De fattiges leveveier

Sommeren 1799 ble Gulbrand Joensen og kona Ingeborg Marie arrestert for tigging sammen med de to barna. Det var ikke første gangen familien hadde bedt om hjelp til livets opphold, også da kona lå i barsel noen år før hadde Gulbrand bedt om hjelp: da det er en Haard og Dyr Tid maae de under Tiiden gribe til at bede godt Folk om en Almisse. Gulbrand forklarte i politiforhør på Christiania politikammer at han var krøpling og spilte på fiolin for noen skillinger. Ingeborg Marie spant og vasket for folk. Denne sommerdagen hadde de vært inne hos kjøpmann Rasch hvor de ble anholdt av Fattigfogden. Gulbrand forklarte at han hadde en skade i beinet etter å ha blitt utsatt for vold på gata. I tillegg til hans dårlige helse, var dyrtida et overhengende problem.

Den ugifte mora Anna Maria Halvorsdatter nektet i forhør for å ha tigget. Hun oppga at hun forsørget seg og sitt to år gamle barn med «Sying, Spinding, Vaskning og Binding (strikking), samt ved om Løverdagen at sælge Granbar, med hvilket hun i Dag var gaaen til Byen men aldeles ikke for at betle.» Anna Marias problem var at loven satte strenge rammer for hvem som kunne drive med småhandel.

Gifte koner fikk selge fra kurv, mens å handle med frukt og planter var forbudt for unge og ugifte kvinner. Forbudet mot småsalg var regulert i politianordningen for Christiania og Tjenestereskriptet for byen fra 1776 som sa «Unge og Friske Qvindfolk, som kan tiene for deres Brød, maae ikke henligge ledige og uden Tieneste, ei heller maae de omgaae og sælge Frugter og deslige. Handler noget Qvindfolk, der er imellem 12 og 40 Aar, imod denne og 16 §, da skal hun straffes med nogen Tids Arbeide i Spindehuset». Straffen var altså et opphold med hardt arbeid på Christiania tukthus.

Arbeidstvangen ble slått fast i Tukthusanordningen fra 1741, der det var forbudt med ørkesløshet, å «sidde paa egen haand» eller være dagarbeider. Mangel på fast og stedbunden halvårlig tjeneste ble definert som løsgjengeri helt fram til 1854. De som ikke selv kunne skaffe seg tjeneste var de pliktige å melde seg hoe byens festekoner som formidlet tjeneste, men mange av de arresterte for løsgjengeri klaget nettopp over at de likevel ikke fikk tjeneste. Det var ikke bare dyrtid, men også en tid med arbeidsløshet.

Selv om enker kunne drive med småsyssel selv, innebar håndarbeidet en investering i råvarer mange ikke hadde råd til. Den 70 år gamle arbeiderenka Maria Larsdatter som bodde på fattighuset i Fjerdingen sa i forhør i 1792 at hun ukentlig vevde og solgte strømpebein «Naaer hun har noget at Væve av og kand faae dem afsadte». Hun var avhengig av å kunne skaffe noe å veve av – og få solgt det hun laget.

Svake eller sykelige kvinner, eller de som av en eller annen grunn hadde kommet ut av tjeneste, skulle melde seg hos en av byens fabrikk- og manufakturentreprenører for å spinne til de igjen kunne ta fast tjeneste. Det fantes ett offentlig spinneri i Christiania som tok imot 100–120 arbeidsføre kvinner og barn til å spinne strie- og lerretsgarn i Vaterland. Flere av de unge kvinnene som ble arrestert for løsgjengeri ble pålagt å søke arbeid her. Lønningene her må ha tilsvart den lave fattigstøtten, og flere av de arresterte for tigging arbeidet allerede ved det offentlige spinneriet eller i tobakksspinnerier.

De fattiges leveveier i Christiania på slutten av 1700-tallet besto av overlevelsesstrategier på eksistensminimum. Politiforhør på Christiania politikammer på 1790-tallet av arresterte for tigging og løsgjengeri gir grundig innblikk i de fattiges leveveier. Bildet som tegnes er av en sårbar arbeiderbefolkning med tyngdepunkt i Christianias forsteder Vaterland, Grønland, Sagene og Pipervika. Forstedene var fordelt mellom Christiania og nabosognet Aker som kivet om å unnslippe ansvaret for de fattige.

---

Kilder:

Johanne Bergkvist, «en Haard og Dyr Tid»: Fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790-1802, Master i historie ved UiO, 2008

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen