Skal du ramse opp kloke koner i 1800-tallets Kristiania, er nok ikke Ingeborg Andersen den første du kommer på. Men hun hadde en lang og spesialisert praksis, og tilbød husråd og “hjælpsomme løvbad” til de som mente de kunne ha godt av det.

På 1860-tallet var hun blitt enke, med to barn i skolealder. Om vi skal tro reklamen hadde praksisen hennes begynt flere tiår tidligere, men nå begynte hun å avertere for tjenestene sine i avisene.

De første annonsene fortalte ikke hva badene skulle være godt for. Muligens hjalp de mot det meste. Trolig visste hun også at det var lurt å være vag. Lover man for mye vil pasientene lett bli skuffa.

Løvbad

Mor Andersen kom fra Värmland. Hun hadde nok med seg kunnskapen om løvbadene derfra. Løvbad som helsebot var ikke vanlig i Norge, men i Sverige ble de brukt ved vannkuranstalter fra 1850-tallet og framover. Kurbadene tilbød også salt- og ferskvannsbad, gytjebad, såpebad og krydderbad. Dette repertoaret finner vi ikke igjen hos Mor Andersen. Hun fokuserte først og fremst på løv.

I Sverige brukte man løvbad mot gikt. Man plukka bjørkeløv om våren når de dufta som sterkest. Før bruk dyppa man dem i varmt vann og pakka dem rundt pasienten, som så skulle sitte og svette en halvtimes tid. Etter dette tørka man kroppen godt og smurte de vonde ledda med olivenolje som var tilsatt reinfann.

[ En blendende hvidhed ]

Kvakksalvere og kloke folk

I kvakksalverloven fra 1794 sto det at “Dersom nogen Quaksalver befindes at tage Syge under Kuur, og saaledes at udsætte disse for Fare, da skal han straffes”. En kvakksalver var en som “under Navn af Kloge Mænd eller Qvinder, paatage sig at helbrede Sygdomme iblandt Almuen”, men som er “aldeles ukyndige i Lægekunsten”.

Folk uten legeutdanning kunne likevel søke om å få lov til å praktisere lokalt, så lenge de holdt seg til det de faktisk kunne noe om. Folk som var gode på å trekke tenner eller behandle beinbrudd fikk fortsatt lov til å gjøre dette.

I 1868 skrev Ingeborg Andersen i en annonse for løvbadene sine at hun “har kongelig Bevilling til at forrette saadant”. Trolig hadde hun en slik lokal bevilling. Om hun nøyde seg med å behandle det hun hadde evner til, slik loven påbød, er en annen sak. Hun anbefalte nemlig løvbad ikke bare mot “chroniske sygdomme” men også mot “Lamhed”.

På 1860-tallet ønska bondeopposisjonen å liberalisere kvakksalverloven. I 1862, året før vi finner den første annonsen for mor Andersens løvkurer, ble det foreslått at man ikke lenger skulle straffe kvakksalvere. Forslaget ble ikke sanksjonert av regjeringa. Etter dette fulgte ti år med debatt om hvordan kvakksalverloven skulle endres. Skulle straffene være sterkere om de som drev ulovlig legevirksomhet tjente penger på det? Skulle det være skjerpende om de kloke folka skada dem de prøvde å helbrede?

I 1871 kom revisjonen. Nå kunne begrensa bevilling gis til folk uten norsk legeutdanning såsant de ikke skadet noen, brukte reseptbelagte legemidler eller utga seg for å kunne mer enn de faktisk hadde evner til. Etter dette skal flere alternativbehandlere ha etablert seg. Lovendringa i 1871 ser ikke ut til å ha hatt noe særlig å si for mor Andersen. Hun fortsatte å avertere med løvbada sine til hun døde i 1880.

Etter mor Andersens død førte barna hennes løvbada videre. Begge hevda de å kunne kurere flere sykdommer enn mor Andersen selv. Sønnen påsto ikke bare å kunne kurere “Gigt, Øren-, Hud- og Brystsygdomme”, han garanterte også at “Syphilistiske eller veneriske Tilfælde helbredes paa kort tid”.

Annonsene for barnas badekurer forsvant etter noen få år. Trolig var det ikke selve løvbada som pasientene hadde kommet for, men mor Andersen selv.

[ Storbrannen som moderniserte Christiania ]

---

Kilder:

“Löfbad” i Helsovännen 1896-06-16,

Christiania Intelligentssedler, torsdag 29. juni 1865,

Stockholms Läns Tidning1889-04-23,

Stockholms Dagblad 1852-05-22,

Breviks Avis, lørdag 13. juli 1878,

Jan Gulbrandsen, “Frihed for Lægene”, 2009.

---