Den Typografiske Forening valgte vekslende strategier for å stenge sine «beskjørtete konkurrenter» setterskene ute fra faget. Det ble brukt både praktiske, moralske og anatomiske argumenter. Setter-jomfruen handla imot både Guds og naturens lover, hun begikk synd mot seg sjøl og samfunnet, og hun var for fysisk svak og for uintelligent til å mestre jobben. Dessuten var brystene hennes i veien for arbeidet.
Ifølge Typografiske Meddelelser fantes det visstnok «kjempekvinner» som kunne utholde anstrengelsen og gjøre setterjobben like bra som en mann. Men dette var kvinner som var «mere skikkede for at gaa med buxer». Og sådanne individer ville neppe ha lyst til «at blive stillede foran en sætterkasse».
[ Les første artikkel i denne serien ]
Typografiske Meddelelser forsøkte å appellere til kvinnenes og arbeidsgivernes samvittighet. Da tidsskriftet i 1887 satte søkelys på at gjennomsnittsalderen for typografer bare var 41 år, lød det: «Husk paa det, alle I, som for en ussel vindings skyld overbefolker faget og trykker lønnen ned, for at vi kan dø saa meget hurtigere! Husk paa det, alle I, som benytter kvinder i Eders sætterier for en ussel sulteløn!»
[ Vi har et rikholdig arkiv med historier om Oslo ]
Men arbeidsgiverne lot seg ikke skremme fra å benytte billig arbeidskraft.
En annen av fagforeningas strategier var å kreve likelønn for kvinner og menn. Sjøl om enkelte typografer uttrykte frykt for at faget dermed ville tiltrekke seg «mere intelligente og altså dygtigere kvinder», var de fleste overbevist om at «den dygtige og ædruelige typograf» ikke trengte frykte for jobben sin, «thi han vil altid med held kunne optage konkurrensen med kvinden når aflønningen er lige.»
I forkant av streiken i 1889, da typografene krevde høyere lønn og regulering av lærlingebruken, endra fagforeninga taktikk. Setterskene ble invitert til samarbeid. Hensikten var å nøytralisere dem, men det lyktes ikke. Under streiken jobba mange kvinner i blokkerte trykkerier, til langt høyere lønn enn før.
[ Les andre artikkel i denne serien ]
Samme tankegang lå bak da foreninga i 1891 åpna for at kvinnene kunne melde seg inn i organisasjonen.
Argumentasjonen mot setterskene var ofte kamuflert som omsorg for deres ve og vel. Som da foreninga i 1896 i en resolusjon krevde at kvinnens arbeidstid skulle reduseres med 2 ½ time i forhold til mannens. Den type omtanke ville Sætterskene ha seg frabedt. De mistenkte at det var et nytt forsøk på å gjøre «en hel del af de kvinder, som har ofret sin bedste tid for at lære arbejdet, arbejdsløse». De anså ikke en arbeidstidsforkortelse for å være mer nødvendig for dem enn for mannlige settere, «da sundhedstilstanden iblandt os er ligesaa god».
Typografene bedyra på sin side at hensikten kun hadde vært å «beskytte de kvindelige arbejdere i bogtrykkerierne mod at deres arbejdskraft blir misbrugt». Det var på ingen måte meninga å «udestænge de kvindelige arbejdere fra faget.
Som en konsekvens av uenigheten danna kvinnene sin egen «Sætterskenes Klub» innafor foreninga. Men kampen mot setterskene fortsatte.
I 1896 refererte Typografiske Meddelelser en artikkel i et amerikansk fagtidsskrift, hvor det ble redegjort for ulempene ved å ha kvinner i setteriene. Ifølge redaksjonen var budskapet relevant også for norske forhold – til tross for enkelte overdrivelser.
Ikke bare ble det fastslått at kvinnene var «dovne, undselige eller klodsede», men deres tilstedeværelse førte visstnok også med seg sammensvergelser, sladder og «indbyrdes avindsyge». Og straks kvinnene følte seg husvarme på en arbeidsplass, begynte de å kurtisere kollegene: «Mangt et kostbart øjeblik forspildes i de trykkerier, hvor sættersker og unge mænd er stuvede sammen. De første har en mærkværdig evne til at kunne fængsle de unge mænds opmærksomhed ved sig, hvilket har tilfølge, at mindst hver femminuter, som de kan komme over, anvendes til konversasjon med skjønhederne.»
Men noen formildende trekk ved setterskene ble også trukket fram. De var punktligere enn mennene, og de så det «ingenlunde som nogen nødvendighed at gaa ‘blaa’ et par dage midt i den værste travlhed». De trengte heller ingen spyttebakker for snus og skrå, «ej heller nogen gasflamme midt paa dagen for at kunne tænde sin pibe eller cigaret, og hvor de end placeres, kan man være sikker paa, at de holder rent omkring sig.»
[ Les tredje artikkel i serien ]
En annen ting setterskene aldri innlot seg på, var å «skrabe med fødderne eller buldre med vinkelhaken i kassen, naar en af deres kolleger kommer for sent om morgenen eller han gaar hen for at gifte sig».
I 1898 ble det enighet om å innføre minstelønn og lærlingetid for kvinnene, og arbeidstida ble redusert til 9 timer for alle. Fire år seinere fremma Typografisk forening på nytt kravet om likelønn. Det resulterte i at Sætterskenes Klub meldte seg ut av foreninga, men etter fire år måtte de krype til korset og melde seg inn igjen. Året etter ble kravet om likelønn innfridd.
Kan hende lyktes typografenes taktikk omsider. I hvert fall sank antallet settersker i Kristiania betraktelig etter 1910. I 1914 vedtok foreninga at gifte kvinner måtte vike plassen for arbeidsledige menn. Snart var setteriene igjen reine mannsarbeidsplasser. Men også det var forbigående. (Se også artikler 10.5, 31.5 og 14.6)
Kilder: Typografiske meddelelser, Tor Are Johansen: Fra bly til bytes : Oslo grafiske fagforening 1872–1997, Rune Andersen: De første : Glimt fra Norsk Grafisk Forbunds historie 1882–1966, Tor Are Johansen: Trangen til Læsning stiger, selv oppe i ultima Thule, norskgrafiskmuseum.no, Niels Jul-Larsen: Den typografiske forenings historie 1872−1922, Tor Are Johansen, Elling Nyrønning.
[ Få nyhetene dine fra Dagsavisen ]
