Den første boktrykkeren i Norge var dansken Tyge Nielssøn. Han ble henta til Christiania i 1643 for å trykke det teologisk-oppbyggelige verket Postilla Catechetica på over 9000 sider fordelt på åtte bind. Men han forlot landet igjen etter et drøyt år, ruinert og med uforretta sak.
En annen danske som forsøkte å etablere trykkeri noen år seinere, måtte også gi opp. Men kimen til den norske trykkeribransjen var sådd. I løpet av de neste par hundre åra ble det starta småtrykkerier over hele landet.
[ Hagebyene som skulle dempe gemyttene ]
Trykkeriene var drevet av boktrykkere og én eller noen få svenner og læregutter. Produksjonen skjedde i hovedsak på bestilling, sjelden for lager. Det gjaldt også for bokbinderne – én og én bok ble produsert på anmodning.
På 1800-tallet ble håndverksloven endra sånn at man ikke lenger trengte bevilling for å etablere seg som håndverker. Kravene til fagutdanning forsvant også. Det førte til mange nyetableringer. Samtidig ble produksjonen stadig mer maskinell og fabrikkmessig.
Samfunnsutviklinga etter 1814 førte også til økt etterspørsel etter trykksaker. I 1812 var det tre trykkerier i Christiania, 30 år seinere var antallet 16. Behovet for nyhetsformidling var også økende, og flere nye aviser ble starta i andre halvdel av århundret.
Initiativet til mange av de nye avisene ble tatt av boktrykkere. I «Fra bly til bytes» kan vi lese at drivkrafta sjelden var politisk, «poenget var ikke å påvirke samfunnsutviklingen i en bestemt retning, men å skaffe beskjeftigelse til produksjonsutstyret som allerede sto der. Dyrt utstyr og billig arbeidskraft måtte brukes: Fikk ikke boktrykkeren de oppdrag han trengte for å leve, skapte han arbeidet sjøl.»
Men det var i hvert fall én person som starta avis av politiske beveggrunner – Arbeiderparti-stifter Christian Holtermann Knudsen. Han og kona Marie satsa i 1884 både jobben og sparepengene sine for å leie ei håndpresse og skrive, sette, trykke og distribuere avisa Vort Arbeide, som seinere skulle bli til Social-Demokraten, Arbeiderbladet og Dagsavisen.
Å bli typograf kunne ta opptil åtte år, og det var vanlig å ta deler av læretida i utlandet. Typografene var derfor gjerne mer språkmektige og bereiste enn andre folk. For ikke å si mer beleste og kunnskapsrike, på grunn av den rike tilgangen på litteratur.
Men det var ikke bare i utlandet de reiste. Det var også vanlig at de vandra rundt i Norge for å ta jobb der det var å få. Når de ankom til et nytt sted, gikk de gjerne inn på den lokale kneipa og menga seg med befolkninga. Der fikk vandrerne forlydender om arbeidsmarkedet, og de stedbundne fikk nyheter fra omverdenen. Kollegene på den eventuelle arbeidsplassen fikk også høre om utviklinga i faget og at folk tok til å organisere seg.
[ Da trikken hadde hestekrefter ]
Blant de omreisende skal det ha vært både dyktige fagfolk og uryddige og drikkfeldige typer. Som yrkesgruppe hadde typografene rykte for å være både stolte, ærekjære og egenrådige. Hvis de ikke fikk det som de ville, satte de gjerne «haken i kassen» og gikk sin vei. Uttrykket skriver seg fra arbeidsverktøyet vinkelhake som typografene stabla løse typer – bokstaver fra ei settekasse – sammen til ord og setninger i.
[ Fryseboksene fra markas vann ]
Det var lang tradisjon blant håndverkere å hjelpe kolleger som var arbeidsledige. Men hvor mye hjelp folk fikk, varierte veldig. Det hendte at «arbeidsvandrerne» var nødt til å spe på med tigging for å overleve.
«Bogtrykker Konstens Medlemmers Understøttelse-, Syge-, Liig- og Reise-Casse», som ble oppretta i 1819, var en slags sjuketrygdordning som de ansatte finansierte. I tillegg var intensjonen å kanalisere arbeidskrafta dit den trengtes og dermed motvirke arbeidsledighet. Kassa var initiert av en mester, og sjøl om det også var svenner blant medlemmene, var mesteren «prinsipal» og skal ha bestemt det meste.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Seinere ble det stifta en ny forening av bare svenner, «Bogtrykkerforeningen Christiania». Formålet var å kombinere «nyttig Samvirken» med «selskabelig Omgang». Foreninga utarbeida et forslag til lønnsavtale, noe som resulterte i den retningsgivende, men ikke kollektivt bindende «tariffen av 1855». På den tida var lønna noe som ble avtalt mellom sjefen og den enkelte ansatte. Foreninga fikk ikke gjennomslag for å forskyve den 12 timer lange arbeidsdagens start fra klokka 6 til 8.
Typografisk forening ble danna i 1872, og året etter etablerte de sin egen reisekasse. Det var denne som danna grunnlaget for at en Centralreisekasse for flere byer ble danna i 1882. Kort etter ble denne omgjort til et landsomfattende fagforbund.
Holtermann Knudsen tok til orde for at sentralreisekassa måtte bli noe annet enn ei fattigkasse. Understøttelsen skulle motivere den arbeidsledige til å ikke ville utkonkurrere fagfeller ved å jobbe for lavere betaling, og heller forlate stedet enn å trykke kolleger «ud af Plads». Begge parter skulle føle «at de har sluttet sig sammen for gjensidig at verne om sin Eksistens, at de kun har felles Interesser for Øie.» (Fortsettes...)
Kilder: Tor Are Johansen: Fra bly til bytes : Oslo grafiske fagforening 1872–1997, Rune Andersen: De første : Glimt fra Norsk Grafisk Forbunds historie 1882–1966, Tor Are Johansen
