Aker kommune søkte tidlig om at Grønland skulle ligge under Christianias fattigdistrikt ettersom mange av byens arbeidere bodde her. I tillegg utgjorde håndverkere og handelsfolk i forstaden tøff konkurranse for byens borgerskap. Foto av Tøyengata sett fra Grønlandsleiret 1896.

Forstedene ingen ville ha

Christiania ønsket på ingen måte byområdet vi i dag kjenner som Oslo Øst velkommen til byen. Så kom fabrikkene.

Oslo

 

Av Johanne Bergkvist

Midt på 1800-tallet ønsket landkommunen Aker å kvitte seg med områdene som lå øst for hovedstaden. Men Christiania ønsket ikke ha Gamlebyen, Grønland, Tøyen, Grünerløkka og Sagene som del av byen, områdene som inkluderte mer enn halvparten av Akers befolkning. Etter en lang dragkamp om forstedene ble områdene til sist innlemmet i Christiania.

Christiania hadde helt siden opprettelsen i 1624 upopulære forsteder. For kjøpmennene og håndverkerne med borgerskap i byen utgjorde forstadsbeboerne tøff konkurranse. En sentral dragkamp mellom de to kommunene Aker og Christiania var spørsmålet om hvem som hadde ansvar for de sosiale utgiftene.

Les også: Bedremannsbarna i Kristiania

Byen trengte arbeidskraft, men slapp ansvaret for den fattige arbeiderklassen som flokket seg til forstedene. Ikke overraskende tok derfor Aker fattigvesen opp spørsmålet i 1803.

De mente fattigdommen i forstedene skyldtes «trængende, som enten har arbeidet eller endnu arbeider i byens tjeneste». Akers søknad om en kongelig proposisjon om saken ble avslått i 1832. Men saken kom opp igjen som den første store saken i Aker kommunestyremøte i 1838, som enstemmig vedtok å søke om at Grønland fattigdistrikt skulle legges under Christiania by.

Saken ble mer brennende for hvert år. Mens befolkninga i Aker kommune, som strakte seg rundt Christiania by, ble fordoblet mellom 1801 og 1845, ble befolkninga i forstedene firedoblet i samme periode. Nøden var stor. Henrik Wergeland la i «Forstedenes klagesang over Kristiania» skylda på byens privilegier: «At være et Stedbarn kan/ faae Stene til at græde./ Men Stedbarn er Vaterland / og Fjerdingens arme Stræde. /I Kristiania dog / ei græde de Stene derved. / De reise sig op i Palladser, og / kun knuge os dybere ned».

Formannskapet i Aker klaget i 1841 til fogden i Aker over at forstedene var «forladte Vrag, som alle Autoriteter skyde fra sig, et Pøle uden Brolægning, uden Belysning og uden Oplysning, uden Politi, uden Vægtere, og uden noget af de Midler til god Skik og Orden, som fornødiges i Byer fremfor i Landdistrikter, hvorfor de ogsaa ere Usædelighedens, Vanartens og Fordærvelsens Rede, lige skadeligt for alle Omgivelser, men for Byen især, hvorfra kun en unaturlig Lov og ikke Forholdets Natur adskiller dem, til Skade, Spot og Skam. Er Borgerskabet i Christiania ømt for Byens Ære, hvilket man ofte har Grund til at antage, synes det at maatte slaae op en Tavle paa Vaterlands Bro, der kunde underrette Alle og Enhver om, at der var Byens Grændse, og at man udenfor kun fik se dens Elendighed, som Loven hidtil har befriet Byen for at tage sig af» (Edvard Bull, Akers historie).

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

I 1844 la en kommisjon som skulle utrede forstedenes status fram to alternative forslag, enten at forstedene skulle innlemmes i Christiania, og Akers tinglag deles i to, Aker og Oslo – eller at forstedene skulle etableres som en egen kjøpstadskommune, «Akerstad» med et årlig bidrag fra både Christiania og Aker ettersom den i hovedsak kom til å bestå av fattigfolk. Christiania kommune var sterk motstander av begge modellene og trenerte saken fram til 1850-tallet. Da begynte stemningen å snu.

Industrialiseringa fra 1840-åra hadde gjort forstedene langs Akerselva, Grünerløkka og Sagene helt til Sandaker innbringende. Striden i 1850-åra var derfor motsatt av uenighetene tiårene før. Forstedene var nå ikke bare en utgift, men en inntekt. Nå ville Christiania ha en størst mulig bit, mens Aker strittet imot.

Regjeringa satte ned en ny kommisjon i 1852 for å utrede spørsmålet om Christianias grenser (Jan Eivind Myhre, Oslo bys historie bind 3). Spørsmålet var nå ikke om det ble en utvidelse eller ikke, men når og hvordan. Stortinget vedtok byutvidelse i 1854, der alle forstedene sørøst for byen, fra Akerselva til og med Oslo (Gamlebyen) skulle innlemmes. Det samme skulle Grünerløkka og nordre Sagene. Lovforslaget ble først sanksjonert av regjeringa i 1857 og trådte i kraft 1. januar 1859. Nesten hele utvidelsen foregikk øst for Akerselva. Vest for elva var det bare en strimmel mellom elva og Maridalsveien ved Graahs spinneri og en del av Bjølsenjordet, også det mellom Maridalsveien og elva, som ble del av byen. Utvidelsen var på nesten 4.000 dekar, en betydelig del av byen som nå med bymarka var på i underkant av 10.000 dekar.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.

Les også: Bombebaron i nattskjorte