Strømmer til skjermene for TV-drama fra lukkede samfunn

I ISRAEL, JERUSALEM (Dagsavisen): – Jeg skjønner at det ukjente skaper nysgjerrighet. Men folk vet ingenting om oss. Og vi er ikke som dere tror, sier Lea Farkash, som lever i Meah Shearim-nabolaget i Jerusalem, det mest ultraortodokse nabolaget i Israel.

De to TV-seriene «Shtisel» og «Unorthodox» som nå gjør det stort på strømmekanalen Netflix fokuserer på livene til ultraortodokse jøder. De skaper blest ikke bare blant ultraortodokse selv, men også hos seere verden over. 

Lea Farkash har ikke selv sett seriene. Men hun har hørt om dem, og antar at ultraortodokse som henne blir framstilt som «trangsynte», «middelalderske» og «umoderne». Det er hun lei av.

Den tysk-amerikanske serien «Unorthodox» og den israelske «Shtisel» har noe forskjellig tema, men begge handler om lukkede samfunn som i liten grad er vist på TV før.

«Unorthodox» følger 19-år gamle Esty, som lever i Satmar-sekten i Brooklyn, New York, og hennes kamp for å fri seg fra et strengt religiøst liv og bli musiker i Berlin, dit hun har flyktet.

«Shtisel» fokuserer mer på dagliglivet til en ultraortodoks familie og deres liv rundt yeshivaen, læreinstitusjonen, i Jerusalem.

Ultraortodokse Lea Farkash i Jerusalem. Foto: Privat

Les også: Tom for amerikanske favorittserier? Ingen grunn til å fortvile (+)

Isolert

Både i Israel og utenfor landet lever ultraortodokse gjerne for seg selv, og få utenfor kjenner deres livsstil.

Det skyldes blant annet at lederne i de ultraortodokse samfunnene, rabbinerne, valgte selv-isolasjon etter Holocaust. Det ble konkludert at det var lite å hente fra den moderne verdenen som kunne skape en slik drapsmaskin.

I Israel spiller også noe annet inn: De unge sekulære jødene som først søkte å etablere Israel i årene før staten ble opprettet i 1948 var også involvert i et generasjonsopprør - de ville skape et liv nettopp uten religiøs innflytelse.

Både «Unorthodox» og «Shtisel», gjør det godt på Netflix. Men i de senere årene har nettopp israelske TV-serier, som for eksempel thrillerserien «Fauda», hatt stor suksess internasjonalt, noe som har gjort det lettere for serier med israelske eller jødiske tema å nå opp. Serier om ultraortodokse er likevel uvanlig til nå.

Hovedpersonen Etsy i serien «Unorthodox» sammen med ektemannen Yanky. Foto: Netflix

Stammer fra Øst-Europa

De ultraortodokse jødene, kanskje mest kjente for sine svarte klær, kommer opprinnelig fra Øst Europa, og snakker fortsatt jiddisch, et språk som skrives med hebraiske bokstaver, men er en blanding av språk som tysk, polsk og hebraisk.

Mennenes karakteristiske lange svarte frakker er svært varmt og upraktisk i dagens Jerusalem, men har sin bakgrunn i at det var slik den kristne, polske adelen kledde seg på 1800-tallet.

Nesten alle ble drept

I motsetning til jøder i Vest-Europa, nøt aldri jødene i Øst-Europa fruktene av Den franske revolusjonen i 1789 og forble dermed isolert i egne små samfunn spredt fra Russland til Romania - helt fram til andre verdenskrig.

Internt er ultraortodokse jøder splittet i en lang rekke «dynastier», som fortsatt eksisterer, ofte basert på gruppenes opprinnelige hjemby eller landsby i Øst-Europa. Satmar-jødene, for eksempel, er opprinnelig fra byen Satu Mare i Romania.

Hitlers bødler drepte det overveldende flertallet av ultraortodokse jøder, og i dag utgjør de en liten minoritet blant verdens rundt 14 millioner jøder. En finner ultraortodokse samfunn i Antwerpen, London, New York og i Israel, særlig Jerusalem.

Les også: Omsider nådde varslene om virusfaren inn i de lukkede samfunnene (+)

Klassisk historie

Den svenske forfatteren Nina Solomin har skrevet boka «Ok, amen - om kjærlighet og fiendtlighet i hassidenes New York». Hun greide å få innpass blant jødene fra Satmar-sekten i New York, som nettopp «Unorthodox» beskriver.

I Sverige har de ultraortodokse tv-seriene på Netflix til og med utløst en kulturdebatt, og ifølge Solomin går det nå en «Hassid-feber» over Europa.

– «Unorthodox» er jo en slags 1900-tallsfortelling som beskriver hvordan individet, kvinnen bryter med kollektivet. Dette er moderniteten som møter det tradisjonelle samfunnet. Vi har jo masse fortelleringer om dette, til og med «Spelemann på taket» handler om dette, sier Solomin i et telefonintervju med Dagsavisen fra Stockholm.

Forfatter Nina Solomin har selv levd blant ultraortodokse jøder i New York og skrevet en bok om sine opplevelser. Foto: Kristian Pohl

Les også denne: Nå lager tv-skaperne i Norden serier basert på virkeligheten vi lever i

Stereotyper

Også i Storbritannia blir seriene debattert. Josh Glancy, en journalist i Sunday Times, mener serier som «Unorthodox» fremmer stereotyper, og er tiltrekkende og populære fordi det gir «oss», sekulære, moderne mennesker, muligheten til å føle hvor flotte vi er.

– Slike tv-serier resonnerer fordi de smisker ved vår egen forfengelighet. «Unorthodox» er basert på en grunntanke som sier at enhver som har et hint av sjel, ånd og frihet i seg naturligvis må løsrive seg fra hassidisk liv, Men slik er det jo ikke, skriver Glancy.

Svenske Solomin tror tv-seriene i tillegg rører ved noe dypt i mange menneskers opplevelse av seg selv.

– På den ene siden er det det antropologiske, en fascinasjon for det ukjente. Men jeg tror også at mange nå i 2020 lenger tilbake til et kollektiv, til en følelse av å ha noe større, noe som er viktigere enn seg selv. Vi trenger ofte en dypere mening enn pizza og charterturer. De ultraortodokse er kanskje fundamentalister. Men mange er lykkelige slik fordi det er dypt tilfredsstillende å ha en åndelig mening med livet, sier Solomin, hvis ny-innleste lydbok om de ultraortodokse også vekker oppmerksomhet i Sverige.

Tilbake til Lea Farkash, den ultraortodokse kvinnen fra Meah Shearim i Jerusalem, et sted der de fleste lever uten å se på tv, uten internet. Der menn ikke jobber, kun studerer, mens kvinner ofte er fulltidsmødre med flere barn.

Hvis omverdenen ikke kjenner dere, hvordan vil du egentlig karakterisere deres eget samfunn, spør vi Lea:

– Folk tror vi er ignorante og primitive, men det motsatte er riktig. Hos oss er det å studere det aller viktigste i livet, det er en verdi i seg selv. Fra tidlig alder blir vi fortalt at det viktigste i livet er å lære. Og kunnskapen her er imponerende, den intellektuelle aktiviteten er spennende. Dere må forstå at vi er faktisk tenkende mennesker, og vi har holdt dette i live i over 3500 år, sier hun.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Følg Dagsavisen på Facebook!