Hverdagslivet i tidsklemma har vært normalen for de aller fleste i dagens Norge. Men, hva om det fantes en annen måte å organisere livet på? For mange har overgangen til hjemmekontor vært som å som å åpne en dør inn til et annet liv der du selv bestemmer rytmen og får livet til å funke med null stress. Og med oppblomstring av nye boligkonsepter som co-living og økt fokus på delingsøkonomi er det på tide å se på alternative måter å innrette oss på. Og – det starter med hjemmene våre.

– Befolkningsveksten øker i dagens Norge. Dersom flest mulig skal kunne få anledning til å kunne leve gode liv uansett alder vil det bli helt avgjørende hvordan vi bor, jobber og lever fremover, sier Jan Olav Reien Frestad, grunnlegger og eier av eiendomsselskapet Ambera. Og kanskje er modellen med kjernefamiliens 3-rom og kjøkken, svindyre studenthybler og triste eldreboliger gått ut på dato?

– Når du ser for deg fremtidens bolig, hva er det du ser?

– Jeg ser for meg et sted der du har muligheten til å delta i et fellesskap når du selv vil, sier Frestad.

[ Co-living: Slik er den nye boformen (+) ]

Generasjoner sammen

Den norske eiendomsutvikleren står bak en rekke alternative boligkonsepter, og skal lansere 1300 boliger i Desert Springs, en community for aktive voksne i Spania. Men, han ønsker å nå flere enn de såkalt «aktive voksne» som vil bo i sørlige strøk. Jan Olav Reien Frestad ser for seg at hele familien vil kunne leve bedre liv i det som sterkt forenklet er fremtidens generasjonsboliger for barnefamilier og aktive voksne i Norden. Det vil si: leiligheter med mange gode fellesløsninger, som for eksempel bilkollektiv og egne aktivitetshus beboerne kan fylle med sosiale aktiviteter som interessegrupper, fellestrening, kursvirksomhet, barnepass, byttehandel eller hva de selv måtte ønske. Og siden dette skal være boliger for flere generasjoner, er det mulig for familie å bo nær hverandre uten å bo i samme hus.

– Min generasjon vil ikke tilbringe pensjonisttilværelsen med å sitte på en kafé på nærmeste kjøpesenter. Vi vil noe mer. Vi vil delta, være til stede i samfunnet på en helt annen måte, fordi vi føler oss minst 15 år yngre enn vi egentlig er, sier Jan Olav Reien Frestad, og legger til:

– Barnefamilier vil ha nettverk og besteforeldre i nærheten. Det er jo vinn-vinn.

Ikke svigers i kjelleren

Sosiale behov varierer fra person til person, men vennskap, samhold og fellesskap vil alltid være viktig for oss, det har vi sett ikke minst under pandemien. Men alle som nå får klump i magen ved tanken på å måtte bo med svigers i underetasjen kan puste ut.

[ Vil skattelegge boliger høyere ]

– Nei, det er ikke den typen boliger vi tenker, ler Frestad.

– Ingen liker å bli tvunget til å sosialisere seg. Og vi snakker ikke om noe bokollektiv her. Alle skal ha egen leilighet der de kan gå inn, låse døra og være for seg selv når de ønsker det. Det er viktig å vite at dette er boliger der du kan utvikle et nettverk og være sammen med andre i tilrettelagte felles aktivitetshus, med en aktivitetsvert som organiserer det hele – når du selv vil.

Avgjørende for samfunnsutviklingen

Nå har han fått med seg forhenværende redaktør og medieleder Ellen Arnstad på laget. I tillegg har to tidligere toppolitikere, Sigbjørn Johnsen, og Sylvia Brustad, blitt med i styret.

– Vi er opptatt av samfunnsutviklingen og ønsker å jobbe videre i forlengelsen av vårt politiske virke med å ta samfunnsansvar. Om enda flere skal sikres gode liv uansett alder vil måten vi bor og lever på vil bli avgjørende. Vi må rett og slett bo annerledes, sier de to tidligere politikerne.

– Ja, det er jo ikke sånn at fordi man slutter som politiker så slutter man å bry seg, sier tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen.

– Det blir stadig flere eldre i Norge, og det vil utfordre den såkalte generasjonskontrakten som hele velferdssamfunnet bygger på. Stadig flere unge og eldre er ensomme. Det må vi forandre på.

[ Pensjonsekspertene svarer: Dette er feilene du bør unngå ]

Mye går tapt

Selv vokste den tidligere finansministeren opp på landet med «bæsfar» og «bæsmor» i samme hus. Han kom knapt ut av døra uten å ta tran fordi bestefaren var oppe før sola, og han sto alltid ved enden av trappa med tranflaska og passet på. Og folk kom ofte på besøk.

– Jeg satt i skreddertimen ved kammersbordet og hørte på historier fra naboer som kom på besøk. Og husker godt hvor artig det var å kikke i gamle fotoalbum. Det var et rikere liv for de unge og for de eldre, og en tradisjon for kunnskapsoverføring mellom generasjoner som nesten er blitt borte, sier Johnsen. Og legger til at all den tid vi diskuterer transportplaner og logistikk i samfunnet er det en avstand han frykter mer enn andre:

– Den viktigste avstanden i vårt samfunn er ikke lenger avstanden mellom to geografiske punkter, men avstanden mellom menneskene. Isolasjon og ensomhet er blitt et problem for oss, sier Sigbjørn Johnsen.

– Måten vi bor på har skilt generasjonene fra hverandre. Da vi bygget de første drabantbyene var det for å skape en effektiv boform for dem som var på jobb, og når ungene vokste opp flytta de ut og til et annet sted. Men det vi ser nå er at det er et mye større behov for å bringe generasjonene ihopes igjen som vi sier på Hedmarken.

Nabokjerringer

Sylvia Brustad, tidligere statsråd i blant annet Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og familiedepartementet er overbevist om at et mer sosialt liv gjennom møteplasser og nettverk forebygger psykiske lidelser og ensomhet, og at de aller fleste av oss kan leve bedre liv på denne måten.

– Under pandemien har det kommet veldig tydelig til uttrykk blant mange barn og unge og eldre i særdeleshet, sier Sylvia Brustad. Som eldst i en søskenflokk på åtte har hun mange av de samme livserfaringene som Johnsen.

– I veien vår var det 20 unger. På den tida var mødre og bestemødre ofte hjemme og vi hadde et sånt samfunn i miniatyr som Jan Olav Frestad snakker om. Det var alltid noen som brydde seg.

[ Fru Hansen bør være skuffet over Frp ]

– De såkalte «nabokjerringene» som Gro Harlem Brundtland oppmuntret oss til å være?

– Ja, nettopp! Både andre unger og de voksne. Jeg vet av erfaring at vi alle har noe å tilføre hverandre og som gjør at vi kan leve bedre liv, sier Brustad.

– De fleste trenger andre å være sammen med.

Gjennom politikerrollen og styreverv har hun møtt mange, også folk som sliter psykisk – unge og andre som ikke alltid får den hjelpen de trenger i tide og som har gått fra kontor til kontor i systemet uten å bli friske før de kom til et fellesskap med såkalt vanlige folk.

– Det å kunne ha noen å prate med, vite at noen ser deg, bryr seg, som spør hvordan du har det kan gjøre hele forskjellen, sier Brustad.

Inspirert av USA

I USA er ikke små bysamfunn bygget opp rundt et fellesskap noe nytt. Helt siden eiendomsgründeren Delbert Eugene Webb skapte «eldrebyen» Sun City i Arizona på sekstitallet har pensjonerte amerikanere kunnet leve et rikt og aktivt liv i egne, tilrettelagte småbysamfunn. Jan Olav Reien Frestad har besøkt over hundre slike samfunn i USA, og ble overrasket av hvordan godt voksne mennesker med vanlig økonomi hadde kunnet kjøpe seg boliger for en helt normal pris og fått med seg et aktivt sosialt liv på kjøpet.

– Ved å bygge stort fikk de ned prisen på et nivå som gjorde at middelklassens pensjonister, enten de kom fra Boston eller Bronx kunne kjøpe seg en fin enebolig og få tilgang til hundrevis av aktiviteter som svømmebassenger, golfbaner og treningssentre uten høye ekstrakostnader. Hvorfor skulle vi ikke, uansett alder ha muligheten til å bo sånn, spør Frestad. Men han presiserer at det ikke er snakk om noe 5-stjerners resort der det bare er å ringe resepsjonen for romservice.

– Nei, det vi vil skape er boliger for vanlig, norsk middelklasse med tilbud om noe mer enn et sted å bo. Men om vi skal få det til på et fornuftig prisnivå må vi tørre å tenke stort. Hundre leiligheter er for lite, mellom 800 til 2000 er ideelt, sier Frestad.

– Så vi snakker ikke om en enkelt tomt, men en hel bydel på størrelse med for eksempel Furuset?

– Ja, Det er ikke noe dårlig eksempel.

Nå er ikke alle begeistret over tanken på amerikanske eldrebyer. Jan Olav Reien Frestad avfeier kritikken tvert.

– Jeg vil utfordre hvem som helst til å sjekke trivselen blant pensjonistene i Sun City og de som sitter alene i en bolig midt i Oslo. Men, det er ikke mitt hovedpoeng. Mitt poeng er: hvorfor skulle denne typen bofellesskap kun fungere for eldre? Målet er å ta vare på velferden og trivselen i alle faser i livet, og spesielt i de to da du trenger det mest: småbarnsfasen og når du pensjonerer deg. Da er sosiale nettverk helt avgjørende.

Et regnskap i minus

– Måten vi bor og lever livene våre på er av helt avgjørende betydning for hele samfunnet og for fremtiden, sier Ap-veteran Sigbjørn Johnsen.

Vi må holde oss friske. Planlegge alderdommen. Hjelpe de som sliter med utenforskap. Men, er ikke boligpolitikk, utenforskap, sykdom, tidsklemmer og eldreomsorg velferdsstatens oppgaver? Eller har de som tror på staten trodd på julenissen?

– Nei, det er riktig det, og det er der generasjonskontrakten kommer inn, sier Sigbjørn Johnsen.

– Generasjonskontrakten er en kontrakt mellom de unge som ennå ikke er kommet ut i arbeid og de eldre som har gått ut. Imellom der ligger arbeidslivet. Denne kontrakten mellom generasjonene er grunnlaget for velferdsstaten, i tillegg til de institusjonelle ordningene som for eksempel folketrygden. Og hittil har den fungert, sier Johnsen.

Men nå er noe i ferd med å skje, og det skjer i hele Norge.

– Og det er at min generasjon som har vært med på hele oppturen fra femtitallet, vi er i ferd med å bli veldig mange, sier Sigbjørn Johnsen.

[ Leiligheter gjøres om til knøttsmå boliger ]

Må tenke nytt

«I 2030 kommer vi til å være over en million personer over 67 år» uttalte tidligere bergensordfører Trude Drevland, som i dag leder det regjeringsoppnevnte Rådet for et aldersvennlig Norge, til VG i 2018. Det betyr at for mange kommer pensjonisttilværelsen til å vare nesten en tredjedel av livet.

Derfor har regjeringens kvalitetsreform «Leve hele livet» som mål å heve levekår for eldre, og det handler om de grunnleggende tingene som boform, aktiviteter og fellesskap. Da reformen ble lansert ble kommuner som tar gode løsninger i bruk lovt belønninger i statlige støtteordninger. Dermed kan det lønne seg for utbyggere som vil våge å tenke nytt når nye boligprosjekter skal planlegges.

– I tillegg har vi fått en ny dimensjon som handler om fellesinteresser i klima og miljø. Så da må vi stille oss spørsmålet: hvordan kan vi bidra til at generasjonskontrakten skal kunne holde, også i årene framover, sier Sigbjørn Johnsen.

– Så velferdsstatens regnskap går ikke lenger opp?

– Det kan bli stramt, ja. Så vi bør alle bidra ved å holde oss friske lenge, og bruke ressursene og kunnskapen vår på en ny måte som kan hjelpe den unge oppvoksende slekta til å bli i endra bedre stand til å ta vare på seg sjøl. Klarer vi det vil det gi en enorm samfunnsøkonomisk gevinst, sier den tidligere finansministeren, og legger til:

– Sett i det perspektivet blir måten vi bor og lever livene våre på av helt avgjørende betydning for hele samfunnet og for fremtiden.

– Ideen traff hjertet mitt

Tidligere medieleder og evig gründer Ellen Arnstad er kanskje best kjent fra sine år som redaktør for magasinet henne som hun selv grunnla. Fra 2017 har hun jobbet som administrerende direktør på kongress- og eventsenteret X Meeting Point og Norges første Marriott hotell. Hun er blitt headhuntet av Jan Olav Reien Frestad for å jobbe med boligutvikling hos Ambera på fulltid.

– Hva er det egentlig som får en tidligere medieleder til å satse på denne typen prosjekt?

– Det er fordi dette er et verdiprosjekt, sier Ellen Arnstad, og skyter inn at hun er vokst opp med samfunnsengasjement hjemmefra.

– Ja, jeg vokste opp i et godt men helt vanlig kjernefamiliehjem på Stovner i Oslo og vi ble innprentet det jeg vil kalle sunne, gode verdier som handler om å ta ansvar, dele og ta vare på hverandre. Så nå ser jeg fram til at vi skal lage mange gode debatter om de viktige boformene våre, som er bra for samfunnsutviklingen. Dette er en viktig misjon i livet mitt nå, sier Arnstad, som satser på at prosjektet vil bidra til nytenking både blant folk flest, politikere, utbyggere og tomteeiere i Kommune-Norge.

– Det var midt under koronaen at Jan Olav tok kontakt og ville ha meg med på laget. Da han forklarte ideen sin kjente jeg at det traff hjertet mitt, både fordi gründeren i meg ser at dette er noe jeg kan være med på å bygge opp, og fordi det appellerer til meg personlig, sier Arnstad.

– Hva er det som gjør at et boligprosjekt appellerer så sterkt?

– At det finnes så mye ensomhet blant unge som nå står utenfor samfunnet, enten fordi de ikke har jobb eller fordi de sliter psykisk. Det er skremmende. I tillegg har du det andre utenforskapet, de som av ulike årsaker ikke kan delta i det vanlige samfunns- og arbeidslivet. Det appellerer til en kjerne i meg, og er noe jeg har tenkt mye på i forbindelse med sønnen min Joachim, sier Ellen Arnstad.

[ Dette spørsmålet har ikke Ellen Arnstad kunnet svare ærlig på. Før nå. (+) ]

Utenforskapet

Ellen Arnstad har selv erfaring med hva menneskelig kontakt har å si for trivsel og helse. For de aller fleste er hun mest kjent som profilert Henne-redaktør og toppleder i media. Men, etter 26 år i bransjen sluttet hun brått i jobben fordi eldstesønnen Joachim var veldig syk. I en alder av 17 år ble sykdommen såpass krevende at han måtte flytte ut av familiehuset og inn på Grefsenkollen bosenter.

I boka «Alt du ikke ser. Livet med Joachim» forteller Arnstad åpent om hvor vanskelig det var, om mammahjertet som brast da det ble klart at sønnen måtte flytte på det hun så for seg som en typisk institusjon. Det skulle bli en fordom hun fikk rett i fleisen.

– På Grefsenkollen bosenter ble Joachim del av et fantastisk bofellesskap. Og jeg vet det bidro til å gi han så mye trygghet og glede. Alle hadde hvert sitt rom, men det var alltid fellesaktiviteter, felles måltider og åpne dører. Selv om han ikke kunne se, hørte han de andre hele tiden og det var alltid musikk og nye opplevelser som ventet, sier Ellen Arnstad.

Fellesskapet

I fjor døde Joachim i en alder av 26 år. Og for Ellen Arnstad har det vært en trøst i den store sorgen at livet på bosenteret virket positivt på sønnens helse.

– Flere av dem som har den samme sykdommen som Joachim hadde, dør før de fyller 20 år. Jeg er helt overbevist om at grunnen til at han levde helt til han ble 26 år, med så mange vanskelige år den siste tiden, er mye på grunn av det fellesskapet.