Rawdahs klassereise: - Jeg har selvtilliten til en 50 år gammel hvit mann

Motebransjen hadde alt fått øynene opp for norsksomaliske Rawdah Mohamed da hun ble rikskjendis i Norge gjennom serien «Rawdah» på NRK i 2020. Den gang var hun vernepleier og influenser, på terskelen til en internasjonal modellkarriere. Nå sitter hun som den norske moteredaktøren i Vogue Scandinavia, med makt til å påvirke unge lesere i en tid da motebransjen står foran sine største utfordringer noensinne når det gjelder inkludering og miljø.

– Var det dette du drømte om som liten jente?

– Overhodet ikke, smiler hun.

– Det var heller ikke noe alternativ. Jeg så aldri svarte modeller noe sted da jeg vokste opp, og i norske motemagasiner var det så godt som aldri mørkhudede på coveret. Hallo, jeg fikk ikke engang jobb i klesbutikk fordi jeg gikk med hijab fordi de trodde det ville skremme bort kundene.

Etter at hun ble kjent som modell og influenser har de stått i kø for å jobbe med henne: Britiske Vogue, Vogue Arabia, Vogue Business, V Magazine, i-D Magazine, Bally, Balmain og Armani. Når Dagsavisen ringer er hun blid og laid back, og lite preget av å ha gjort kometkarriere i en bransje der sylskarp konkurranse blir utkjempet med luftkyssing og ryggdolking. Latteren sitter løst.

– Jeg tar faktisk ikke livet så seriøst, jeg. Syns folk er altfor opptatte av å sette seg mål og føle seg mislykket om de ikke får det til. Hvorfor skal du på død og liv få til ting? Livet ditt går ikke til grunne bare fordi du ikke får en bestemt jobb, eller fordi noen andre får et oppdrag du ville ha.

[ Er mote best på film og tv? ]

Nylig la hun ut noen visdomsord på instagramkontoen sin om at «du trenger ikke bygge et imperium for å være lykkelig».

– Hvordan klarer du være så snusfornuftig?

– Jeg tror det har noe med å vokse opp i krig å gjøre. Når du vokser opp med at livet er grusomt og ekstremt sårbart men du overlever, så tenker du at nå har du fått en sjanse. Da må du ikke kaste den bort på alt som ikke er perfekt.

Ja, bransjen er bitchy. Men det er mange andre bransjer også.

—  Rawdah Mohamed

– Motebransjen har ry for å være bitchy og rå, stemmer det?

– Det er mye kynisk spill og stor konkurranse. Og ja, bransjen er bitchy. Men det er mange andre bransjer også. Se bare på politikken. Du tenker liksom, ok – når jeg blir voksen, da skal jeg slippe dette tullet. Og så oppdager du bare at verden er en gigantisk ungdomsskole.

Vernepleier og influenser

«Rawdah fronter mer enn forsider» skrev NRK da de møtte henne under en cover-shoot for amerikanske V-Magazine i fjor. Da hun ble oppdaget som modell fortalte «modellpappa» Amar Faiz i byrået Idol Looks at planen var å skape verdens første supermodell med hijab. Samtidig var han klar over at markedet for modeller med hijab var marginalt. Det er det fortsatt. 173 centimeter høy og med et utseende kameraene elsker kunne Rawdah Mohamed ha gjort det enklere for seg selv ved å ta av hijaben. Hun har hørt det før, opp gjennom hele oppveksten. Men som troende muslim har det aldri vært aktuelt. Profilen hennes gikk viralt da hun publiserte et bilde på Instagram med teksten «Hands of my hijab.».

Hun blir provosert når noen forsøker å mistenkeliggjøre bruken av hodeplagget, fremstille henne som undertrykket, eller en som oppmuntrer andre til undertrykking.

– Ahh, påstander om tvang hjemmefra, jeg hater det, sier hun. Og presiserer at det var de som ikke ville akseptere henne i oppveksten som gjorde henne fast bestemt på å ikke la seg presse til å ta av hodeplagget.

– Jeg ble aldri bedt om å bruke hijab av foreldrene mine. Jeg ville det selv. Ikke minst etter at jeg ble mobbet på skolen og lærerne foreslo at jeg skulle ta den av. Jeg følte meg så liten og uglesett når de satt der og diskuterte hva jeg måtte forandre for å bli godtatt, mens mobberne liksom var bra nok. Jeg husker de sa sånn «Det er trist at du blir ertet Rawdah, men ta av deg hijaben så blir den ikke dratt av deg». Det forsterket bare følelsen av at jeg var mindre verdt. At det var noe galt med meg, at jeg var problemet. Så da ble jeg sta, og nektet.

Hands off my couture

«Denne kjolen skal med!» insisterte Rawdah. Hun var 8 år gammel, nest yngst i en søskenflokk på ni og på flukt fra krigen i Somalia.

– Mens vi var i flyktningleiren hadde jeg fått en kjole jeg syns var helt fantastisk. Så måtte vi dra og da skjedde alt så fort. Vi fikk ikke tid til å ta med særlig mer enn det vi sto og gikk i, og da var det at jeg nektet plent å la kjolen bli igjen. Dette var jo den aller fineste kjolen som jeg skulle ha på meg i det nye landet.

Det ble klart at de kunne komme til et mottak i Sør-Norge. Familien ble splittet, mamma og Rawdah reiste først, så kom pappa og de andre søsknene senere. Rawdah insisterte på å ha på seg finkjolen på flyet. Hun torde ikke sende den i bagasjen. For, hva om den kom bort? Kjolen var det fineste hun eide.

– Sånn er jeg ennå. Når jeg flyr med veldig eksklusive ting så nekter jeg å sende det med bagasjen, det må i håndbagasjen over setet, takk, smiler hun.

– Og hvis jeg flyr med hatter i bagasjen, som jeg av og til gjør, så har jeg de med inn på flyet og plasserer dem under setet.

[ – Nei, du kan ikke være Lucia. Du har ikke blondt hår ]

Rasisme og mobbing

Finkjole eller ei, møtet med det norske lokalsamfunnet ble mørkt og kaldt, bokstavelig talt. Hun forteller om en skolehverdag med erting og plaging.

– De andre barna slo meg, men ingen grep inn. I gymmen ble klærne mine kastet i dusjen. Til slutt nektet jeg å ha gym, men da spurte lærerne: «får du ikke lov av mamma?».

– Tok noen tak i mobbingen?

– Ingen. Jeg tror det må skyldes at de ikke klarte å få bukt med den sterke mobbekulturen som var på denne skolen. En gang skrev noen «neger-Rawdah» på tavla. Og da husker jeg at læreren sa: «Men, det er jo bare fordi du er svart, Rawdah». Sånn sett kan du jo si at de voksne var med på det. De tok i alle fall aldri mitt parti.

Ikke sjelden kom hun gråtende hjem fra skolen. Da var brødrene støttende.

– «Du skal aldri vise svakhet eller gråte på skolen. Du skal gråte KUN når du er hjemme» pleide de å si til meg.

– En gang jeg gikk og gråt på hjemveien møtte jeg en av brødrene mine. Da han spurte hva som var galt fortalte jeg at noen hadde kalt meg «stygge neger». Jeg husker ennå hvordan han løftet meg opp og bar meg på ryggen helt hjem. Etterpå spurte han: «Ville du blitt lei deg om noen kalte deg en gammel mann?» Og jeg bare: «Selvfølgelig ikke, jeg er jo ikke en gammel mann.» Og han: «Men du er jo ikke stygg heller, så bare glem det.»

Det indre og ytre

I tillegg til alle søsknene roser hun foreldrene sine opp i skyene. Hun gir dem æren for at hun ikke er bitter eller bærer nag.

– De vokste opp med krig og da lærer du å skille deg fra hatet, hvis ikke sluker det deg. Isteden har de alltid lagt stor vekt på det spirituelle.

De vokste opp med krig og da lærer du å skille deg fra hatet, hvis ikke sluker det deg.

—  Rawdah Mohamed

Å slenge dritt om folk ble ikke tolerert hjemme. Utseendet var uvesentlig.

– Jeg kan aldri huske at moren min har omtalt andre folk som «hun feite» eller «hun korte». Og det var aldri noen hjemme som sa sånn: «ååh så pen du er!». Vi ble oppdratt til at det er andre egenskaper som teller. Og at mennesker som sprer negativitet og dårlige holdninger skal vi ikke bry oss om. Det var først da jeg begynte på skolen at jeg skjønte at ok, her liker de ikke feite folk, eller de med briller og fregner. Eller de som er svarte. Sånt var helt nytt for meg.

Jeg kan aldri huske at moren min har omtalt andre folk som «hun feite» eller «hun korte».

—  Rawdah Mohamed

Da en av klassevenninnene ble ertet for å ha lagt på seg ett par kilo ble hun sjokkert.

– Jeg forsto på en måte hvorfor jeg ble ertet, jeg var jo den eneste svartingen på hele skolen og den eneste med hijab. De syns jeg var rar og jeg syntes de var rare, det ga en slags mening. Men hun, hun var jo en av dere. Hadde blondt hår og var hvit, hadde bare lagt på deg noen kilo. Da skjønte jeg; disse folka her er det umulig å tilfredsstille, så det kan du bare gi opp. Og bestemte meg for at de aldri skulle få lov til å forandre meg.

Representasjon

Nå vil Rawdah Mohamed bruke sin nye posisjon i Vogue til å åpne opp omkring fordommer. Og som innholdsprodusent i Vogue Scandinavia er hun en av dagens aller viktigste stemmer i motebransjen.

– Er motebransjen blitt mer inkluderende eller er det bare en myte?

– Noe har skjedd, men ikke mye. Takk være sosiale medier kan ikke bransjen tillate seg så mye som før. Gjør du noe dumt blir det fort storm på Twitter, Instagram og TikTok der alle følger med. Det syns jeg er fint. Tidligere har ikke motebransjen hatt noe ordentlig kontrollorgan, de har kunnet si og gjøre nesten hva de ville. Derfor har så mange kommet unna med overgrep og utnytting av unge og sårbare mennesker. Det kan de ikke lenger, da vil de bare bli cancelled.

[ – Livet blir faktisk bedre med færre klær ]

Modest fashion

Hun er også blitt en viktig representant for muslimske kvinner i offentligheten. Nylig ble hun intervjuet i BBCs Hard Talk om utfordringen ved å kombinere religiøse plagg i en bransje som er sterkt seksualisert og utfordrende.

– I den arabiske verden er begrepet modest fashion allerede godt etablert, men hvordan er det mulig å fremstille blyghet og beskjedenhet i en vestlig motebransje som spiller så rått på sex og oppmerksomhet?

– Jeg syns det er for begrensende å tro at modest betyr at ingen skal se på deg. Folk kommer til å se på deg uansett. At du må kle deg trist og gammeldags fordi du tror er en foreldet idé om hva modesty fashion er. Det er ikke sånn at Gud hater det som er vakkert.

Jeg syns det er for begrensende å tro at modest betyr at ingen skal se på deg.

—  Rawdah Mohamed

Men handler ikke fromhet om at man skal glemme seg selv og ikke stikke seg fram? Rawdah Mohamed synes den forklaringen blir for enkel, nærmest urealistisk.

– Du kan fint være spirituell og i kontakt med ditt indre uten å gi blaffen i ditt ytre. Hvis jeg har en kjip dag og tar på meg noe fint som gjør at jeg føler meg bedre så løfter det meg mentalt også, og gir meg overskudd, sier hun. Og forteller at når muslimer drar til moskeen på fredager eller feirer id så pynter de seg skikkelig. Hun legger til at kvinner fra den arabiske verden er blant de største kundene av dyr og eksklusiv mote.

– Du ser tydelig at de har abayaer av god kvalitet, dyre vesker og sko, velstelte negler og at de bruker mer penger på klær og tilbehør enn en gjennomsnittsperson her i Norge.

Født med selvtillit

Mobbing og erting har ikke ødelagt selvtilliten. Etter videregående søkte hun freidig nok jobb som biokjemiker på et laboratorium fordi hun «syntes vitenskap hørtes gøy ut». Hun ble himmelfallen hun ble da de takket nei til å kalle henne inn til et intervju, og ler godt når hun forteller at hun til tross for avslag møtte opp og nektet å gå før de gikk med på å gi henne en sommerjobb.

– Jeg hadde jo ikke snev av den utdannelsen de krevde for en slik jobb. Likevel var jeg ganske freidig og sa: «Siden jeg er her kan vi vel alltids slå av en prat?» ler hun.

– Jeg har alltid tenkt at om det er noe jeg vil ha livet mitt så skal jeg få det. Jeg blir rett og slett forvirret om jeg får et nei.

– Er du født med god selvtillit?

– Ja, jeg tror det. Jeg hadde en jobb i åttende klasse der jeg solgte blomster og aviser. Og han sjefen min sa til meg: «Du har selvtilliten til en 50 år gammel hvit mann». Og han var en hvit mann i 50-årene selv, så han visste hva han snakket om.

Da hun fortalte det til brødrene sine, de holdt på å le seg i hjel og sa seg enige i påstanden.

– Men jeg har skjønt det selv i senere tid, at jeg er helt skamløs når jeg vil ha noe.

Jeg tror de som er mobbere får et veldig dårlig liv, at de ikke har det bra innvendig.

—  Rawdah Mohamed

– Hender det at du tenker tilbake, at du har fått en slags revansje mot de som mobbet deg før?

– Nei. Jeg tror de som er mobbere får et veldig dårlig liv, at de ikke har det bra innvendig. Min motivasjon har aldri vært dem, de har ikke interessert meg. Jeg syns de var tapere, så jeg har aldri hatt noe ønske om å vise at jeg er bedre enn dem. Jeg har alltid visst at jeg er det.

– Du er selv mamma til en liten jente, hva er det viktigste du vil lære henne?

– Å være god og snill mot de hun møter. Det finnes en dum forestilling om at skal du lykkes må du dra ned alle andre. Men det er plass til alle rundt bordet, ikke bare en eller to. Jeg håper hun forstår det. Mitt høyeste ønske er at hun blir et godt menneske.