Skolebarnas frykt for spanskrøret

Alle elever fikk rett til sju års skolegang da den nye skoleloven ble innført i 1889. Loven erstattet den gamle allmueskolen og etablerte folkeskolen. Barna kom fra alle kanter og klasser, og skolen la vekt på disiplin og oppdragelse i de nye fellesskolen. Læreren eller lærerinna skulle møtes med respekt og lydighet fra barna.

Mormor fortalte levende om sine barndomsår. Da hun kom søkkvåt på skolen og fikk tørke ullsokkene på ovnen, om vennene – og om da læreren lugget og slo med linjal over hendene. Men størst var skrekken da han hentet fram bjørkeriset. Fram til 1936 kunne ulydige elever straffes med spanskrør eller ris. Ulydighet, løgn, dovenskap, tyveri eller forseintkomming skulle straffes, men lærernes rett til å straffe var heldigvis ikke ubegrenset.

Fra 1889 var skolene pålagt å føre protokoll over grov fysisk avstraffelse av barn, det vil si bruk av spanskrør eller ris. Nå skulle straffen skje mens to voksenpersoner var til stede, og antallet slag skulle noteres. Slik kunne barna straffes under kontrollerte former uten at læreren kunne miste beherskelsen. I partiet Venstre tok flere til orde for å avskaffe prylstraffen. Den kontrollerte straffen var dermed et kompromiss i en tid der det var store uenigheter i synet på barneoppdragelse. Jenter over ti år ble fritatt fra å ta av seg buksa og få ris på bar bak. Det ble ansett som usømmelig.