Verden

Marerittet i Mariupol: – Det er ingenting å vende tilbake til

I en måned var familien Hapiienko innesperret i infernoet i Mariupol. Til slutt måtte de løpe for livet ut av den brennende og sønderknuste byen.

– Det er ekstremt vondt å tenke på dem som er igjen, som ikke har en sjanse til å komme seg ut, sier Daria Hapiienko (17).

Hun sitter sammen med lillesøsteren Sofia (12) og foreldrene Vitalii og Anna utenfor et vandrerhjem i Sarpsborg, som nå er omgjort til flyktningmottak.

– Det er vanskelig å akseptere at byen jeg er født i ikke finnes mer. Alt er ødelagt. Vi har ikke hus, eiendeler eller venner igjen der. De er spredd over hele verden. Det er ingenting å vende tilbake til, sier Daria med tårer i øynene.

Hevder byen har falt

I to måneder har familien Hapiienko og innbyggerne i Mariupol vært gjennom voldsomme påkjenninger. Ingen byer i Ukraina er bombet mer enn havnebyen som ligger i Donetsk sørøst i landet. Nå er byen ved Azovhavet nærmest tilintetgjort, og torsdag erklærte Russland at de har tatt Mariupol. Den russiske forsvarsministeren ble gratulert av president Vladimir Putin med en «vellykket operasjon».

Ifølge ukrainske myndigheter er 90 prosent av infrastrukturen i Mariupol ødelagt.

Putin skal ha gitt ordre om at det enorme Azovstal-stålverket i utkanten av byen, der ukrainske soldater fortsatt holder stand, ikke skal stormes, men beleires. Ved dette stålverket har også mange sivile søkt tilflukt.

Mariupol er viktig for russerne fordi de vil sikre en landkorridor til Krim-halvøya. Fredag uttalte en russisk general at målet nå er å ta kontroll over hele Donbas-regionen og det sørlige Ukraina.

Røyk stiger opp over det enorme stålverket i Mariupol, der ukrainske soldater har forskanset seg.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har avvist at byen har falt.

– Byen fortsetter å stå imot russerne, hevdet han i en videotale torsdag kveld.

Presidenten beskrev situasjonen som vanskelig og fæl, men sa at det er flere måter byen kan befris på.

– Det er en militær vei vi kan gå, og vi forbereder oss på det, sa Zelenskyj.

Mariupol er blitt en av de hardest rammede byene i krigen så langt. Den ligger strategisk plassert ved kysten.

Det bodde rundt 450.000 innbyggere i Mariupol da russerne startet angrepene mot byen 24. februar. Mange tusen sivile er fortsatt igjen i den totalt ødelagte byen. Hvor mange som er døde, vet ingen. For to uker siden uttalte ordføreren i byen, Vadym Bojtsjenko, i et intervju med nyhetsbyrået AP at antallet døde kan overstige 20.000 og at gatene er «teppebelagt med lik».

– Mariupol finnes ikke

Familien Hapiienko beskriver tida etter angrepet mot hjembyen som helt grusom. I Mariupol bodde de i et lite hus i sentrum av byen. Anna jobbet som kranfører. Vitalii er arbeidsufør, og det er grunnen til at han til slutt kom seg ut av landet. Menn i alderen 18 til 60 år får i utgangspunktet ikke lov til å forlate Ukraina.

De to døtrene gikk på skole. Eldstedatteren Daria hadde bare et halvt år igjen av videregående, der hun gikk på en kokkelinje.

Familien forteller at Mariupol var et godt sted å bo.

– Det var en by som blomstret, som begynte å bli et slags rekreasjonssted. Husene var pusset opp, og de gamle historiske bygningene i byen var blitt godt tatt vare på, forteller Vitalii.

Teateret i Mariupol før Russland bombet det sønder og sammen. Bildet er tatt i 2019.
Teateret i Mariupol ble bombet onsdag 16. mars. Da bombingen skjedde, befant det seg mange sivile i et tilfluktsrom i bygget.

På spørsmål om de ser for seg at de kan å vende tilbake til hjembyen, svarer han:

– Mariupol finnes ikke lenger. Den er jevnet med jorda.

Eksplosjon i huset

Familien sliter fortsatt med å fatte det som har skjedd.

– Vi trodde det ville bli som i 2014, med litt skyting her og der og at alt ville bli som før.

Men de skjønte tidlig at invasjonen denne gangen var noe helt annet enn da Russland annekterte Krim-halvøya i 2014 og russiskorienterte separatister opprettet folkerepublikkene Donetsk (DNR) og Luhansk (LNR).

I Mariupol økte angrepene i styrke for hver dag som gikk. Helt siden begynnelsen av mars var de uten strøm, vann og gass. De hørte om humanitære korridorer ut av byen, men gang på gang viste det seg at det ikke stemte. Familien holdt seg for det meste inne og gikk bare ut når de skulle lage mat over et bål utenfor huset.

– Vi løp ut, la på ved og løp inn igjen. Det var bomber og skyting hele dagen, sier Vitalii.

Mandag 7. mars hadde han nettopp vært ute for å lage mat. Rett etter at han kom inn igjen, slo en granat ned i huset. Hele familien var hjemme. Moren til Vitalii og hennes mann var også i huset da det smalt. Alle kastet seg ned på gulvet.

– Det er et mirakel at ingen ble skadet og at vi lever.

Etter eksplosjonen lå halve huset i ruiner. Vitalii viser fram bilder på mobilen av det ødelagte huset. På ett av dem sitter kona Anna i ruinene og leter etter mat. I den delen av huset som sto igjen, var det også store hull i veggene. Det var bitende kaldt og de forsøkte å tette hullene for å holde noe av kulda ute.

Halve huset til familien Hapiienko ble ødelagt da en granat eksploderte 7. mars.

Vitalii forteller at han og kjæresten til datteren Daria, som også bodde hos dem da huset ble truffet, måtte ut for å finne mat. Det skulle vise seg å være livsfarlig. Kort tid etter befant de seg i en kryssild fra tungt artilleri. De hadde ingen steder å gjemme seg og måtte kaste seg ned på bakken.

– Vi dekket til hodet og ba til Gud.

På veien tilbake til huset måtte de søke tilflukt flere ganger.

Det var nå så farlig å være i området at Anna og Vitalii bestemte seg for å sende døtrene til en onkel som hadde en dyp kjeller. Selv ble de boende i halvdelen av huset som sto igjen. De var redde for at folk skulle komme og stjele ting.

På nettene dro Anna til døtrene for å lage mat. Men til slutt ble bombingen og skytingen så intens at de ikke så noen annen utvei enn å forflytte seg til en annen bydel der angrepene ikke var like voldsomme. Sammen med andre søkte de tilflukt i en kjeller under en boligblokk.

Vitalii forteller at han dro tilbake til huset for å isolere vinduene, men mens han holdt på kom det et voldsomt angrep mot nabolaget.

– Jeg kastet fra meg alt og løp fra huset. Mens jeg løp så jeg at resten av huset ble ødelagt.

Han løp til kjelleren der familien og de andre befant seg. Samme kveld ble det også rettet kraftige angrep mot denne bydelen. I flere dager var de en stor gruppe mennesker som satt i kjelleren uten å gå ut.

– Etter tre døgn var det noen som våget seg ut for å lage mat. Det var helt stille. Så kom en rakett. De som var ute – både voksne og barn – døde, sier Anna og blir stille.

– De døde ble begravd på et sted like ved der det ikke var asfalt. Store mannfolk gråt som små barn – det var helt grusomt.

Gjennom intervjuet kommer familien med mange forferdelige bruddstykker av brutaliteten de har sett og opplevd. De forteller at ingen blir spart, at bombene har slått ned overalt, og at det er graver alle steder der det er jord i Mariupol – i hager, utenfor blokker, langs gatene.

Innbyggerne i Mariupol har måttet gravlegge sine kjære der det er ledig jord.

– En nabo ble truffet og hadde store skader i ryggen. Vi prøvde å redde henne og kjørte til sykehuset, men blødningene var for store. Hun overlevde ikke. Legene sa vi måtte ta henne med tilbake, hvis ikke ville hun bli begravd i en fellesgrav – og da kom ingen til å vite hvor hun var.

Russiske styrker anklages nå også for å ha begravet mange tusen døde på et jorde utenfor Mariupol. Anklagene har kommet etter at det ble publisert satellittbilder som skal vise massegraver.

Flukten fra Mariupol

Livet ble mer og mer uutholdelig i kjelleren der de oppholdt seg. Anna forteller at de måtte drikke vann fra en svært forurenset elv som lå ved noen fabrikker. Etter noen dager gikk de tom for all proviant.

– Vi bestemte oss for at vi ikke skulle dø av sult, at vi måtte løpe til fots ut av byen.

Sammen med noen andre startet de på den livsfarlige ferden gjennom byen. De gjemte seg i portrom og måtte også søke tilflukt i et bilverksted. For å komme seg til sentrum og videre måtte de passere en bru, som var bevoktet av soldater med maskingevær. En nabo som var med dem hadde en bil med litt bensin som ennå var kjørbar. Vitalii ble med ham og hentet den.

– Vi tok ut alle setene og fikk plass til 11 i bilen, sier Vitalii.

De ventet med å kjøre til det ble stille. Området var røyklagt etter bomberegnet.

– Vi kjørte i røyken for ikke å bli oppdaget. På den andre siden av brua ble store blokker bombet. Vi så veldig mange lik i gatene.

De ville holde seg unna de høye husene og kjørte gjennom et område med småhusbebyggelse. Men det var også et uhyggelig syn som møtte dem der. Alle hus var så godt som jevnet med jorden.

Til slutt kom de seg til havnen der de kjente noen.

– Vi hadde akkurat nok bensin til å komme oss dit, forteller Vitalii.

Neste dag startet de turen ut av Mariupol – til fots – mot Berdjansk som ligger vest for hjembyen. Målet var å komme seg ut av Donetsk så raskt som mulig. Det skulle vise seg å være alt annet enn enkelt. Separatister fra Donetsk hadde satt opp en rekke kontrollposter, der de ble grundig avhørt og sjekket.

De overnattet i barnehager og skoler og kom seg til slutt til Zaporizjzja, som ligger rundt 70 kilometer fra frontlinjen. Derfra gikk ferden videre til Dnipro, før de kom seg med et tog til Lviv, vest i Ukraina. De ville ut av landet, og i Lviv kunne de se at det var mulig å komme seg til en rekke destinasjoner.

Valget falt på Norge.

– Jeg hadde en drøm om å reise til Norge en gang for lenge siden. Jeg likte landet og folkene, sier Vitalii.

Framme i Norge

De ankom Norge 9. april. De første dagene bodde de på et hotell på Gardermoen.

– Hver gang vi hørte et fly, la vi oss ned på gulvet, det skjedde automatisk, sier Daria.

Faren Vitalii forteller at alt de har opplevd surrer i hodet døgnet rundt, at de skvetter til av høye lyder.

– Vi får ikke sove, vi drømmer om krigen hver eneste natt.

Familien Hapiienko ønsker nå å bosette seg i Norge permanent.

Det viktigste for dem nå er at de på et trygt sted.

– Vi er veldig takknemlige for mottakelsen vi har fått i Norge. Vi får mye hjelp.

Planen er å bli i Norge, og de drømmer om å finne seg et hus med hage, der de kan dyrke grønnsaker og blomster.

– Vi vil jobbe og ha et ordentlig liv og gi barna en utdannelse slik at de kan få seg et yrke.

Døtrene synes det er rart å være på et ukjent sted. Nå vil de først lære seg norsk. På spørsmål om hva slags drømmer de har, svarer Sofia:

– Jeg ønsker meg en katt.

I Mariupol hadde familien katt, men den måtte bli igjen, og døtrene savner katten sårt.

Søstrene Sofia og Daria Hapiienko synes det er rart å være på et ukjent sted, med er glade for at de endelig kan puste litt lettere.

Anna sier hun trenger tid på å fordøye at de ikke lenger har noe hus, at hjembyen er borte.

– Vi levde, vi jobbet – alt er ødelagt. Vi vet ikke hva framtiden vil bringe.

Vitalii legger til:

– Å komme seg ut av Mariupol er som russisk rulett. Vi er bare glade for at vi er i live.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Mer fra Dagsavisen