og havna, sier Åsa K. Nes.

– Hva skal det brukes til?

– Her kan man være med å påvirke. HAV Eiendom har en utstilling på Deichman i Bjørvika der man kan komme med forslag. Man kan også gå inn på gronlikaia.no og si sin mening. Det kan for eksempel bli serveringssted og klubbhus for ulike foreninger. Men det er et stykke ned i veien før dette skal besluttes.

– Men huset skal opp igjen?

– Ja.

Mosseveien 65 ligger demontert og lagret på Filipstad. Foto: Hilde Unosen 

Enn så lenge ligger det gulmalte fiskerhuset lagret i fire blå containere med luftavfuktere på Filipstad.

Resten av husene, hagene og plommetrærne til Klara måtte ryke for den nye rundkjøringen og havneveien. Nå står kun en mur av betong der husene en gang lå. Det er ingen spor igjen av gamle Kongshavn.

Men som Klara sa til Nordstrand Blad da hun ble intervjuet den gangen på 60-tallet:

– De kan tro det var liv og det var vakkert!