ROMA (Dagsavisen): Fakebba Fatty kom til Italia i 2015. Da hadde han brukt tre år på reisen fra hjemlandet Guinea-Bissau i Vest-Afrika. Fire av månedene var han i en leir i Libya.
– Jeg var redd i Libya. Det var veldig farlig, og man må være forsiktig. Det var folk med våpen der, sier han til Dagsavisen.
Han forteller at han jobbet mens han var der, men at han ikke fikk betalt. På et tidspunkt sa sjefen at nå måtte noen av migrantene dra, hvis ikke kom de til å bli drept, ifølge Fatty.
Sammen med rundt 100 andre mennesker satte han seg om bord i en av de mange båtene som de siste årene har brakt tusenvis av flyktninger og migranter over havet mot Europa.
– Jeg var redd på havet, sier Fatty lavmælt, før han fortsetter.
– Jeg hadde aldri vært på havet før.
Vil ikke tilbake
Kort tid etter at de forlot Libya fikk båten motorproblemer. Fatty sier noen om bord ringte og meldte fra, og de ble reddet av et skip som ble drevet av en internasjonal hjelpeorganisasjon. Om det var en menneskesmugler eller en migrant som ringte, er ikke klart.
Nå har Fatty oppholdstillatelse i Italia, og han jobber. Hjemlandet vil han ikke tilbake til.
– Jeg vil gjerne bli i Italia. Når jeg har jobb er det fint, men hvis jeg ikke har det, vil jeg dra videre, sier Fatty.
For å bedre sjansene i et land der arbeidsledigheten er på 9,5 prosent, deltar han på italienskundervisning.
Dagsavisen møter ham hos Casa Africa, en av organisasjonene som tilbyr gratis språkopplæring. To ganger om dagen, mandag til fredag, møtes frivillige og elever i organisasjonens lokaler i sentrum av Roma.
Tross navnet på organisasjonen, er det ikke bare mennesker fra ett kontinent som kommer hit.
Les også: Færre migranter tar sjansen fra Libya
«Å bli»
I ett av rommene har to frivillige ansvar for sju elever. Verb bøyes i fellesskap på tavla, der Elchin Taghiyev fra Aserbajdsjan har ansvar for å skrive.
«Sapere», å vite. «Amare», å elske. Så «stare», eller å bli.
Elchin Taghiyev fra Aserbajdsjan tror han er i en ganske annerledes situasjon i Italia enn migranter fra Afrika. Foto: Ines Zander
I motsetning til Fatty er ikke målet til Taghiyev å bli værende i Italia.
Han er i Roma for å studere, så vil han reise tilbake til hjemlandet for å jobbe i bank, sier han til Dagsavisen.
Det har gått to måneder siden han kom hit fra Tyrkia. Situasjonen er ganske annerledes for ham, sammenlignet med migranter fra Afrika, tror han.
– Jeg kan se ut som en italiener. Det er annerledes for mange av dem som kommer fra Afrika, sier Taghiyev.
– Det kan være vanskelig å bo i Italia. Det er rasisme her, som særlig går ut over dem med andre hudfarger, fortsetter han.
Færre ankomster
Under den såkalte flyktningkrisa i 2015 og i årene etter har flere hundre tusen flyktninger og migranter ankommet Italia. Mange av dem kom samme vei som Fatty, i skrøpelige småbåter fra Libya.
Europeiske land har siden den gang iverksatt flere tiltak for å redusere tilstrømmingen av mennesker. Så langt i år tyder tallene på at nedgangen i ankomster, som startet i 2017, kommer til å fortsette i Italia.
Samtidig er det flere som igjen reiser til Hellas, som regel via Tyrkia. Idet tallet på ankomster i Europa har passert 90.000, har over 1.000 mennesker mistet livet eller blitt meldt savnet under overfarten.
Endringer i italiensk politikk, særlig knyttet til innvandring, er trolig en viktig grunn til at færre nå vil til landet, sier Paola Maieli, koordinator med ansvar for migrasjonsrespons i Italias Røde Kors.
«Alle brødre» står det på plakaten hos Italias Røde Kors. Foto: Ines Zander
Ikke alle som kommer til Italia ønsker å bli i landet, fortsetter hun. For dem som vil bli, jobber organisasjonen for å sørge for god nok integrering. Der spiller jobb en viktig rolle.
– En av hovedutfordringene er når de ikke snakker språket. Utdanningsnivået er også fortsatt lavt, særlig hos migranter fra Vest-Afrika, sier Maieli.
Alt handler om utdanning, legger hun til.
– Men mange av de nyankomne er unge, så de har et godt potensial for å få jobb, fortsetter Maieli.
Les også: – Vi leter etter nåla i høystakken
– Ingen tall
Det kan også være vanskelig for flyktninger og migranter å få leid bolig i Roma, sier Roberto Viviani i organisasjonen Baobab Experience.
– Det er vanskelig selv om de har jobb og kan betale leia. Det er flere grunner til det, men rasisme er en av dem, sier han.
Baobab Experience, som blant annet samarbeider med Leger Uten Grenser (MSF) i Italia, har nylig startet et prosjekt for å hjelpe til med å finne bolig.
I dag okkuperer flere tusen migranter nedlagte fabrikker, sover under bruer eller utenfor Romas togstasjon, sier Viviani. Nøyaktige tall på hvor mange det gjelder har de ikke.
I desember i fjor ble rundt 40 mennesker kastet ut av en nedlagt penicillinfabrikk i Roma. Opptil 600 mennesker hadde trolig oppholdt seg i fabrikken, men flertallet hadde dratt videre før utkastelsen, ifølge avisen La Repubblica.
I november 2018 ble flere flyktninger og migranter kastet ut av en nedlagt penicillinfabrikk i Roma. Kort tid seinere var mange av dem tilbake. Foto: Filippo Monteforte/NTB scanpix
På plass under utkastelsen var daværende innenriksminister Matteo Salvini, som er partileder i det innvandringskritiske ytre høyre-partiet Ligaen.
– Salvini sa at de skulle kastes ut, men problemet er at etter kort tid er folk tilbake igjen. Om høsten og vinteren har ikke folk andre steder å være, så de drar tilbake, sier Viviani.
I flere av de nedlagte fabrikkene er det fremdeles giftig avfall, ifølge ham.
– Det er et italiensk uttrykk: «En hund som biter sin egen hale». Myndighetene kom ikke med en varig løsning, bare propaganda. Dette er mennesker i nød, sier Viviani, og etterlyser endringer.
Den nye regjeringen har han ikke noe tro på, selv om Ligaen er ute.
– Vi nådde bunnen med Salvini, men jeg tror ikke den nye regjeringen vil endre de store tingene. Livene til migrantene i Italia blir nok ikke så mye bedre, sier Viviani.
Les også: Leger Uten Grenser om Libya: Tortureres mens familien hører på
Vil videre
Baobab Experience bistår ikke bare flyktninger og migranter med mat, klær og et sted å overnatte. De tilbyr også medisinsk hjelp og juridisk veiledning i møte med et komplisert byråkrati.
På plakater fra i fjor utenfor den nedlagte penicillinfabrikken står det: «Salvini tvangsutkaster dem, men hva skjer så?». Foto: Filippo Monteforte/NTB scanpix
Tidligere har de okkupert ulike bygg for å huse migrantene. I dag har de satt opp en form for teltleir ved togstasjonen Tiburtina i Roma. Viviani anslår at rundt 60 mennesker er innom dem nå, de fleste av dem er menn mellom 20 og 40 år. Kvinner og enslige mindreårige er det andre organisasjoner som i hovedsak hjelper.
– Tror du rasisme er hovedgrunnen til at mange ikke vil bli i Italia, eller er det andre årsaker?
– Jeg tror det er flere grunner. Den ene er at det ikke går så bra med økonomien her akkurat nå. Det er færre muligheter, også for italienere. Kommer du fra et annet land er det så klart enda vanskeligere, særlig hvis du ikke snakker språket, men også på grunn av rasisme, sier Viviani.
I likhet med flere andre organisasjoner prøver også Baobab å hjelpe til med jobbjakta.
– De vil bare ha en mulighet til å være en del av samfunnet, få oppholdstillatelse, jobbe og endelig kunne si «okay, jeg rømte fra landet mitt. Jeg overlevde smuglerne, jeg overlevde senteret i Libya og reisen over Middelhavet. Vær så snill å gi meg en mulighet til et nytt liv nå som jeg er trygg», sier Viviani.
Dubliners
Selv om mange av migrantene Baobab Experience hjelper er på vei bort fra Italia, er det flere av dem som er i landet som faller utenfor det Viviani kaller den «institusjonelle linja». Det kan være mennesker som venter på å få fornyet oppholdstillatelsen sin eller noen som har fått nei på asylsøknaden sin, men som har anket saken. De hjelper også flere såkalte «Dubliners».
Hovedregelen i Dublin-systemet er at flyktninger og migranter som kommer til EU, skal få asylsøknaden sin behandlet i det første landet de kommer til. Ansvaret for migranten faller på det landet fram til en endelig asylavgjørelse er tatt.
I fjor vedtok det italienske senatet en enda strengere migrasjonslov, som blant annet gjorde det enklere å utvise migranter og frata dem italiensk statsborgerskap. Den skjerpet også kravene for å få flyktningstatus.
Drømmer
Hos Casa Africa er Fatty og 18 andre klare for dagens første språkøkt.
Elevene fordeles i tre rom, der fire frivillige har hver sin plan. Kursene er ikke bare for flyktninger og migranter, forteller Maria Baroni.
– Det er tre ulike typer som kommer til oss for å lære italiensk, sier Baroni, som har vært frivillig for Casa Africa i to og et halvt år.
I en sidegate i Roma sentrum har organisasjonen Casa Africa sine lokaler. Mandag til fredag arrangerer de italienskkurs. Foto: Ines Zander
– Det er migranter som kanskje kom med båt over Middelhavet. Eller så er det dem som nå reiser rundt på leting etter jobb. Den tredje gruppa er mennesker som skal studere her og må lære italiensk, fortsetter hun.
Dagens elever er en blanding av de tre gruppene. Kongo, Gambia, Ukraina, Iran, Brasil og Aserbajdsjan og USA er bare noen av nasjonalitetene som er samlet.
En av dem bor for tida i den nedlagte penicillinfabrikken, selv om han har lovlig opphold, sier Baroni.
– På nyhetene så vi hvordan det så ut der. Det var madrasser på gulvet og tøffe kår, fortsetter hun.
På en tavle inne i det ene rommet henger det bilder av flere av de tidligere studentene som har vært innom kursene til Casa Africa. På lapper ved siden av bildene har mennesker fra hele verden skrevet lapper med hva de drømmer om.
Respekt, demokrati, en framtid, fellesskap, rettigheter.
