Da spriten gikk rett i dass

Den danskfødte kjøpmannen Georg Wilhelm Keyser skal ha vært førstemann som dreiv gjærfabrikasjon i Kristiania, omkring 1860. Han starta forretning i Øvre Slottsgate 16, men flytta seinere til Grensen 21.

Produktet var pressa ølgjær, basert på råstoff fra Egers bryggeri. Ifølge boka «Gjær- og spritfabrikasjonen i Norge» av August Schou foregikk produksjonen slik:

«Gjæren ble først sterkt bearbeidet med vann og så ved slanger ført inn i karene. Slik sto den natten over for å bli kvitt den bitre ølsmaken. Om morgenen ble spunsen på karene åpnet, vannet strømmet ut, mens gjæren ble liggende på bunnen. Den ble så tilsatt noen kjemikalier og lagt i press i linposer til den var blitt passende fast.»

Derav navnet pressgjær.

Keyser var lenge helt uten konkurrenter i Kristiania, og etterspørselen var upåklagelig. I julestria kunne det visstnok utarte seg til reine slåsskamper mellom kunder som hadde kjørte lange veier for å få tak i gjær.

Den første konkurrenten dukka opp fem år seinere, da H.P. Rasmussen starta opp på Lilletorvet. Men det var først da Kristiania Presgjærfabrik ble oppretta i 1884, at Keyser merka noe til konkurransen. Han ble sågar invitert med på laget, men takka nei. Tre år seinere døde han.

Kristiania Presgjærfabrik ble anlagt ved Akerselvas bredd på Sandaker/Bjølsen. Produktet ble en umiddelbar suksess, og det ble snart nødvendig med utvidelser av bygningsmassen. Bakgrunnen for at gjærfabrikken lot biproduktet alkohol gå i kloakken, var avholds- og landbrukspolitiske føringer. Først ved en lov av 1893 fikk norske gjærfabrikker lov til å produsere sprit, men kun for eksport. Høye maltavgifter og fraktomkostninger gjorde det lite attraktivt. Men i 1900 valgte Kristiania Presgjærfabrik å anskaffa et destillasjonsapparat «til utvinnelse av den alkohol der finnes i den utgjærte vørter og som nu går fullstendig tapt.»

Fra 1908 fikk gjærfabrikkene lov til å selge brennevin også innenlands, men bare denaturert sprit til teknisk bruk. Seinere ble bestemmelsen om denaturering myknet opp, og salget av sprit ble en ny suksess for fabrikken på Sandaker. Men inntektene som strømma inn, gjorde ikke utslag på lønningene. Fabrikkens arbeidere fikk ikke lønnsforhøyelse før etter 14 år. I 1898 ble ukelønna satt opp fra 15 til 16 kroner. Arbeidsdagene var på 11–12 timer, og antakelig jobba de en del på søndager og om natta. Fra en tilsvarende fabrikk i Bergen fortelles det: «Det var også nattarbeid: Da foregikk gjæringen, og en måtte passe godt på luftpumpen som satte massen i bevegelse i gjæringskarene. Den måtte aldri falle til ro. Luftpumpen var den gangen som nå bedriftens perpetuum mobile. Stanste den, sto det ille til.»

Schou beskriver forholdet mellom arbeidsgiver og ansatte ved Kristiania Presgjærfabrik som patriarkalsk, i den forstand at førstnevnte følte visse forpliktelser overfor arbeiderne. Det kom blant annet til uttrykk ved juletider: «Det var en helt ubetydelig ting naturligvis, men det gir likevel en pust av Dickens’k idyll når arbeiderne fikk sitt julegratiale og ble traktert med punsj og sigarer ved arbeidstidens slutt julaften, eller når direksjonen bevilget en mindre understøttelse ved dødsfall». I 1896 innførte direksjonen en enda mer oppsiktsvekkende ordning: «Arbeiderne tilståes ferie med en uke, lønnet.»

Men den faderlige tilliten var likevel ikke større enn at ledelsen var på vakt mot alle tegn på faglig organisering. Uketillegget for 1898 ble for eksempel gitt med klausulen om at utbetalinga først skulle skje ved årets slutt. Ifølge Schou var det underforstått at dette var ment som en sikkerhet mot streik.

Til tross for tiltakene ble fabrikken ramma av storstreiken i 1921. Men produksjonen ble holdt i gang ved hjelp av folk fra «Samfundshjelpen». Streikebryterne ble lønna 25 prosent høyere enn fabrikkens egne ansatte, noe som selvfølgelig fikk konsekvenser da arbeiderne skulle gjenoppta arbeidet. Hovedorganisasjonene måtte kobles inn for å ordne opp i konflikten.

Produksjonen på Sandaker opphørte i 2005, og et boligfelt ble oppført i 2010.