Åpner misfornøyelsesbar

I et fredet kvartal, snaue hundre meter fra Gunerius, åpner Christopher Nielsen i dag sin hybrid mellom kunstinstallasjon og bar, Misfornøyelsesbaren. Brukskunst-prosjektet henger sammen med Nielsens Misfornøyelsespark på Henie Onstad-senteret for to år siden.

– Det er et paraplyprosjekt, men baren står for seg selv, med denne sinnslidende tematikken, forklarer kunstneren.

Bakgrunnen for det nye prosjektet er klar:

– Det er jo selvfølgelig for å skape ekstra misnøye. Det er ikke noe man vanligvis forbinder med et trivelig barkonsept. Det er jo en stor skam å være mislykka.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Ensomme gjester

Derfor er det langt fra tilfeldig at åpningsdagen er julaften.

– Det er den dagen folk flest er mest misfornøyde, har jeg inntrykk av. I hvert fall om du ikke har noe sted å være. Da er du en av dem som er barnløs, mislykka, alene og har ingen å feire med. Du er utafor all hyggen, og familien og alt det der. Å sitte alene på julaften er et sånt «begrep».

Derfor har Nielsen sagt at de mislykkede kan komme til ham. Men selv om åpningen er på julaften, er ikke selve baren offisielt åpen for publikum helt enda.

– Vi er ikke helt oppe og går enda. All kunsten er oppe på veggene og installert, men det er mye som gjenstår. Derfor blir det en slags prøveåpning, et lukket selskap, der noen utvalgte gjester får komme. Men før du vet ordet av det, så er det åpent. Jeg har bare en sjans til å ha én julaften-åpning, så den måtte jeg ta nå, selv om ikke alt er helt ferdig.

Påbudt medbrakt

På Facebook har folk fra ulike sjikt i samfunnet som er alene på julaften, meldt seg på «skammens gjesteliste». Men det venter ingen varme julemåltider fra Nielsen. Den blir like mislykka som gjestene.

– Om de vil ha mat, må de ta med seg en kebab eller ribbebit fra kjøttdisken på Meny, så holder jeg med kun øl her i baren.

Toalett er heller ikke på plass ennå. Nielsen skylder på trege rørleggere, men vet å stunte det.

– Jeg får sette fram en bøtte. Da blir det litt som jeg er sikker på at det var her før, da det bodde gale her. Jeg er ganske sikker på at de måtte pisse på bøtte og bære den ut selv.

«De fattiges kvarter»

Valg av sted er heller ikke tilfeldig. «Prinsen», eller Mangelsgården som den heter, er fredet av Riksantikvaren, og er bevart som en del av Prins August Minde. Etter 1800 utviklet området og anlegget seg til «de fattiges kvarter» - et viktig kulturminne over byens sosialhistorie. Fattigvesenet anla arbeidsstuer etter 1812. Blant annet var det asyl og en rekke sosialinstitusjoner i gården. Fattige, sinnsyke, foreldreløse og andre utstøtte fikk tilbud om eller ble tvunget til å arbeide med tekstilproduksjon, steinhugging eller trearbeider i verkstedene. Nielsens barkonsept er i administrasjonsbygget. Vegg i vegg lå galehuset, også kalt «dollhuset», som er tysk for galehus.

– Man hadde minimalt med behandlingstilbud. Det man hadde, var tvangsarbeid. Rusmisbrukere og uteliggere ble satt inn her til å jobbe, og fikk forskjellige oppgaver. Det var også fattigsykehus og politilege, så det er masse historie her. Man brukte også «dårekister», som jeg har skapt her, sier Nielsen og peker rundt på diverse bur, eller avlukker, med mekaniske dukker, i andre etasje. Disse vil ved hjelp av litt kabler, spy ut lyder og gjøre gjentatte bevegelser. Nielsen peker på en som skal onanere.

«Walk-in»-kunstverk

– Jeg skal gjøre det så kjipt som mulig, og for å overleve her, må du drikke. Jeg kunne jo delt ut valium og slike ting, men vi satser på det som er lovlig.

Nede har man paranoiarommet, der baren er. Det midterste rommet med de uferdige toalettene, er schizofrenirommet, utsmykket med blacklight og skrikende farger, før man kommer til angstrommet. Det har blant annet psykedelia-kanon og speilgulv.

– Dette er et «walk-in»-kunstverk. Når du sitter her og drikker, er du i kunstverket. Det skal være mye som skjer her, man skal kjenne at de gale går igjen, sier Nielsen.

– Med denne baren gjenreiser jeg brukskunsten. Du bruker dette som du bruker en bar. Hva gjør du i en bar? Du drikker.