– Kvinner lever i frykt for å bli fjernet fra samfunnet så lenge Taliban er der. De trenger håp og noe positivt. Det er det viktigste. De mangler håp for framtida, sier Farzana Elham Kochai til Dagsavisen.
I 2019 ble hun valgt inn i det afghanske parlamentet og markerte seg som talsperson for menneskerettigheter og kvinners rettigheter.
Få uker etter at Taliban i august i fjor igjen tok makta i Afghanistan, flyktet hun fra landet. Selv etter maktovertakelsen var egentlig planen hennes å bli i hjemlandet. Hun ville fortsette arbeidet hun var i gang med for å bedre kvinners rettigheter.
– Da jeg innså at Taliban ikke ville la oss gjøre det vi ble igjen for, måtte jeg tenke over hva som var det logiske å gjøre.
Hun ble truet, samtalene hennes ble blokkert og Taliban fulgte med på alt hun skrev på sosiale medier. Hun snakket likevel ut og kalte Taliban en terrorgruppe, til tross for at hun kommer fra en landsby som hele tida har vært under gruppas kontroll.
– Det var veldig vanskelig. Jeg trodde aldri at Taliban ville komme tilbake og styre Afghanistan, men det skjedde.
Siden i fjor høst har hun bodd i Møre og Romsdal, og tirsdag markerer hun kvinnedagen i Oslo. Da skal hun blant annet delta i en samtale i regi av Afghanistankomiteen sammen med Nargis Nehan, en kjent kvinneaktivist og tidligere statsråd i Afghanistan.
[ Sonia ble pisket av Taliban: – Jeg vil være stemmen til alle dem som har blitt tvunget til å tie ]
Økonomisk spiral
Etter en lynoffensiv tok Taliban i august i fjor igjen makta i Afghanistan. Først lovet gruppa at de ville styre på en annen måte enn hva de gjorde fra 1996 til 2001. En talsmann sa at de ville respektere kvinners rettigheter innenfor «rammene i islam» denne gangen, men få uker seinere ble kvinner oppfordret til å holde seg hjemme.
Taliban har innført omfattende restriksjoner på kvinners yrkesdeltakelse og mange millioner har mistet livsgrunnlaget og strever med å skaffe penger til mat. Skolegang og utdanning for jenter og kvinner ble raskt innskrenket.
I motsetning til på 1990-tallet tillater Taliban nå noen kvinner å jobbe. I februar skrev NTB at kvinner stort sett var tilbake i jobbene sine i helse- og utdanningsdepartementet. Tusenvis av arbeidsplasser har imidlertid gått tapt, og Afghanistans økonomiske problemer har tårnet seg opp. Bistand har lenge stått for en stor del av den afghanske økonomien, men både hjelp og afghanske midler i utlandet ble fryst etter maktovertakelsen.
FN har flere ganger advart om at det går mot full kollaps i landet. Fattigdommen har blitt verre, og det er mange historier om foreldre som har sett seg nødt til å selge ett eller flere av barna sine for å overleve. Både kvinner og menn har solgt, eller vurderer å selge, indre organer for å brødfø familien.
[ FN-topp frykter total kollaps i Afghanistan ]
Tilbake til start
Kochai sier det er viktig å ha i bakhodet at Afghanistan er et land med rundt 19 millioner kvinner, som nå i stor grad har fått beskjed om å holde seg hjemme. I mange land i tredje verden er det kanskje vanlig å tro at kvinner som jobber, kun gjør det for å kunne kjøpe sminke og klær, sier hun. Sånn er det ikke i Afghanistan.
– Hvis en kvinne i Afghanistan mister jobben, mister hun alle muligheter til å brødfø familien, til å hjelpe gamle foreldre med medisiner, betale husleia eller utdanningsutgifter. Når de sier at de mistet jobbene, betyr det at de mistet alt. Alle muligheter for å leve.
Mange har heller ikke noe særlig oppsparte midler – lønna har gjerne gått med på å dekke de løpende utgiftene.
Hun minner også om at selv om mye gikk framover de 20 årene etter at Taliban ble kastet fra makta, var det flere kvinner som betalte en høy pris da de etter 2001 fikk mulighet til å delta i samfunnet og jobbe.
– Mange kvinner ble drept av familien sin, slektninger, Taliban eller andre militsgrupper, fordi de ikke ville at kvinnene skulle jobbe. Nå har kvinner klart å skape noe for seg selv, men så er de igjen tilbake på samme sted. De rykket tilbake til start.
[ Afghanistans turbulente halvår med Taliban ved makten ]
– En vits
I januar deltok representanter for Taliban i samtaler i Norge i januar. Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) var klar på at Norge ville være tydelig i forventningene til Taliban, særlig når det gjelder jenters skolegang og menneskerettigheter som kvinners deltakelse i samfunnet.
Jenter på 1.–6. klassetrinn får gå på skole, men eldre jenter fortsatt er utestengt i de fleste deler av landet. Taliban har lovet at alle jenter skal gå på skolen fra slutten av mars. Private universiteter og skoler har ikke vært stengt, selv om de har måttet innføre en rekke sosiale restriksjoner. De offentlige universitetene gjenåpnes nå i teorien gradvis.
Kochai er klar på at det praktisk sett ikke er helt tilfellet. Taliban vil skille timene slik at kvinner og menn studerer hver for seg, men presset på utdanningsinstitusjonene var allerede før maktovertakelsen for stort til at det er logistisk mulig, sier hun. Typisk kan en beskjed være at et universitet ikke har ressurser, tid, klasserom eller penger til å ha separate timer for kjønnene. Da går det ikke an å for eksempel si at menn kan ha timer om morgenen og kvinner om kvelden.
– Det er en vits. Det er dette Taliban prøver. De later som om noe bra er i ferd med å skje. Men det må undersøkes om det de sier er mulig, sier Kochai.
[ Taliban til Norge: – Veldig positivt ]
Får ikke helsehjelp
Både tilgang til utdanning og helsetjenester har lenge vært en utfordring i Afghanistan. Nå har begge deler blitt verre, sier Kochai.
I desember forbød Taliban kvinner å reise lenger unna enn 78 kilometer uten et mannlig familiemedlem, skrev Rukhshana Media, en medieorganisasjon for afghanske kvinner. Flere steder i landet har det kommet meldinger om kvinner som har oppsøkt helsehjelp uten å ha med mannlig følge, for så å ikke få den hjelpen de trenger, skriver tidsskriftet Foreign Policy.
En jordmor i Ghazni-provinsen sier at Taliban siden november i fjor har hindret leger fra å undersøke kvinner uten at de har en mannlig ledsager til stede. To kvinner som oppsøkte klinikken med et sykt småbarn, men uten mannlig følge, skal ifølge jordmora ha blitt tvunget ut av klinikken av Taliban. Soldatene skal også ha slått kvinnene med geværkolbene sine.
– Tiltak som å kreve mannlig følge til legetimer eller å hindre kvinner å få hjelp av mannlig helsepersonell, har stor påvirkning på kvinners mulighet til å få hjelp. Tilgang på helsehjelp er et område der Taliban alltid har hevdet at de vil beskytte kvinners rettigheter. Men vi ser at politikken deres avskjærer mange kvinner fra akutt, og noen ganger livreddende, hjelp, sier Heather Barr i Human Rights Watch.
Taliban-representanter i Kabul avviser at historiene er sanne, men bevisene for det motsatte er store, skriver Foreign Policy. I januar advarte menneskerettseksperter fra FN at Taliban-ledere i Afghanistan “institusjonaliserer storskala og systematisk kjønnsbasert diskriminering og vold mot kvinner og jenter”.
Å måtte ha med mannlig følge er en del av problemet for kvinner i Afghanistan, sier Kochai. Tusenvis av kvinner har kanskje ikke menn i sin husholdning eller familie som kan bli med dem. Mange kan ha mistet ektemenn, sønner eller brødre i løpet av årene med krig. Noen menn er kanskje ikke hjemme fordi de har reist til andre land for å tjene penger de kan sende tilbake til familien.
– Det er utfordrende for disse kvinnene. Det er dette vi jobber for å endre. Vi trenger internasjonal støtte. Det holder ikke bare å frigi penger og eiendeler, vi må sikre at kvinnene har et liv, sier Kochai.
[ Taliban ber verden om hjelp ]
Jobbet for å styrke kvinners rettigheter
Som medlem av det afghanske parlamentet var en av Kochais hovedoppgaver å sikre at også kvinners rettigheter og beskyttelse ble ivaretatt i lovverket. Hun jobbet for å sørge for at kvinner har like rettigheter som menn, blant annet knyttet til å eie eiendom, utdanning og tilgang til det de ønsker. Der møtte de motstand fra folk som i møte med lover og endringer lette med lupe for å se om kvinner tjente på det eller ikke. Bare for å sikre at kvinner ikke skulle inkluderes, sier Kochai.
– Det satt mange ekstremister i nasjonalforsamlingen. Det var en av hovedutfordringene for oss som kvinneforkjempere.
Kampen for medsøstrene er en hun håper å kunne fortsette også fra Norge. Selv om det eneste hun tenkte på da hun først kom hit, var å overleve.
– Jeg må finne noe å gjøre. Kanskje kan jeg bygge opp et internasjonalt kontaktnett utenfor Afghanistan og jobbe med dem for å sikre at vi kan hjelpe afghanske kvinner. Å endre samfunnet skjer ikke over dager eller år, men vi må jobbe hele tida. Jeg håper alle som tror på å støtte og hjelpe kvinner, kan samarbeide for å hjelpe afghanske kvinner på ulike måter.
