Livet vender sakte tilbake

- Å se smilende og glade barn leke foran en plankehaug, gjorde inntrykk. Både barn og voksne hadde en imponerende evne til å takle tragedien som hadde rammet dem.

Henning Hoyer jobber til vanlig som barnelege ved Sykehuset i Drammen. I november, to uker etter at tyfonen «Hayian» slo inn over Filippinene, ble han sendt til byen Basay som ligger på øya Samar midt i de verst utsatte områdene.

Hjem lagt i grus

- Jeg så mange smil, mye glede og samhold under oppholdet mitt. Samtidig som man ser styrken i befolkningen, ligger det nok mange traumer under overflaten som man ikke ser like godt. Her hjemme ville det blitt skreket høyt om at alle skulle til krisepsykiatere. Slik har de det ikke på Filippinene, der folk var overlatt til seg selv og måtte hjelpe hverandre gjennom tragedien, sier Hoyer som kom hjem mandag.

Ifølge FN ble 14,1 millioner mennesker rammet av tyfonen. Det bor 50.000 mennesker på Basay, der Høyer jobbet.

- Jeg hadde fryktet at hele området skulle være en eneste stor plankehaug. Det var det ikke. Men mange hus var revet helt ned, og de fleste andre sterkt skadet. Jeg tror samtlige innbyggere på Basay var berørt.

Nasjonalt har over fire millioner flyktet fra hjemmene sine, og mer enn en million hus er ødelagt. Over 6.000 mennesker er bekreftet døde og 1.600 er savnet. Sammen med ti andre nordmenn og utenlandsk legepersonell, jobbet Hoyer på et feltsykehus som ble montert opp to uker etter tyfonen. Dette sykehuset ble en del av operasjonen til Den internasjonale Røde Kors-komiteen, samt en mobil klinikk. Sykehuset ble satt opp ved siden av distriktssykehuset som ble ødelagt i stormen, og fungerte som kirurgi- og fødselsmottak i flere uker. Hoyer og kollegaene tok imot rundt 1.800 barn på to uker. De utførte operasjoner, og behandlet barn for blant annet blodforgiftninger og andre alvorlige infeksjoner. Hver lege hadde opp til 100 pasienter daglig.

- Jeg opplevde at vi måtte sende nyfødte barn med ryggmargsbrokk hjem for å dø, fordi de ville trenge en kostbar operasjon for å kunne overleve. Familiene hadde ikke forsikring, og hadde ingen mulighet til å dekke det, forteller Hoyer.

Gjenreiser samfunn

Med vindhastigheter på over 315 km/t i over ett sammenhengende minutt, og opp til 380 km/t i kastene, er Haiyan blitt regnet som en av de kraftigste stormer som noensinne er blitt registrert over land siden meteorologien startet målingene. Under Røde Kors-legens opphold skulle han likevel oppleve et samfunn som gradvis normaliserte seg etter katastrofen:

- Jeg kom til et samfunn der det ikke var noe. Ingen salgsboder og ingen form for næringsvirksomhet. Alt lå nede. I løpet av de fire ukene jeg var der, så jeg at de små hjulene gradvis begynte å gå. Salgsboder og små markeder kom i gang. Men det vil nok ta et år før de store hjulene er i gang, og samfunnet er bygd opp igjen.

Mer penger

FNs utviklingsprogram satte i gang med jobbskapende og næringsstimulerende tiltak like etter tyfonen. Fortsatt trenger organisasjonen nærmere 400 millioner kroner for å skape flere jobber, og å støtte lokale myndigheter og iverksette forebyggende tiltak mot flere katastrofer.

- Vi vil bruke denne katastrofen som en mulighet til å bygge opp et sterkere samfunn på en bærekraftig og miljøvennlig måte, sier Haoliang Xu, sjef for UNDPs avdeling for Asia og Stillehavsområdene, i en video som er lagt ut på YouTube.

En del av bistanden skal fokusere på å øke lokalsamfunnenes motstandsdyktighet mot framtidige naturkatastrofer. USAs utenriksminister John Kerry kom onsdag til det hardt rammede Tacloban, like ved der Hoyer jobbet. Der lovte han en ytterligere opptrapping i den amerikanske støtten øremerket til rent vann, sanitet og teltleirer.

- Disse ødeleggelsene er ulikt noe annet jeg har sett. Det er som en krigssone, sa John Kerry, ifølge The Washington Post.

Vanskelig øvelse

Dette var første gang Hoyer tok et slikt oppdrag. For ham skulle det bli en øvelse i å skape distanse til de sterke inntrykkene. Til tross for briefing fra Røde Kors før og etter reisen, er det umulig å helt kunne vite hva som venter og hvordan man vil takle det.

- Når man reiser på et slikt oppdrag, så er det fordi man har et engasjement, og det er en utfordring å ikke bli for engasjert. Det er mange enkeltskjebner man møter på en slik reise, og som man ikke vet hvordan de har det nå. Det er mye man kan velge å ligge våken om natta for.

eirik.hind.sveen@dagsavisen.no