Navn i nyhetene

Sonia ble pisket av Taliban: – Jeg vil være stemmen til alle dem som har blitt tvunget til å tie

Sonia Ahmadi (33) sier hun var tolv år gammel da hun ble pisket i et talibanstyrt Afghanistan. Ennå er det vanskelig å snakke om, men hun gjør det likevel. – Jeg vil være stemmen til alle dem som har blitt tvunget til å tie.

Sonia Ahmadi (33) er grunnlegger og leder av foreningen Norsk-afghanske kvinner for endring

Hvem: Sonia Ahmadi (33)

Hva: Grunnlegger og leder av foreningen «Norsk-afghanske kvinner for endring» og rådgiver ved NTNU.

Hvorfor: Holdt appell i forbindelse med Talibans norgesbesøk og overleverte en kravliste til Utenriksdepartementet på vegne av flere organisasjoner. Taliban tok i august i fjor igjen makta i Afghanistan. Sist de styrte landet var fra 1996 til 2001.

– Du holdt appell foran Utenriksdepartementet mandag – hva sa du?

– Formålet med demonstrasjonen var å heve stemmen til afghanske kvinner og det afghanske folk. Under Taliban begås det grove menneskerettsbrudd, og spesielt kvinner er utsatt. Helt siden dag én har Taliban kommet med stadig flere restriksjoner på kvinners rettigheter, som å komme tilbake på jobb og skolegang for jenter. De som protesterer, kvinner og aktivister, blir torturert og arrestert. Tre kvinnelige demonstranter har blitt arrestert av Taliban, og så har de bare forsvunnet. Taliban nekter for å ha tatt dem. Samtidig er Afghanistan på randen av humanitær katastrofe og økonomien er i ferd med å kollapse. Så vi må finne en løsning.

– Hva synes du om at Taliban er invitert til Norge til forhandlinger?

– Jeg synes at dialog og forhandlinger er bra. Man må snakke med Taliban, for akkurat nå har de makta i Afghanistan. De har kriget i 20 år. Det har ikke hjulpet Afghanistan noe særlig, men dialog kan gjøre noe. Det kan være et middel for å få Taliban til å forstå at de ikke kan fortsette sånn. Gjennom dialog kan det internasjonale samfunnet legge press på Taliban til å respektere menneskerettigheter og gi afghanske kvinner rettighetene tilbake.

– Det er en del som har gått ut mot at Taliban ble invitert hit. Skjønner du hvorfor?

– Jeg forstår det veldig godt, og jeg respekterer det. Vi afghanere og verden generelt er veldig delt om avgjørelsen. Det ene er at de blir hentet til Norge, det andre er dialogen med dem. Folk er splittet om begge deler. Først har du de som sier at Taliban er terrorister og at vi ikke må ha dialog med dem. De fleste afghanere har enten mistet familiemedlemmer i Talibans selvmordsangrep, eller så er de så traumatiserte fra første gang Taliban regjerte. Det er forståelig, men samtidig mener jeg personlig at dialog er viktig. Vi kan ikke krige lenger.

– Så er det de som spør hvorfor Taliban ble hentet til et vestlig land, og spesielt til Norge. Jeg er også i den gruppa og er kritisk til det. Det er brukt mye penger på å hente dem, penger som heller kunne blitt brukt til humanitær bistand. Det kunne blitt holdt samtaler i et naboland.

– Du har tidligere fortalt blant andre NRK om erfaringene dine fra å leve i et Taliban-styrt Afghanistan?

– Det siste året før regimet kollapset sist, bodde vi en stund i Afghanistan. Jeg var tolv år gammel. Taliban har en veldig streng tolkning av islam, og for dem er kun den tolkningen riktig. Som 12-åring skulle jeg ikke bære burka, men jeg var litt høy for alderen. Jeg vet ikke om det var grunnen, men en dag moren min og jeg var på markedet for å kjøpe mat, kom bilen med det som kaller seg moralpolitiet og så meg. De pisket meg. Det var så traumatiserende og forferdelig at jeg har vært traumatisert av det helt til nå. Det er ikke så lett å snakke om eller glemme. Jeg er fortsatt redd hvis noen plutselig kommer bak meg. Jeg har blitt så skvetten. Ikke bare det, jeg ble vitne til mye umenneskelig i den perioden vi bodde i Afghanistan under Taliban.

– Det var ingen musikk, ingen kunne spille fotball. Det var som en død by. Alle så triste og bleke ut. Det er et bilde det er vanskelig å viske ut. Derfor er det så vanskelig å ikke gjøre noe, å ikke heve stemmen min. Jeg er privilegert nå som bor i Norge, men jeg kunne vært en av dem i Afghanistan. Så selv om det ikke har blitt noe lettere å snakke om det som skjedde, gjør jeg det, for jeg vil være stemmen til alle dem som har blitt tvunget til å tie.

– Hva hører du fra folk på bakken i Afghanistan om situasjonen nå?

– De som er i Afghanistan og jeg har kontakt med, opplever dette som traumatiserende og helt forferdelig. Gjennom organisasjonen min hjelper vi kvinner på bakken. Et eksempel er en kvinne som hadde jobb og er enke og aleneforsørger for åtte barn. På grunn av Taliban får hun ikke vende tilbake på jobb. Hva skal de spise? Hvordan skal dette løses? Kvinnene som er der veldig klare på sine krav, og nå har det kommet en ny bevegelse som protesterer mot Taliban.

– Ja, hvilke krav fremmet du under markeringen mandag?

– Helt øverst på lista står menneskerettigheter, med spesielt fokus på kvinnerettigheter. Kvinner må få retten til jobb, utdanning, politisk deltakelse og deltakelse i økonomien og samfunnet generelt. Samtidig må de ha bevegelsesfrihet og ytringsfrihet. Vi krever også at det formes en regjering som skal være inkluderende, der folket velger hvem som skal regjere. Alle de etniske gruppene, kvinner og minoriteter må være inkludert. Vi hadde også et krav om at den humanitære bistanden skal nå det afghanske folk gjennom FN-organisasjoner og lokale og internasjonale humanitære organisasjoner, og ikke gjennom Taliban. Vi er redd penger kan havne i feil hender.

– Er det andre måter situasjonen kan løses på enn dialog?

– Det må være mer en ett middel. Dialog er en veldig mild og fredelig måte, men det kan være noen pressmidler. Det kan være økonomiske sanksjoner. Det har skjedd nå, men det er det afghanske folket som lider. En måte kan være at folket får bistand og hjelp, men at Taliban ikke får.

– Til noen av de faste spørsmålene våre: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Alkymisten av Paulo Coelho. Men jeg jobber med integrering, mangfold og sosial kontroll i Norge, og i det siste har jeg startet å lese bøker skrevet av jenter med minoritetsbakgrunn. Hver bok gjør et inntrykk. Noen gir deg inspirasjon, andre gir meg informasjon. Og så er det bøker som er skrevet av forfattere som har afghansk bakgrunn, som Khaled Hossainis Tusen strålende soler, men også Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul. Dette er historier om ulike familier i Afghanistan, og det er bøker der jeg finner meg selv i hver side, finner familien min i hvert ord, og så gråter jeg. Det gjør meg så trist, men det gir meg samtidig styrken til å stå opp og gjøre noe.

Se video: Jan Egeland om Taliban-samtalene: – Vi kan ikke redde liv uten at sanksjonene oppheves:

– Hva gjør deg lykkelig?

– Mye! Trening gjør meg veldig lykkelig, og tid med familien min. Jeg har nylig lært å svømme, og det gjør meg veldig lykkelig. Å møte venner, snakke om feminisme og kvinners frigjøring, alt det gjør meg lykkelig. Jeg prøver å finne glede i små ting.

– Sist, men ikke minst, hvem ville du stått fast i heisen med?

– Mannen min. Han er ikke bare mannen min, men også min beste venn. Vi pleier å ha veldig gode diskusjoner, så hvis jeg står i en heis med ham kommer det til å gå veldig bra.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen