Slipp gleden løs, det er jo høst

Da hun for en tid tilbake beordret at jeg en periode måtte ha fullstendig ro, skrev hun ut et sterkt sovemiddel. Til min kone.

Men altså: høst har for meg gjennom alle år vært det samme som tungsinn. Men etter hvert som skrittene i raskere takt enn i ungdoms vår nærmer seg graven, har jeg på sett og vis kommet på talefot også med denne årstiden.

Selv det at tusenvis av elgjegere nå mer eller mindr edru invaderer skog og mark- og skyter alt som måtte røre på seg - klarer ikke å ødelegge den tilnærmede oppløftende høststemning for min del.

Jeg håper bare at intet menneske blir skadet under jakten. En bonde i Torsnes var tross alt heldig for noen år siden. Et jeger skjøt vilt mot traktoren han kjørte. Og da han i full fart hoppet av traktoren, hørte han en kar rope: -Skyt kalven også.

Nei, det får være nok at ett av hvert tiende skudd som avfyres mot stillestående dyr bommer. Eller skadeskyter elgen. Og kanskje - hvis jeg er heldig - får jeg en smakebit av skogens konge når kollega Tom Raae vender tilbake etter en ukes opphold i elgens rike.

Selv har jeg knapt avfyrt et skudd med luftgevær, men må innrømme - mann som jeg er: det er tøft når menn og etter hvert kvinner tar geværet i egne hender, går ut i naturen og skaffer mat på bordet slik våre forfedre gjorde. Før Rema, Rimi og Coop ble våre jaktmarker.

Den samme pirring i smaksløkene får jeg med tanke på svigerfar som nok en gang begir seg havet i vold utenfor Engelsviken. Og hvor hummeren lokker.

Havets kardinal er jo en godt betalt delikatesse hvor du helst skal ha noen i familien som gratis-leverandør.

Jeg får håpe at de verste kjeltringene holder seg unna svigerfars teiner. Skjønt det er vel for mye å håpe. Som jeg tidligere har skrevet: da svigerfar for noen år siden skulle sjekke hummerteiner kom det en annen fisker bortom.

Og undret om det var svigerfars teiner. -Jo, svarte han som sant var. Hvorpå den andre kommentere: -Du er den tredje som sjekker de samme teiner i dag.

Kjeltringpakket skulle fått plassert en skikkelig hummer på et sted det gjør mest vondt. Skjønt det er kanskje ikke så rart at hummeren oppmuntrer til skurkestreker.

Det ene er selvsagt prisen. Å stjele hummer kan være like lønnsomt som å rane en gullsmedbutikk. Uten sammenligning for øvrig.

Men det er også noe noe med hummerens vesen - i motsetning til den majestetiske og fredfulle elgen - som appellerer til menneskets verste instinkter.

Innbiller jeg meg uten være noen dybdepsykolog. Hummeren er nemlig, slik mange av oss tobente, en agressiv einstøing som helst liker å slåss med naboen.

Hannen - og jeg tenker fremdeles på hummeren - hjelper å kle av hunnen under skallskiftet - og den angriper alt rundt seg. Det er nesten som å lese rett ut av politiets loggbok fra en lørdagskveld i Fredrikstad sentrum.

Og en snakker sjelden om hummer uten å tenke på uttrykket hummer og kanari. Som oppsto på begynnelsen av forrige århundre da de nyrike i Tigerstaden skaffet seg «gode vaner».

Uten smak og stil tok en bare det som var dyrt og blandet det sammen, uten tanke på hva som egentlig hørte sammen. Hummer og kanarivin ble populært, men datidens kanarivin passet ikke godt til sjømat.

Derfor har uttrykket hummer og kanari blitt vanlig om ting som ikke hører sammen. I dag vet vi at de nyrike har bedre (?) smak.

Og kjøper helst champagne i dyre dommer. Noen kjøper endatil flere flasker samtidig i de mest fornemme barer.

Og ber barkeeperen slå ut den ene i vasken for å vise sin rikdom. Det de naturligvis avslører er sin dumhet. De kunne jo for pokker heller betale barkeeperen ekstra driks fremfor dette alkoholmisbruket.

For oss andre som knapt har smakt champagne - utenom den trønderske varianten med hjemmebrent og Nyco og hvor hverken hverdag eller helg preges av hummer og kanari - er det nok av andre smakfulle opplevelser i den årstiden vi nå har tatt de første vaklende skritt inn i.

Torsk, for eksempel, som akkurat nå smaker som aller best. Eller hva med fårikål som jeg allerede har forspist meg på flere ganger selv om vi såvidt har passert september.

For ikke å snakke om den gode rødvin. Nei, jeg skjønner ikke hvorfor jeg tidligere ble preget av høstepresjoner.

Hvilke piller har du gått over til nå, spurte en kollega forleden. Han hadde alltid oppfattet meg en smule mer dyster enn vanlig når almanakken viser oktober.

Jeg avviste selvsagt vedkommende med en kjapp finte: høstdepresjoner, hva er det? For her har jeg nesten i 30 år dullet meg inn i en oppfatning at livets mørke side har vært noe naturgitt når vi har lagt sommeren bak oss.

Og så har jeg tatt feil i alle disse år . Med de problemer jeg ikke bare har påført meg selv, men alle andre i min nærhet.

For det er selvsagt helt riktig som Ingunn Skre, psykolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, poengterer: Du er trøtt, uopplagt og sliten.

Du hater å stå opp tidlig om morgene for å gå på jobb i regnvær. Da er du vel rammet av høstdepresjon? Men nei!

Sier altså psykologen. Og hun vil den såkalte høstdepresjonen til livs. For det mange av oss har trodd at vi bærer på dype depressive lidelser i denne årstid er bare tull og tøys.

Vi er rett og slett i dårlig humør. Går rundt som noen drittsekker og surpomper fordi vi egentlig er værsyke.

Og skuffet over at det ikke er sommer året rundt. For depresjon er selvsagt noe helt annet - en alvorlig tilstand en ikke skal tulle med.

Og da snakker en om kliniske depresjoner som oppstår året rundt. Fy skam. Her har jeg trodd jeg har gått rundt med den dypeste høstdepresjon og så er jeg bare værsyk.

Som vanlig på en lørdag en liten historie til bevaring av sinnets munterhet:

En norsk, en italiensk og en engelsk dame sitter sammen med en nonne og snakker om hvordan de benevner de mannlige kjønnsdeler.

I Norge kaller vi den for en snøball. Jo mer man klemmer den, jo hardere blir den, sa den norske.

– Vi kaller den for sceneteppe, sa den italienske damen, fordi den går ned etter hver akt.

– I England kaller vi den for «gentleman» fordi den reiser seg for damene.

– Vi nonner kaller den for legenden. Alle har hørt om den, men ingen har sett den.

PS: Om det skulle være av noen interesse: selv kaller jeg den omtalte legemsdel for basunen fordi den - i hvert fall tidligere - periodevis skapte fest og glede. God helg!