Det er gata som er deres fabrikk

Den rosa fanen vaier i Oslos gater for å sikre et organisert arbeidsliv også i framtida, mener de streikende sykkelbudene i Foodora. – Folk tar disse godene som en selvfølge, men de er kjempet fram.

Klokka er ikke sju en gang når Paul Olai-Olssen gir dagens første intervju, til NRK.

Jo, han savner å sykle, sier han til journalisten. Men dette er mye større enn Olai-Olssen og hans behov for å bevege seg. Det handler om framtidens arbeidsliv i Norge, intet mindre.

– Hva er det dere streiker for, spør NRK-journalisten.

Paul Olai-Olssen, nestleder i klubben i Foodora, har vært i streik i fem uker nå. Han har svart på dette spørsmålet i alle kanaler enormt mange ganger. Han har svaret klart:

– Det er veldig enkelt. Vi streiker for å få omtrent de samme rettighetene som alle andre i Norge har. En tariffavtale, sier Olai-Olssen.

Rosa parade: Hver eneste dag sykler en parade av rosa streikende Foodora-bud gjennom Oslos gater, som oftest med Paul Olai-Olssen helt i front. ALLE FOTO: JENS-MARIUS SÆTHER

Rosa parade: Hver eneste dag sykler en parade av rosa streikende Foodora-bud gjennom Oslos gater, som oftest med Paul Olai-Olssen helt i front. ALLE FOTO: JENS-MARIUS SÆTHER

Han fortsetter:

– Folk tar disse godene som en selvfølge, men de er kjempet fram. Vi driver i en ny bransje i Norge, og vi må kjempe fram en ny avtale.

Olai-Olssen bruker ord som «tarifftomt rom». Han kan de tunge, faglige uttrykkene. Men først og fremst kan Paul Olai-Olssen spillet. Det er derfor han allerede har laget en plakat med et hull i, som han håper at et viktig hode skal tre seg inn i noen timer senere, mens alle mulige medier tar bilder.

Les også: «Nå rykker deler av arbeidslivet tilbake til start»

Et medieshow

Ingenting skjer på ekte i 2019 om det ikke er noen til stede for å filme hendelsen. Bak NRKs kameramenn står John Fredrik Kristiansen, Foodora-streikens SoMe-ansvarlige, og filmer at Olai-Olssen filmes. Bak der igjen står Dagsavisen og noterer.

Det er den samme logikken som gjør at de streikende Foodora-sykkelbudene begynner streikevakta tidligere, mye tidligere, enn vanlig denne fredagen. Allerede klokka halv åtte har de fått opp de to partiteltene, og takka som de steker svelene på er i ferd med å bli varm.

De begynner fire timer tidligere enn vanlig slik at NRKs kamera skal ha noe å filme.

De streikende sykkelbudene er i ferd med å bli mestere i streik. Det skjer mot alle odds.

Gata er deres fabrikk

Det skal egentlig ikke være mulig å organisere arbeidere i «den nye økonomien», eller plattform-økonomien om du vil, eller «gig»-økonomien, eller var det delingsøkonomien?, så effektivt som Paul Olai-Olssen og klubbleder Espen Utne Landgraff har klart, med god hjelp av Fellesforbundet og Oslo Transportarbeiderforening.

I den nye økonomien er hver ansatt som en slags satellitt, alene på jobb og isolert fra kollegene sine. Hvor møter et sykkelbud kollegene når det ikke finnes et pauserom der de samles for å spise lunsj? Når jobben består i å tråkke rundt på sin egen sykkel, og jo fortere man trår, jo mer tjener man? Når oppdragsgiveren er en app på telefonen som forteller deg hvor du skal plukke opp neste levering og hvem du skal levere den til?

Les også: Foodora-streiken utvides - flere syklister tas ut

Kristin Jesnes, forsker ved forskningsstiftelsen Fafo, studerer fenomenet som vi for enkelthets skyld skal kalle plattform-økonomi i denne teksten. Hun står på podiet og forteller om denne isolerte arbeideren under Fafos frokostseminar om Foodora-streiken og dens konsekvenser. «#Rosastreiken: et bud om framtidens streik?», har Fafo kalt seminaret. Det er ikke helt unikt at sykkelbud eller andre arbeidere går ut i streik, forteller hun, det har skjedd flere steder i Europa. Hun siterer fra franske CLAP, et kollektiv som organiserer blant andre Foodora-syklister:

«Fagforeningsstrukturen er ikke tilpasset syklister. Vi har ingen fabrikk, et sted, ingen vi kan gi løpeblader, ingen kaffemaskin vi kan samles rundt. ’La rue est notre usine’». På norsk: «Det er gata som er vår fabrikk».

Tydelig: Budskapet er ikke til å ta feil av når de Foodora-ansatte sykler gjennom Oslos gater.

Tydelig: Budskapet er ikke til å ta feil av når de Foodora-ansatte sykler gjennom Oslos gater.

Legg til at arbeidere i plattform-økonomien gjerne er en brokete gjeng med ulik tilknytning til arbeidslivet, og vilkårene for organisering blir vanskelig. Noen er studenter som gjerne vil ha en ekstra inntekt ved siden av studiene, og kanskje til og med ser på jobben som sykkelbud som en betalt treningsøkt. Andre er gjerne innvandrere som får sin første tilknytning gjennom lavterskeltilbudet, og som er helt avhengig av inntekten. Mange i denne gruppen kjenner ikke rettighetene til en arbeidstaker i Norge, og kan tro at å organisere seg kan koste dem jobben.

Utmanøvrerer den moderne kapitalismen

Og likevel, altså, har de Foodora-ansatte sykkelbudene klart å organisere over 200 medlemmer. Likevel er 195 sykkelbud tatt ut i streik fra og med denne fredagen, og ytterligere 57 vil gå ut i streik om konflikten ikke løses innen 1. oktober. I den siste gruppa er sågar 27 organiserte sykkelbud i Trondheim, noe som betyr at Foodora-streiken ikke lenger bare er et Oslo-fenomen.

Hvordan har sykkelbudene Paul Olai-Olssen og Espen Utne Landgraff klart å utmanøvrere den moderne kapitalismen og samlet en front for å sørge for at også framtidens arbeidsliv vil ligne på det arbeidslivet vi er blitt vant til i Norge?

En god lunch

Espen Utne Landgraff er også til stede på Fafos frokostseminar. Han drar kortversjonen av hvordan det hele startet for forsamlingen:

Foodora startet opp i Norge i 2015. I 2016 var Oslo Transportarbeiderforening i stuss om hvordan de skulle komme i kontakt med de rosa sykkelbudene. Løsningen var like åpenbar som den var god: Transportarbeiderforeningen bestilte mat fra Foodora til et styremøte, og sørget for å bestille så mye at det måtte to bud til for å levere all maten. Da de to budene kom fram, ble de utstyrt med brosjyrer og pepret med informasjon om sine rettigheter.

Noen titalls Foodora-bud slo til og ble med i foreningen. Det første kravet om tariffavtale kom opp i kjølvannet av denne første organiseringen av Foodora-bud, og selv om ingen var klar over det da, skulle kravet i 2016 gi arbeidsgiveren tung skyts under streiken tre år senere.

– Det var i denne forbindelsen at speditøravtalen ble nevnt som et utgangspunkt, sier Utne Landgraff.

Les også: Foodora-streiken kan bli avblåst før partene er enige om en avtale

Bak den trauste ordkombinasjonen ligger det sprengkraft: Det er dette tidlige kravet som gjør at Carl Tengberg, den 30 år gamle svensken som er daglig leder i Foodora, kan hevde i mediene at sykkelbudenes krav om tariffavtale vil koste Foodora 100 millioner i året.

Denne første bølgen av organisering mistet etter hvert piffen. Det var en felles kjærlighet for sykkel som skulle vekke organisasjonsgnisten til live igjen ett års tid senere.

Sykkelfreaks og en plan

Det er på dette tidspunktet Lorenza Walker blir en sentral del av denne historien. Svensken studerte på Kunsthøgskolen i Oslo og begynte som sykkelbud i Foodora for å ha litt ekstra å rutte med ved siden av studiene. Hun ble umiddelbart bitt av sykkelbasillen, til den milde grad at hun har satt seg et ambisiøst mål som hun gjerne forteller til alle som vil høre: Lorenza Walker skal bli første kvinne i verden til å sykle jorda rundt på 100 dager.

Frelst: Lorenza Walker skulle bare jobbe litt ved siden av studiene. Hun ble en nøkkelspiller i organiseringen av Foodora-budene.

Lorenza Walker skulle bare jobbe litt ved siden av studiene. Hun ble en nøkkelspiller i organiseringen av Foodora-budene.

Walker har ikke brukt kunstutdanningen til noe ennå, fordi hun synes det er så gøy å jobbe som sykkelbud. Paul Olai-Olssen har det på samme vis. Han begynte i Foodora ved en tilfeldighet da faren ble syk og Olai-Olssen, som i mange år var et kjent TV-fjes gjennom programmene «Paul padler ...» på TV 2, ikke kunne reise ut i verden som planlagt.

Kjærligheten til sykkelen fikk Lorenza Walker, Paul Olai-Olssen, noen flere og etter hvert også Espen Utne Landgraff, til å starte Riders Club Norway. Gjennom RCN «syklet vi sammen» på fritiden og «så begynte vi å snakke sammen», forteller Olai-Olssen, både på turene og etter hvert på chattekanalen Slack på telefonen.

Slik ble de syklende budene enige om at ting ikke var som de burde være i Foodora. Gjennom RCN oppsto ideen om å organisere seg og kreve tariffavtale.

En fargerik gjeng

Når Paul Olai-Olssen leder an i det daglige innslaget «Critical Mass», der de streikende budene sykler rundt i Oslos gater og ringer med bjellene og bærter i bærtene, skyldes det altså noe så tilfeldig som en sykkelklubb. Folk stirrer på paraden som beveger seg ut av streikestanden på Youngstorget og slanger seg langsomt ned Storgata. Noen filmer, andre gir tommelen opp, og noen applauderer spontant etter det faste ropet:

– Hva vil vi ha?

– Tariffavtale!

– Når vil vi ha det?

– NÅ!

– Vi er en fargerik gjeng, sier både Lorenza Walker og Paul Olai-Olssen flere ganger i løpet av dagen.

Det er rosa faner og mange språk i luften, og bortsett fra mannen som hver dag roper «kom dere tilbake på jobb» til følget, er tilbakemeldingene fra publikum positive. Politikere fra hele venstresiden, og til og med Venstres Abid Raja, sørget for å besøke standen på Youngstorget under valgkampen, for å vise sin støtte til de fargerike streikende. Så får det heller være at det har blitt stille fra den kanten etter valget, selv om Bjørnar Moxnes i det minste ga dem en «shout out» under Rødts valgvake.

Den rosa streiken, eller #rosastreiken, som det heter i sosiale medier, er en suksess. Som Paul Olai-Olssen sier det:

– Vi blir stadig bedre på det vi gjør, stadig flere og stadig mer optimistiske med tanke på mekling hos Riksmeklingsmannen.

Sjefen sier han ikke har råd

Den meklingen skal finne sted torsdag. Carl Johan Axel Tengberg, Foodora-sjefen, håper også på en løsning under det møtet. Der hans streikende ansatte har fått store mengder sympati og støtte de siste fem ukene, har Tengberg og Foodora hatt en striere tørn. Da selskapet etablerte seg i Tromsø og gikk hardt ut med annonsebanner, bommet de ikke bare på en del lokale dialektuttrykk – Foodora fikk også hard medfart i sosiale medier på grunn av den pågående konflikten med de ansatte.

Avisa Klassekampen, som har fulgt streiken tett, har vært kritisk til bruken av innleide frilansere samtidig som de faste ansatte streiker. Samme avis kunne avsløre at Foodora får hjelp til å utforme sitt budskap i offentligheten av rådgivningsselskapet Kruse Larsen, der blant andre tidligere Ap-statsråd Bjarne Håkon Hanssen og tidligere statssekretær Jan-Erik Larsen fra samme parti, er partnere.

Foodora-sjef Tenberg er i Italia når Dagsavisen ringer.

Tengberg har lenge sagt, oftest i debattinnlegg i Klassekampen, at Foodora ønsker en tariffavtale med de ansatte. Men selskapet har ikke råd til å gi de vilkårene motparten hittill har krevd, sier han.

– Det finns ingen bedrifter i Norge som kunne overleve en dobling av kostnadene over natten og fortsett overleve, sier han.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Det er absurd att man eskalerer situasjonen til konflikt så fort når Foodora er den tjenesten som tilbyr best vilkår, sier han.

– Vi er den eneste aktøren i denne bransjen som har faste ansettelser, og vi ønsker så gode forhold som mulig for de ansatte, sier han.

– Vi har eksistert i Norge i fire år. Om de virkelig er opptatt av arbeidsvilkår burde de ikke gå etter oss, men våre konkurrenter, sier Tengberg.

– Men de går på oss fordi det gjør det enklere å få flere medlemmer.

Han mener at selskapet, som hadde et underskudd i Norge på rundt 12 millioner kroner i fjor, er på vei til å drive lønnsomt.

– Vi har en plan, og vi er på god vei mot lønnsomhet. Denne streiken kan ødelegge for den planen. Jeg hører at de ansatte snakker varmt om oss, at de liker Foodora. Da skjønner jeg ikke hvorfor man går til streik og eskalerer konflikten med en gang.

– Du sier dere vil ha en tariffavtale. Hvorfor går dere ikke med på kravene da?

– Vi sier ja til tariffavtale. Men det må være på et nivå som gir oss en vei til lønnsomhet. Det som har vært på bordet hittil er altfor dyrt.

– Men er det ikke slik at om man ikke kan etterleve reglene i arbeidslivet, så er ikke forretningsmodellen liv laga?

– Vi følger reglene. Men motparten stiller urimelige krav. Det finnes en risiko for at vi må legge ned i Norge på grunn av denne konflikten. Da må de streikende ta ansvar for at 600 arbeidsplasser forsvinner og trolig går til aktører som har dårligere betingelser enn vi tilbyr.

Abelia mener streiken underbygger fordommer

Tengbergs budskap er ikke ulikt den organiserte arbeidsgiversidas argumenter. På Fafo frokostseminar sier Birgit Abrahamsen, advokat og direktør for arbeidsrett og HMS i Abelia, at motparten «kan bidra til å skyve nye bransjer ut» av landet med sine krav.

Foodora går med underskudd i Norge. Å stille krav om en detaljert tariffavtale er «vanskelig for oss å forstå», sier Abrahamsen. Dette er en sak som «kan underbygge fordommer mot fagbevegelsen», sier hun.

Kampen for et anstendig arbeidsliv

Det er en virkelighetsbeskrivelse Paul Olai-Olssen, Lorenza Walker, Espen Utne Landgraff og de 30–40 andre som har syklet til Rådhuset i Oslo, med bjeller og bært, ikke deler. Dette er snarere en sak som handler om framtidens arbeidsliv i Norge, mener de.

De får støtte av LO-lederen selv. Hans-Christian Gabrielsen er på plass sammen med de streikende sykkelbudene, og snakker lenge med Olai-Olssen og Utne Landgraff foran et tv-kamera i opptaksmodus mens fotografene løper rundt.

Gabrielsen avslutter seansen ved å filme en liten sekvens. LO er hundre år i år, sier han inn i kamera. Det er alltid nye kamper å kjempe, og de streikende Foodora-ansatte leder an i kampen for et anstendig arbeidsliv i plattformøkonomien.

Et hull og et ansikt

– Paul, roper Espen Utne Landgraff.

Paul Olai-Olssen står helt bakerst, langt unna mannen som nærmer seg Gabrielsen og det rosa følget, langt unna kameraene. Olai-Olssen skjønner hva som er i ferd med å skje, at det er dette han har ventet på. Han er raskt framme i begivenhetenes sentrum igjen.

LO-lederen håndhilser på den prominente gjesten, og så er det Olai-Olssens tur. Han viser fram plakaten som har fulgt ham hele dagen, og får hjelp av Hans-Christian Gabrielsen til å forklare hva «tariffavtale» heter på engelsk.

Den dresskledde mannen smiler og nikker, jo visst, det er et budskap han kan stille seg bak. Så står han der, Guy Ryder, den dresskledde sjefen i den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, og smiler, litt fårete, i hullet på plakaten til Paul Olai-Olssen.

Guy Ryder, ILO, står det over hodet hans.

NO to fake freelance.

YES to TARIFFAVTALE.