Honoria og Mathilde

Honoria Dietrichson ser ut til å ta trivdes best blant kvinner, både på jobb og privat. Hun var del av den første generasjonen kvinnelige leger, og både i studietida og i yrkeslivet hennes var kvinnene i kraftig mindretall. Men de kvinnelige studentene holdt sammen, blant annet gjennom studentforeninger. Honoria var opptatt av musikk, og fikk venner og kollegaer i Kvindelige studenters sangforening.

Kollega- og vennenettverket hennes blødde over i hverandre, sånn det ofte gjør hos folk som brenner for jobben sin. De fleste av venninnene hennes var kvinnelige leger. Flere av dem hadde også kvinnelige samboere.

Honoria og Mimi bodde sammen i President Harbitz gate 19, en kort spasertur fra Honorias foreldrehjem i Uranienborg terasse 5. (Anders Beer Wilse, Oslo museum)

Foreldrene

Honoria Dietrichson kom ikke fra noen vanlig familie. Mora hennes, Mathilde Dietrichson, var akademiutdanna kunstner og faren, Lorentz, professor i kunsthistorie. Familien var også veldig glade i hverandre, og ga tydelig uttrykk for det. De hadde kjælenavn på hverandre – katten og kattungen og grisen. Praktvillaen de bodde i kalte de for Puselund. Inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest familiens brev, er at dette er en menneskeflokk som var inderlig glad i hverandre.

Ekstra vondt er det da at når det i ble strid i familien, en så hardnakka strid at Lorentz Dietrichson aldri mer satt sine ben i sin datters hjem, så var Honorias samboerskap selve stridens eple.

Honoria Dietrichson var kunstinteressert, og malte på fritida. Mens hun arbeida som lærer ved Statens lærerinneskole i husstell, dekorerte hun veggene i spisesalen. (Ester Langberg, Oslo museum)

Samboerskap

I 1910 flytta lærerinna Wilhelmine Hjortdal Olsen, Mimi blant venner, inn med Honoria. De levde sammen i to år, og så flytta Mimi ut. Hva som gjorde at det skar seg mellom dem vet vi ikke, men bruddet må ha vært dramatisk. Honorias foreldre involverte seg sterkt, og tok bestemt parti mot Mimi, som de mente at “suger Livskraften af Ungen vor.”

Da Honoria og Mimi fant sammen igjen tre år senere, satte Honorias foreldre seg fullstendig på bakbena. Vi vet ikke hvorfor. Var det fordi Mimi var kvinne, eller var det noe annet ved henne de ikke tålte?

Les også: Folkelig forkynner og fabrikant (+)

Forholdet til foreldrene

Vi vet ikke hvordan Honoria takla foreldrenes steilhet, men hun ga dem ikke opp. Begge var gamle og sjuke, og Honoria stilte opp – både som lege og for å hjelpe med det praktiske. Hun spadde opp hagen, rydda, lagde mat, dro i banken, bytta bøker for mora i leseforeninga og tok henne med til kunsthandleren.

Mathilde beklaga seg i denne perioden mye over at Honoria ikke via henne nok tid, at selv om hun var hos dem to ganger om dagen, var hun der ikke lenge nok. Når man kjenner konteksten, og vet hvor stor ekstrabelastning foreldrenes misnøye må ha vært for henne virker dette ganske utrivelig. Sannsynligvis er not det Mathilde egentlig beklaga seg over en tapt nærhet, at foreldrenes manglende aksept gjorde at hun ikke lenger gadd ta med mora på ferier og hyggeturer slik hun hadde pleid å gjøre.

Honoria var svært opptatt av musikk, og var aktiv korsanger hele sitt voksne liv. Ingen av Mathildes overlevende malerier viser sikkert Honoria som voksen, men hun brukte ofte venner og familie som modeller. Dette bildet viser to musiserende damer i familien Dietrichsons hjem, og er malt da Honoria var 22 år gammel. (Mathilde Dietrichson, Blaafarveværket)

Forsoning

Honorias far var nok den steileste av foreldrene. Først etter hans død svelga mora stoltheten og søkte forsoning. Hun tok med presang og møtte opp i Honorias 54-årsdag. Hun hadde ikke vært hos henne siden Mimi flytta inn fire år tidligere.

Honoria tok imot mora, og invitere henne inn i livet sitt igjen. Før hadde Honoria og Mimi feira jul hver for seg, mens Honoria var med foreldrene sine, men dette året feira de jul sammen alle tre. Honoria inviterte Mathilde når hun hadde venninner på besøk, og Mathilde fikk også være med på Honorias og Mimis søndagsturer. Når Mathildes form var for dårlig til fottur tok de med piknikkurven til Mathildes veranda.

Les også: Å bli skuespiller i 1870-tallets Kristiania

Når Mimi var syk kom Mathilde hjem til dem, og i dagboka si skrev Mathilde om en blek og tappet Mimi som fortsatt lå til sengs. Det kjennes nesten symbolsk, at hun igjen ble invitert inn i leilighetens mest private rom.

Selvportrett av Mathilde Dietrichson på sine eldre dager. (Mathilde Dietrichson, Nasjonalmuseet)

Avslutning

Honoria og Mimi ble nok i byen fordi Mathilde trengte dem, for da at hun døde i 1921, bytta de bylivet med en villa ved Ringveien. Det er i denne hagen Honoria tok “karstak”, og til denne villaen vennene som hadde vært på månedlig besøk hos henne siden slutten av 1800-tallet, fortsatte å komme.

Mimi og Honoria fortsatte å leve sammen livet ut.