LVIV (Dagsavisen): Foran oss hører vi skarpe kommandorop, lyden av militærstøvler som slår mot den slitte og støvete betongen, «skudd» fra automatvåpen og magasiner som klikkes på plass i våpnene.
Nei, vi er ikke ved fronten i Ukraina, men i et militært treningssenter i en nedlagt idrettshall i Lviv, vest i landet.
– Uten hjelp fra frivillige sivile, så kan vi ikke vinne denne krigen, sier kommandør Seredyuk ved Volunteer Defence Forces of territorial communties (VDF).
Han forklare oss hva de øver på, og hvem de er.
For mange frivillige er dette deres første møte med militæret og ikke minst våpen. Her skal de læres opp til å kjempe. Vel vitende om at de risikerer livet.
Daglig melder mange ukrainere seg til hæren, for å være med å kjempe for landet sitt. De ønsker å bidra til å nedkjempe den russiske krigsmakten.
Svømmehall
I det som en gang sikkert var en feiende flott idrettshall, med blant annet et 25 meter langt svømmebasseng, er det i dag et militært treningssenter. Her holder VDF til.
Eller heimevern, som ville vært det norske navnet på avdelingen.
VDF er paramilitære enheter som er dannet ved lov og opererer under kommando av Ukrainas væpnede styrker, og som utfører territorielle forsvarsoppgaver i lokalsamfunnene sine, ifølge deres nettsider.
Alle frivillige gjennomgår en medisinsk, psykologisk, faglig og sikkerhetsmessig sjekk for å sikre at de er egnet til å være medlemmer av VDF, før de gjennomgår grunnleggende opplæring på en rekke steder. Deretter fortsetter opplæringen i lokalsamfunnene, med mulighet for å tilegne seg avanserte ferdigheter innenfor bestemte spesialområder. Opplæringen er basert på Nato-standarder og -metoder og oppmuntrer de frivillige til å ta initiativ.
De frivillige avlegger en troskapsed, og når de er operative, står de under kommando av sine respektive territorielle forsvarsbataljoner. Når de frivillige er i tjeneste, er de underlagt militær disiplin og har lovfestede fullmakter i henhold til vedtektene for Ukrainas væpnede styrker. Frivillige formasjoner har rett til å bruke våpen når de utfører territorielle forsvarsoppgaver.
[ Rett etter gruppa krysset grensen til Ukraina, bredte panikken seg ]
Kommandør
Vi blir geleidet inn gjennom en anonym inngang, og inn i det som en gang var idrettshallens resepsjon, og vrimleområde. Noen gamle bilseter er skrudd opp, og brukes som hvilestoler, mens to glassmontre fulle av pokaler, vitner om det som en gang var. Sandsekker er stablet opp i inngangspartiet for å beskytte, mot hva som skulle komme.
En gang luktet det klor fra bassenget, og unge og gamle konkurrerte mot hverandre i svømming, og øvde på å bli best mulig i vannet.
Ikke på krig.
Videre blir vi ført opp et par etasjer, via noen slitte murtrapper, og inn på et stort kontor, eller kanskje mer riktig et slags kommandosenter.
Vi setter oss ned ved et møtebord, og må vente noen minutter før sjefen selv, kommandør Seredyuk kommer inn i lokalet og setter seg ned ved enden av bordet.
– Velkommen, sier han på ukrainsk, før tolken oversetter til engelske «welcome».
– VDF tar vært her siden 2014, og hovedoppgaven er å beskytte innbyggerne. Vi passer også på kritisk infrastruktur, og andre objekter som er viktig for oss, sier Seredyuk via tolken.
Videre forteller kommandøren at de trener etter standard Nato-metoder for å gjøre de frivillige klare. Og at de får hjelp fra andre nasjoner for å gjennomføre treningen.
Spesielt trenger vi utstyr som kan brukes om vinteren. Alt fra varmt undertøy, til nattbriller, som gjør at vi kan se i mørket. Alt som kan gjøre situasjonen lettere for våre soldater og frivillige.
— Seredyuk, kommandør
Dagsavisen var med da blant andre stortingsrepresentantene Trine Lise Sundnes og Frode Jacobsen fra Arbeiderpartiet reiste fra Norge til Lviv for å følge en hjelpesending i regi av Fritt Ukraina.
Mye av utstyret de hadde med, skal gis til denne avdelingen.
– Vi trenger det meste. Vi trenger uniformer, droner, medisinsk utstyr og observasjonsdroner, sier Seredyuk til Dagsavisen.
– Spesielt trenger vi utstyr som kan brukes om vinteren. Alt fra varmt undertøy, til nattbriller, som gjør at vi kan se i mørket. Alt som kan gjøre situasjonen lettere for våre soldater og frivillige, sier han.
– Hvordan får dere tak i frivillige. Er det enkelt å få folk til å stille opp for Ukraina?
– Vi prioriterer i første omgang de som allerede er i politiet eller de væpnede styrkene. Vi har også annonser på sosiale medier, som Facebook, for å rekruttere. Det er ikke vanskelig å få folk til å stille opp. Det er mange som vil bidra, sier han.
– De frivillige er vanlig folk, forretningsfolk, bankansatte, lærere, leger. Alle typer, og vi har opplæring på kveldstid, slik at de kan leve sine vanlige liv, sier han.
Han opplever at engasjementet for å hjelpe Ukraina er blitt noe mindre.
– I begynnelsen av krigen var mennesker over hele verden motiverte for å dra hit og hjelpe til. Nå merker vi at folk begynner å bli slitne, og det er vanskeligere å få instruktører hit, sier han ærlig.
[ Lvivs ordfører: – Hver dag begraver vi en av våre falne soldater ]
Tomt basseng
Møtet er slutt, og det er tid for en omvisning i treningsfasilitetene. Vi blir ledet gjennom noen garderober, som det må ha vært lenge siden noen har brukt. Dusjene er alt annet enn innbydende og preget av forfall.
Vi hører lyden av geværer som «klikker», og magasiner som blir byttet. I en treningssal står flere frivillige på rekke, mens en instruktør roper ut kommandoord. De øver på å skyte, og ikke minst skifte magasiner raskt.
For disse er det alvor. En feil kan senere koste dem livet.
Vi går videre, og kommer til et svømmebasseng. Eller det som har vært et svømmebasseng. Det er lenge siden det var vann i bassenget, men badestigene og startblokkene står der fortsatt. Langs veggene er det hengt opp kamuflasjenett.
I bunnen av bassenget er det med enkle midler, som finer og papp, bygd opp flere rom med dører.
Nede i bassenget er en gruppe på seks soldater i gang med å øve. Med hevede våpen går de fra dør til dør, rom til rom, og sjekker at alt er klart. At det ikke er noen fiendtlig aktivitet. To går inn, mens de andre passer på at de ikke får et bakholdsangrep mot seg.
På bassengkanten står en instruktør, kledd i uniform og finlandshette, og roper ut kommandoer. Som de nede i bassenget lystrer til minste vink.
De vet alvoret i dette. For utenfor øvingslokalet vil de møte en reell fiende.
– Så hvorfor fungerer det så bra i vårt tilfelle? spør kommandør Seredyuk retorisk.
– Vi er ikke en statlig institusjon. Så vi kan være raskt på plass der det er behov. For hvis du er involvert i en offentlig institusjon eller en statlig institusjon, vil det ta lang tid å få klar papirer og dokumenter. Det trenger ikke vi, avslutter han.