Byhistorie

Boktrykkerfaget - Et yrkesvalg å dø av

«41 aar! Husk paa det du unge mand, der vælger typografien til dit levebrød, at statistiken tilraaber dig: Naar du er 41 aar skal du dø!»

Ovenstående advarsel er henta fra «Typografiske Meddelelser» anno 1887. Ifølge tidsskriftet viste statistiske undersøkelser at datidas typografer levde 26 år kortere enn samtidige prester, hvis «gjennemsnitlige livsvarighed» var 67 år.

Etter hvert økte bevisstheten om hvor farlig dampen fra blyet var, og det ble etablert avtrekk over de nye settemaskinene hvor hele skriftlinjer ble støpt. Her fra et setteri i 1949.

Boktrykkerfaget ble regna som et av de mest «sundhedsnedbrydende». Det giftige metallet bly som typene (bokstavformene) var støpt av, ble antatt å være synderen. Arbeiderne ble eksponert for gifta både gjennom innånding av blystøv og dampen som fulgte med støpinga, og gjennom berøring av blytypene.

Blyforgiftning kunne blant annet resultere i «blykolikk» − sterke magesmerter, slapphet, konsentrasjonsvansker, hørselstap, hodepine, forstoppelse, blodmangel, nerveforstyrrelser, hjerneskade og død.

Trykkeriarbeiderne var også mer utsatt for «brystsyge», «lungesvindsot», «lungetæring» eller tuberkulose, enn andre yrkesgrupper. Sjukdommen ble derfor også kalt «typesyken» og «bogtrykkersygdom». En oversikt viser at av 21 norske typografer som døde mellom 1885 og 1887, var det bare to dødsfall som åpenbart kunne tilskrives noe annet enn «brystsyge».

Myndighetene og arbeidsgiverne var på den tida lite opptatt av å forebygge yrkessjukdommer. Men noe var i emning. Fagbevegelsen var i sin spede begynnelse, og borgerskapet frykta uro og revolusjon. I 1885 ble det derfor nedsatt en kommisjon med mandat å foreslå verne- og trygdelover. Socialdemokratisk Forening og Fagforeningenes Centralkomite fulgte opp med et eget lovforslag.

Ifølge en utenlandsk undersøkelse referert i Typografiske Meddelelser inneholdt støvet i ei settekasse 16,43 prosent bly. Også støvet i andre deler av lokalet og tilstøtende rom hadde høyt blyinnhold. Ifølge samme kilde ville 35−40 av 100 skriftstøpere under gitte forhold få symptomer på blyforgiftning i løpet av 5 år. Blant settere og trykkere gjaldt det 8−10 prosent. Her ser vi løse blytyper i settekasse og satt sammen til ei bokside i et skiff samt redskapene ål, pinsett/korrigertang og kolumnesnor.

Også Typografiske Meddelelser tok til orde for en norsk «Arbejderbeskyttelseslov», for å tvinge «principalene» til å vise mer omsorg for sine arbeideres helbred.

I 1888 videreformidla tidsskriftet regler som var innført ved utenlandske trykkerier: Påbud om å bruke egne «arbeidsbluser» på setteriene. Blusene måtte vaskes jevnlig og ikke benyttes hjemme. Ved «afstøvningen» av settekassene skulle det «gives særlig agt paa, at støvet ikke trænger ind i aandedrætsorganerne». Det var dessuten forbudt å spise og røyke i arbeidslokalene, og før måltidet måtte de ansatte vaske hender, lepper og eventuelt «overskjæget».

Når setterne plukka typer, ble bly avsatt på fingra, og når de slikka på fingeren, gnei seg i øyet eller rulla seg en røyk, kom blyet inn i blodet. Bildet er fra Oslo yrkesskole i Østre Elvebakke, så dette setteriet var nok reinere enn mange andre. Legg merke til antallet håndklær, her var det ett til hver. Foto fra 1925.

Ifølge redaksjonen var det dårlig reinhold i norske setterier: «Støvet ligger fingertykt paa og under reolerne og bretterne. Skal et saadant bret engang bruges, blaases støvet væk paa den primitiveste maade og saaledes fordærves luften adskillige procent. Væggene har ikke gjort bekjendtskab med en malerkost i mange aar og er overtrukket med et tykt smudslag osv.»

Reinholdet besto stort sett i å feie golvet. Resultatet var at blystøvet virvla opp for så å dale ned igjen i settekasser og annet inventar. Når det gjaldt vasking, var det «adskillige lokaler, som ikke har stiftet bekjendtskab med vaskekluden paa aar og dag».

Det var ikke bare blystøv det var store mengder av i trykkeriene, men også papirstøv. Begge deler var ubehagelig å puste inn. Her papirbeholdninga ved Steenske bogtrykkeri og forlag i Rådhusgata 30. Foto fra 1910.

Vann til vask av de ansatte var nok tilgjengelig − i et felles vaskevannsfat. Verre var det med reine håndklær: «Haandklæderne er undertiden saa stive af smuds, at de kan staa opret uden nogen støtte».

Ifølge redaksjonen var håndklærne store smittespredere: «Ved at fjerne smuds og væde fra huden river haandkledet med sig hudskjæl og saar, næseslim og sygdomsspirer, som altid er tilbøjelig til at stifte personligt bekjendtskab med den næste, der skal bruke haandkledet. Har en opfanget nogen sykdom, forundrer han sig kanskje over, hvorfra han i al verden kan have faat den, uden at tænke paa, at haandklædet kan være skyld i den.»

Doktor C. Lyche, som var lege for Bogtrykkernes Sygekasse, tok i en annen utgave av tidsskriftet for seg mulige årsaker til at så mange trykkeriarbeidere fikk tæring. Han stilte opp fire teser hvorav han avviste tre: At smitte spilte noen stor rolle, at trykkeriarbeidet skulle være spesielt usunt og at lokalene skulle være spesielt dårlige.

Når ei bokside eller spalte var ferdig satt i skiffet, ble den flytta over på et større brett for ombrekking, og så ble det tatt korrekturavtrykk av den ombrukne satsen. Foto fra 1925.

Den fjerde tesen, som Lyche fant var hovedårsaken, var at typografene var lite motstandsdyktige. Arbeidet var så ensformig at det krevde «kun smaa fysiske kræfter». Dersom typografen ikke av natur var «særdeles heldig udrustet» eller foretok seg noe for å utvikle fysikken, ville «hans helbred lettelig blive truet».

For å oppnå et legeme som kunne overvinne «skadelige indflydelser» som smitte og lignende, anbefalte legen blant annet ro- og fekteøvelser og især sangøvelser, da «sang udvikler og styrker lungerne i høj grad».

Redaksjonen lot ikke doktorens påstander stå uimotsagt. Men når det gjaldt typografenes manglende motstandskraft, ble det utrykt delvis enighet. Det ble begrunna med at «folk i almindelighed» anså typografi som et lett fag som egna seg for «svagere, ja endog sygelige børn», noe som medførte at mange «blege, sarte og sygdomsdisponible gutter» ble satt i boktrykkerlære.

Først i 1892 ble det vedtatt en arbeidervernlov, eller fabrikktilsynslov, som blant annet påbød tilstrekkelig «Luftvexling» i arbeidslokalene «saaledes at Luften saavidt mulig holdes fri for skadeligt Støv, sundhetsfarlige Gasarter og Dampe, ond Lugt eller stor Hede».

I Aftenposten ble blysats benytta helt fram til 5. mai 1978.

(Fortsettes) (Se også artikkel «Reisende i boktrykkerkunstens tjeneste»)

beate@muriscriptura.no

Kilder: Typografiske meddelelser 1887/40, 1888/17/18/24/30/31/33/40, 1920, tidsskriftet.no/2005/12, ebbawergeland.no Tor Are Johansen: Fra bly til bytes : Oslo grafiske fagforening 1872–1997, Rune Andersen: De første : Glimt fra Norsk Grafisk Forbunds historie 1882–1966, Tor Are Johansen: Trangen til Læsning stiger, selv oppe i ultima Thule, Asbjørn Hollund: AGKs jubileumsberetning 1977–1992







Mer fra Dagsavisen