Nyheter

Til kamp mot konkurrenter i skjørt

Den Typografiske Forening kunne akseptere at kvinner tok den risikofylte jobben som «paalæggersker». Men setterskene ville de presse tilbake til kjøkkenbenken.

Til å begynne med var det bare mannlige ansatte i trykkeriene. Det var bare faglærte som fikk utføre setting og trykking, med hjelp av en lærling og noen hjelpegutter som ble hyra inn ved behov.

Påleggerskenes jobb var å stå oppe på selve trykkmaskina og mate pressa med papir. Jobben innebar også håndtering av tunge papirbunker eller -ris (i forgrunnen). Her en påleggerske ved Steenske bogtrykkeri og forlag i Rådhusgata 30 i 1910.

En fast ansatt setter kunne i 1880 tjene 800 kroner i året. Blant håndverkere var det bare sigarleggere og murersvenner som hadde bedre betalt. Men det var få av setterne som hadde fast jobb. Arbeidsmengden i boktrykkeriene avhang av eierens evne til å skaffe trykkoppdrag. Setterne fikk som oftest stykkbetaling og visste ikke fra uke til uke eller dag til dag om de hadde jobb. De ble henta inn på kort varsel og sendt på dør igjen når jobben var gjort.

Avissetterne var bedre stilt. En voldsom vekst i etterspørsel og stort tidspress gjorde det påkrevd med mange ansatte. Setterne hadde gjerne ukelønn og stabil beskjeftigelse fordi eierne var avhengige av at avisa kom ut raskt og til faste tider.

Etter hvert som mekaniseringa inntok trykkeriene, så eierne sitt snitt til å dele opp arbeidet for å få det raskere unna. Blant annet ble stabling av typer i vinkelhaker, fjerning av trykkfarge fra satsen og avlegging etter trykk skilt ut som egne oppgaver. Avlegging besto i å legge typene tilbake i riktig rom i settekassa. Denne arbeidsdelinga ble spesielt utbredt i dagsavisene, hvor tidspresset var høyt og kravene til kvalitet lavere enn ved bokproduksjon.

Beskjørtete og buksekledte avisansatte fotografert utafor arbeidsplassen Tidens Tegn i Rådhusgata 20 cirka 1915.

Behovet for investeringer i raskere trykkpresser og utbredelsen av fri konkurranse, eller «smudskonkurrancen» som typografene kalte den, gjorde det fristende for trykkerieierne å ansette mindre kvalifisert og ikke minst billigere arbeidskraft til å utføre de enkleste oppgavene.

Den «ukvalifiserte» arbeidskrafta besto fra 1860-tallet også av kvinner. De fikk ikke ta fagbrev og mange av dem ble «pålæggersker» eller «maskinpiker». Noen ble også «sættersker».

Påleggerskenes oppgave var å mate sylinderpressene med papir. Arbeidet var både slitsomt og farefullt og besto i å legge ett og ett ark på plass i griperne som automatisk dro arket rundt sylinderen som igjen pressa arket mot trykkforma. Matinga skulle skje raskt, det kunne dreie seg om 600−700 ark i timen, og det gjaldt å unngå at fingra fulgte med inn i pressa.

Trykkarka ble ført rundt med sylinderen og pressa mot trykkforma som var innsatt med farge. Her ser vi trykker og påleggerske ved Sundhedsbladets boktrykkeri i Akersgata 74 i 1908.

Den ensformige jobben var ikke så populær blant mannfolka. Påleggerskene ble derfor ikke ansett som noen trussel for typografene. Lønnsarbeid for kvinner ble dessuten ansett som noe midlertidig. Når ei kvinne gifta seg, var det nærmest en selvfølge at hun slutta i jobben for å bli forsørga av ektemannen.

Men da automatiske arkmatere og rotasjonspressene inntok avisene på 1880-tallet, og flere kvinner ble satt til setterarbeid, endra bildet seg. Setterskene, eller setterjomfruene, var nemlig villige til å jobbe for halve lønna til en setter. Selv det var god betaling sammenligna med lønna i typiske kvinneindustrier. Kvinnene ble dermed «beskjørtete konkurrenter» til mennene, og sto i veien for typografforeningas kamp for bedre vilkår.

Påleggerske og trykker i Statens Kartverks trykkeri i St. Olavs gate 32 cirka 1923. Hurtigpressa «Johannisberg» fra 1903 var i bruk til trykking av sjøkart i format 85x110 cm fram til 1959.

Allerede i 1877 advarte foreningas leder, Christian Holtermann Knudsen, mot at setterskene ville ta «Brødet fra den virkelig uddannende Typograf», noe han mente måtte kalles en ubetinget «bagvendt ordning». For «Kvinden er ikke skabt til at træde hindrende iveien for Manden, hun skal være hans Ledsager og Støtte gjennem Livet; men hermed kan det ikke forenes, at hun griber forstyrrende ind i hans Virksomhed.»

Linja var at mennene var familieforsørgere og derfor burde ha førsteretten til arbeidsplassene. Kvinnene skulle stille bakerst i køen.

Påleggersker og trykkere ved Steenske bogtrykkeri og forlag i 1910.


Men da sosialisme, kvinnefrigjøring og likestilling kom på dagsorden mot slutten av århundret, var Typografiske Meddelelser tilsynelatende med på notene. Innen visse rammer. Ifølge i hvert én artikkel i tidsskriftet gjaldt det å oppdra kvinnene til ikke å ville konkurrere med mannen, «thi dertil er hun ifølge sin natur baade uskikket og uduelig. Men det gjælder at stræbe efter at naa det maal, at føre kvinden tilbage til familien; det er den rette og ægte kvindeemancipation».

Til tross for motstanden økte kvinneandelen i Kristianias trykkerier fra 24,1 prosent i 1875, til 41,4 prosent i 1910. (Fortsettes) (Se også artiklene i denne serien - «Reisende i boktrykkerkunstens tjeneste» og «Boktrykkerfaget - et yrkesvalg å dø for» på Byhistorie (dagsavisen.no).

beate@muriscriptura.no

Kilder: Typografiske meddelelser, Tor Are Johansen: Fra bly til bytes : Oslo grafiske fagforening 1872–1997, Rune Andersen: De første : Glimt fra Norsk Grafisk Forbunds historie 1882–1966, Tor Are Johansen: Trangen til Læsning stiger, selv oppe i ultima Thule, norskgrafiskmuseum.no, Niels Jul-Larsen: Den typografiske forenings historie 1872−1922







Mer fra Dagsavisen