Byhistorie

Pisket ved byens skampæl

Midt på Christiania torv, byens første torg, sto gapestokken og skampælen, kaken, til skrekk og advarsel for lovbrytere og syndere. På 1600-tallet ble folk straffet foran hele byen, og straffen skulle gjøre vondt.

Christiania ble etablert ved Akershus festning som idealby av den danske kongen Christian 4. i 1624. Da pesten rev bort halve befolkningen i 1654 var det om lag 3000 innbyggere i byen. Christiania torv var hjertet i den nye byen, slik torg har vært i byen over hele verden. Torget var omkranset av rådhuset, kirken og flotte borgerhjem i mur. Midt på plassen sto vannposten og den fryktede kaken.

En mann med sykkel og flere personer står på hjørnet foran den store bygningen.

Pietismens sterke forestillinger om himmel og helvete, og rett og galt, gjennomsyret samfunnet. Rettsoppfatningen var fra Mosebøkenes tanker om gjengjeldelse, men også at en angrende synder kunne be om tilgivelse fra Gud. Da Christian 4. Norske Lov ble avløst av den nye kongen, Christian 5.s Norske Lov i 1687, ble det sjette kapittelet «Om Misgierninger» ordnet etter de ti bud.

Mistet sivile og juridiske rettigheter.

Kakstryking rammet dømte for tyveri og løsaktighet etter tidens strenge kategorier. Presten rapporterte alle barn født utenfor ekteskap til fogden. De skyldige i det som ble kalt leiermål ble bannlyst av presten fra prekestolen, og måtte stå foran menigheten og bekjenne sine synder. Ugifte mødre måtte oppgi navnet på barnefaren. I tillegg måtte de uheldige foreldrene betale bøter, kvinnene tolv lodd sølv, og mennene det dobbelte. De som ikke klarte å betale bøtene, skulle straffes med fengsel på vann og brød i rådstuearresten i rådhusets mørke og kalde kjeller. Tredje gangen en mann fikk barn utenfor ekteskap skulle han straffes på livet, mens kvinner skulle straffes ved kaken.

En åpen plass med brostein.

Kaken sto oppstilt midt på Christiania torv foran byens domkirke, Hellig Trefoldigheds kirke, fram til den brant i 1686. Torget var byens samlingssted, og kirkegjengerne utgjorde i praksis hele byen. Piskingen ble kalt «å miste sin hud», noe den dømte gjorde når den nihalete katt, en pisk med ni lærfletter eller ni ris, traff 27 ganger på bar rygg. Den offentlige kakstrykningen var mer enn en fysisk lidelse. Bøddelen, kalt skarpretteren etter sitt skarpe sverd, utførte straffen. Den kakstrøkne mistet derfor sin ære, og mistet sivile og juridiske rettigheter.

En kirke i mur omkranset av en mur. Innenfor muren er det et grønt område.

Kaken var en stasjon på veien til galgen, som truet ved flere lovbrudd. Kakstrykingen var den offentlige framvisningen av de moralsk fordervede, som byens borgere kunne se på med forargelse og forakt. Men den brutale straffen kunne også føre til forferdelse og empati. Det var derfor et skille mellom straffen loven krevde og hva som faktisk ble utført.

Dømt til æresløshet

Anna Rhodius, kona til byens lege, Ambrosius Rhodius, kritiserte på et adventsselskap på Akershus slott i 1657 dobbeltmoral og at noen kunne betale seg unna straff. Hun raste mot umoral og at Thomas Glassmesters datter ikke var kakstrøket for å ha født et barn i skjul. Hun mente saken var dysset ned av borgermesteren mot at han fikk en hageeiendom utenfor byen. Hun var opprørt over at borgermester Niels Lauritzen giftet seg med Margrete som hadde fått et barn med en annen mann hun var forlovet med før borgermesteren. Anna mente derfor at hun var en kvinne med tvilsom moral og kalte henne en «Forhenværende hore». Hun anklaget Niels for kun å gifte seg med henne for å få et steinhus, Rådhusgata 19.

En kvinne sitter med bena på en skammel og ammer et barn.

Anna var forarget over at folk ville sitte og spise eller drikke sammen med disse «urene» kvinnene, men hennes frekke munn slo tilbake på henne selv. Sammen med mannen ble hun dømt til æresløshet og forvist til Vardøhus festning i Finnmark i 1661 for anklagene.

Det er et håndtak i den ene enden og flere knuter på alle tauene.

Kakstrykingen ble så stigmatiserende at det var nærmest umulig for den kakstrøkne å få arbeid eller tjeneste. I 1790 ble det bestemt at de kakstrøkne skulle skilles fra andre uærlige tukthusfanger eller slaver og få pass som ærlige når de ble løslatt, slik at de ikke ble tvunget til nye «misgjerninger» for å overleve.

Stokken står inntil enden på en murvegg.

---

KILDER

  • Bodil Chr. Erichsen, Kriminalitet og rettsvesen i Kristiania på slutten av 1600-tallet, Tingbokprosjektet, 1993
  • Gudrun Natrud, Vår Hovedstad 1624–1924. Det gamle og nye Kristiania, Kjenn ditt land nr. 10/1924
  • Knut Sprauten, Byen ved festningen: fra 1536 til 1814, Oslo bys historie, 1992
  • Tidvis, Oslo 1680
  • «De kakstrøkne. Et mørkt blad i kulturhistorien», Trondhjems Folkeblad, 28.6.1919

---

Les mer byhistorie

Mer fra Dagsavisen